fredag, juni 29, 2018

Kulturåret 2018 - mai

Opera, ballett, litteratur og klassisk musikk i mai, men pussig nok ikke noe teater - litt usikker på hva som skjedde der... Til gjengjeld fikk jeg flere anledninger til å irritere meg over foreldre som tror småbarn er velkomne overalt...

Oslo-Filharmonien med Aadland og Perianes - Brahms og Buene (Oslo konserthus)

En konsert som var et nøye sammensatt lappeteppe av gammelt og nytt. Brahms klaverkonsert ble demontert i sine enkeltsatser og blandet med to verk av Eivind Buene, ett nyskrevet og et litt eldre, som begge går i dialog med Brahms verk. Jeg er ikke veldig fan av Brahms, så når Buene på forhånd sier at intensjonen med det ene verket er å "skape en Brahms-kokong vi kan være i" blir jeg jo ikke umiddelbart overbevist... Det hadde en litt pussig hakk i plata/ekko-effekt med bruk av høyttalere spredt rundt i rommet og flere gamle innspillinger av nettopp Brahms konsert. Det andre verket hans hadde Apple-Siri som solist og var en slags introduksjon til orkester for roboter. Ganske morsomt, igrunnen - gøy med komponister som kan se det gamle på en ny måte. Ikke like gøy med foreldre som ikke skjønner at 2-åringen kanskje ikke har så mye på klassisk kveldskonsert å gjøre - eller at det kan være lurt, ikke minst av hensyn til alle andre, å faktisk forlate salen når ungen blir urolig.

Nasjonalballetten - Utkanten/Sult (Operaen)

Dobbel dose Jo Strømgren. Utkanten er danseteater med svensk voice-over i Lindgren-stil (den hadde urpremiere i Göteborg), om en liten svensk förort på 50-tallet og de store hendelsene da den ble hjemsøkt av både drap, mirakler og katolisisme. Fullstendig Strømgren-absurd, og veldig morsom. Etter pause var det Kristiania, 1800-tallet og Hamsun - Sult som ballett. Jeg har ikke lest boka og vet ikke om jeg sitter med så mye mer innsikt om historien nå enn jeg gjorde før, men vi fikk igjen demonstrert at ingen slår ballettdansere når det gjelder vold- og sexscener. Silas Henriksen danset med en gedigen blyant (symbolet på både skriveønske og skrivesperre, samt noe litt mer Freud-relatert), og ensemblet danset med bestikk - det var ganske stilig.

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 8. kurskveld (Oslo konserthus)
Sesongens siste klassisktreff med Rotary - de tre operadamer (to faste og en vikar for anledningen) og en pratsom pianist i glinsende blå skjorte med kjente og mindre kjente arier, med stor entusiasme og høyt musikalsk nivå. I pausen googlet vi bacarole for å se hva som egentlig er definisjonen, og lærte at en bacarole tradisjonelt synges av gondolierer i Venezia. Godt å vite...

Middelklassekvinne med et liv - Bjørg Vik (Litteraturhuset)
Det må være lov å si at det var mange grånende damer og få menn på Litteraturhusets Bjørg Vik-aften... Jeg har ikke lest så mye av henne, så jeg tenkte det kunne være greit med litt inspirasjon. Janneken Øverland ledet panelsamtalen med Tove Nilsen, Frode Grytten og Marie Aubert, om forskjeller på noveller og romaner, kvinneliv i alle aldre, Oslo-diktere og Elsie Lund (som jeg lånte med meg hjem samme uke). Selv satt jeg mest av alt og irriterte meg over mor som hadde med seg baby og var et konstant uromoment der hun stadig reiste seg og vandret rundt og bysset og styre og matet og måtte ha hjelp av far til å ordne med bæresele og smokk og ikke så noen grunn til å forlate rommet bare fordi baby var i pratehumør...



Elsi Lund-trilogien til Bjørg Vik - nå er den lest.

Oslo-Filharmonien med Petrenko og Abduraimov - Rachmaninoff og Prokofjev
Dagens overraskelse fra Filharmonien - All by myself er egentlig skrevet av Rachmaninoff! Helt sant - refrenget er gjennomgangstema i annen sats i hans pianokonsert nr 2. Her med det unge stjerneskuddet Behzod Abduraimov som solist - en helt fantastisk opplevelse. Han viste også helt vanvittig fingerferdighet i ekstranummeret. Mer russisk melankoli etter pause, med Prokofjevs sjette symfoni. Pauker og gongong og begravelse og ikke minst en alltid entusiastisk dirigent Petrenko, som jeg er overbevist om at bruker samtlige muskler i kroppen når han dirigerer...

Don Giovanni (Operaen)
Don Giovanni, bedre kjent som Don Juan, har draget på det meste og de fleste. I operaens nye oppsetning av Mozarts versjon nedlegger han en håndfull damer (og en mann) allerede under overtyren, og det er bare starten. Problemene begynner når han kommer i skade for å ta livet av faren til av dem... Skal en kvinnebedårer-historie av dette slaget fungere, bør vi helst få en viss forståelse av hva det er damene faller for i hopetall - det mangler her. Det skyldes ikke tittelrolleinnehaver Johannes Weisser personlige sjarm, men at oppsetningen kun legger vekt på Don Giovannis mindre trivelige sider. Han framstår som kald, følelsesløs og en egoistisk drittsekk, noe også den litt originale vrien i slutten understreker. Scenografien er et gusjefarget titteskap med en dørtetthet en farse verdig, noe som gjør det litt ironisk at dette er den minst morsomme versjonen jeg har sett. Jeg mistenker også at titteskap-designet ikke gjør akustikken noen tjenester, flere av sangerne sliter med å nå ut når de står litt inn på scenen. Marita Sølberg er selvfølgelig hevet over sånne detaljer, hun som er som alltid fantastisk, og Weisser synger også godt. Som så ofte før må man jo under litt på hvor enkelt det er å bytte identitet i opera - en parykk fra eller til og man kjenner ikke igjen sin egen ektemann...


På kostymesalget på Det Norske Teatret var Kjell Magne Bondeviks hode - sist sett i Halve kongeriket - på tilbud. Jeg sto over...


Sesongen siste lunsj og lyrikk i mai (les: den siste jeg fikk med meg) var ved Grete Ryen, som stilte med et nøye planlagt program i anledning 17. mai. Paragrafer fra grunnloven ble knyttet opp til dikt av en indisk/dansk immigrant, Sidsel Mørck, Rolf Jacobsen og (selvfølgelig) Henrik Wergeland, hvor mange års skuespillererfaring virkelig kom til sin rett. Vi var langt forbi høytlesing og over i forestilling.

Ingen kommentarer: