tirsdag, juni 05, 2018

Kulturåret 2018 - april

April var en innholdsrik måned - og en måned med høy kvalitet, skal man dømme etter Hedda-nominasjonene som kom i dag.

Ali Smith (Litteraturhuset)
-The difference between lies and fiction is truth. Lies is told to block the truth, fiction leads you to the truth.

-We think of seasons as seperate, but they aren't. You who live ib Norway, and I who am Scottish, knows that there is a lot of winter in summer...


Jeg skulle gjerne ha sitert hele samtalen mellom Ali Smith og Linn Ullmann på Litteraturhuset, det var en ren nytelse å høre på. Smith er av de forfatterne som knapt trenger mer enn et stikkord for å prate mye og interessant, og Ullmann er flink til å gi de riktige stikkordene. De var i et hele tatt så entusiastiske og begeistret for hverandre og så fulle av felles forfattererfaringer at de innimellom snakket i munnen på hverandre, og jeg var tidvis litt i tvil om de i det hele tatt husket eller brydde seg om at det var flere til stede, men det var helt greit å få være flue på veggen hos dem.

Selvfølgelig ble det bokkjøp etter å ha hørt Ali Smith...

Oslo-Filharmonien med Lamsma, Poga: Brahms og Sjostakovitsj (Oslo konserthus)
Tysk 1870-tall vs russisk 1970-tall - jeg foretrekker sistnevnte. Variert og leken - litt klokkespill her, en lån fra Wilhelm Tell-overturen der... Førstnevnte hadde fiolinsolist Simone Lamsma med glitrende kjole og fiolin som fyller 300 i år. Visstnok har mange store fiolinister nektet å spille Brahms fiolinkonsert fordi fiolinisten ikke får skinne nok alene - et av solistpartiene er til og med gitt til oboisten, det får da være grenser Kveldens solist tok det ikke så tungt - hun ga til og med oboisten blomstene sine...

Kva nashornet såg (Det Norske Teatret)

Barneteater om Holocaust er ganske dristig å begi seg ut på. Kva nashornet såg er en dyrefabel som tar utgangspunkt i dyrehagen som ligger vegg i vegg med en konsentrasjonsleir (ja, den fantes faktisk). Dyrene der er stort sett fornøyd med tilværelsen, men så kommer det en bjørn og begynner å stille spørsmål. Hvem er de påstripede de bare ser på avstand, hva er det som stadig brenner i den store skorsteinen og som gjør lufta stinkende og vanskelig å puste i, og hvorfor er det ingen fugler der lenger...? De fire skuespillerne er strålende i sin framstilling av stadig nye dyr med utpregede dialekter og kroppsspråk i en historie som blir stadig mørkere, men likevel aldri mangler lyspunkt. Jeg vet ikke hvor mye barn (den er anbefalt fra 11 år) som ikke kjenner så mye av bakgrunnshistorien vil oppfatte av skillet mellom fabel og virkelighet, mens for voksne som kan sin historie er det mange lag her. Nydelig og grusomt - og jeg har grått på første rad på scene 3 igjen...

Kofferter i dyrehagen.

En kveld med.../Musikkteaterprisen (Chat Noir)

Å være til stede på utdeling av musikkteaterprisen føles litt som å ha sneket seg inn på bransjetreff... Arrangementet er åpent for alle med vanlig billettsalg, men jeg tror 90% av de tilstedeværende hadde en form for tilknytning til bransjen. Det høres ihvertfall sånn ut på den interne humoren... Kveldens første del var viet et dybdeintervju med Marianne Skovli Aamodt om hennes karrière. Jeg har sett henne på scenen for snart 30 år siden, men for meg er hun mest kjent som koreograf, jeg var ikke klar over at hun hadde vært så stor som danser. Dessuten ble hun i sin ungdom tegnet praktisk talt naken av Salvador Dalí på et hotellrom i Paris - det er en historie å kunne fortelle i middagsselskaper...

Prisutdelingen (etter en ekstra lang minglepause...) ble, i år som i fjor, ledet av Bjarte Hjelmeland. Book of Mormon ble beste forestilling, til stor jubel, og regissør Vidar Magnussen holdt en lang, lett gråtkvalt og lattervekkende takketale, hvor han takket alle involverte, ikke minst seg selv... Ingebjørg Kosmo, nominert for sin rolle som abbedissen i Sound of Music, sang Søk over fjellet så gåsehuden krøp i alle retninger. Dessverre har hun den eneste av de fire nominerte som opptrådte i kveld, det var en liten nedtur. Hverken Hans Marius Hoff Mittet (Les Miserables) eller Hilde Louise Asbjørnsen (Cabaret) var til stede, noe prisvinner Kristoffer Olsen (Book of Mormon) i høyeste grad var, men rettighetsregler gjorde at han ikke hadde lov til å opptre med noe som helst fra stykket. Han holdt i det minste en takketale som fikk salen generelt og medspiller Frank Kjosås spesielt til å le høyt og lenge (de som mener jeg ler høyt har ikke sittet i samme sal som Kjosås...). En overrasket Britt Langlie (-Jeg skulle jo bare være med Runar...) fikk årets ærespris og velfortjent stående applaus, det avsluttet kveldens offisielle program. Det uoffisielle skulle fortsette i baren, men jeg mistenker at festen er enda et mer internt bransjetreff enn showet...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 7. kurskveld (Oslo konserthus)
Firehendig fransk klaverspill sto på programmet - Debussy og min kjære Ravel og de for meg mer ukjente Francis Poulenc og Darius Milhaud. Særlig sistnevnte var veldig jazzinspirert og eksperimentell - og igrunnen ganske morsom. De to pianistene Kristin Fyrand Mikkelsen og Gunnar Flagstad var gift (med hverandre), det ble uunngåelig litt vitsing om farene ved å invitere noen hjem for å spille firehendig - "plutselig har man to barn og huslån"...

Utafor (Det Norske Teatret)
Utafor på Det Norske Teatret er ikke teater i tradisjonell forstand. De fire unge hovedpersonene på scenen forteller sine egne historier med sine egne ord, selv om regissør Svein Tindberg har vært involvert i utviklingen av manus . Faten Mahdi Al-Husseini (norsk/irakisk sjiamuslim og nrk-programleder), Yousef Bartho Al-Nahi (norsk sunnimuslim og konvertitt), Siri Marie Seim Sønstelie (overlevende fra Utøya) og Tor Itai Keilen (norsk/israelsk jøde) forteller sammen og hver for seg om sine opplevelser og erfaring rundt religion, ekstremisme, terror og utenforskap. Det er sterke historier, tankevekkende og øyeåpnende, om alvorlige temaer, men også fortalt med humor og selvironi. Som når Yousef, nykonvertert og på vei inn i et ekstremistisk miljø, forteller hjemme at han skal holde appell på Profetens Ummahs demonstrasjon i Oslo. Far brøler og knuser stoler, mor sier rolig at "jeg skal være med deg på den demonstrasjon". -Da var jeg straks mindre fornøyd - hvor kult er det å være ekstremist og ha med mamma på demo... Fatens historien om hvordan hennes vei inn i radikalismen ble stoppet vekker også latter i salen - Jeg ble de-radikalisert av en imam i Irak - slå den... Historien fra Utøya er det derimot lite humor å hente i - man kunne hørt en knappenål falle når hun stille avslutter med å si at Jeg vil ikke beskrive hva jeg så rundt meg etterpå - dere skal slippe å ha de bildene i hodet. Dette er en viktig forestilling som jeg håper får et stort publikum - og en påfølgende skoleturné (samt Heddaprisen den er nominert til).

Heimferd (Operaen)

Ikke visste jeg at vi hadde et nasjonaloratorium, men nå har jeg hørt det... Heimferd, med tekst av Olav Gullvåg og musikk av Ludvig Igrens-Jensen, ble skrevet til 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1930 - og dermed blir det vel ganske åpenbart hva temaet er... I tillegg til kongen selv står en biskop, en skald og noen guder og alver på rollelisten. og det hele foregår på gammel, konservativ og dialektinspirert nynorsk. Jeg oppdaget litt for sent at det ikke var tekstmaskin på første rad (program med tekst var tilgjengelig), men jeg hang sånn noenlunde med likevel. Hurra for formidling på forhånd og solister med god diksjon... Operakoret er så mektig og overveldende at det ikke er så viktig å forstå akkurat hva de synger - stemningen når greit fram uansett.

Heimferd. Nærmere scenen kommer man ikke med mindre man deltar...

Engler i Amerika (Nationaltheatret)
Første del av Engler i Amerika - 3,5 times retur til 80-tallet. Et homsepar hvor den ene oppdager at han har aids, et ungt mormonerpar som sliter med hennes psykiske problemer og pillebruk og hans undertrykte homoseksualitet (Book of Mormons-assosiasjonene ble nesten plagsomt påfallende, men også ganske nyttoie...) og en svært suksessfull og innflytelsesrik advokat som også blir diagnostisert med aids, men tvinger legen til å sette den offisielle diagnosen til leverkreft - det kan han nemlig si offentlig uten å miste ansikt eller anseelse. Veier krysses, historier utvikler seg. Det er tidvis surrealistisk og absurd, med drømmer og hallusinasjoner, ofte morsomt med mange skarpe og sarkastiske replikker (det er tross alt skrevet midt i ironien storhetstid), til tider hjerteskjærende og rørende og hele tiden veldig bra. Strålende skuespillere, skal jeg nevne en må det bli Hermann Sabado som aidssyke Prior.

Del to (sett en uke senere) - når fire timer forsvinner på et blunk... Vi fortsetter der del en sluttet, bare hakket mer surrealistisk. Hva som er drømmer, hallusinasjoner, syner og fantasier og hva som er virkelighet er litt uklart - og fullstendig underordnet. Skuespillerne er fantastiske, vi lurte litt på hvor mange av dem som vil dukke opp når nominasjonene til Hedda-prisen ble offentliggjort (og med dagsfersk fasit i hånd kan jeg fortelle at det ble Hermann Sabado og Aagot Sendstad). Modou Bahs skeive sykepleier/dragqueen/selverklærte skrulle får mer plass i del to og jeg elsker ham. En av årets store teateropplevelser.

Abrahams barn (Det Norske Teatret)

At jeg ser et stykke flere ganger er ikke noe nytt, men at jeg ser samme oppsetning med nesten syv års mellomrom hører til sjeldenhetene. Svein Tindbergs monolog om de tre store monoteistiske religionene hadde premiere høsten 2011 og har blitt spilt jevnlig siden. Med utgangspunkt i Abraham og de tre hellige skrifter utforsker Tindberg jødedommen, kristendommen og islam - opprinnelse, fellestrekk og forskjeller, profeter og historier. Han forteller om sine reiser i Jerusalem, leser Koranens skildring av Jesu fødsel, gir oss en historietime her og en entusiastisk dramatisering av kenguruens ankomst til arken der. Innsiktsfullt og lærerikt, tankevekkende og morsomt (jmf kenguruen...) - og imponerende, vi snakker drøyt to timers monolog uten bruk av manus eller et øyeblikks nøling.

Cally (Det Norske Teatret)
Cally Monrad, sangerinne, forfatter og Det Norske Teatrets første og så langt eneste kvinnelige teatersjef. Hun fikk tildelt stillingen av NS under kriger, og det sier egentlig det meste om hennes ettermæle... Ruth Lillegravens stykke presenterer livet hennes i episodisk og ikke-kronologisk form, med nedslag både i oppvekst, karrière og privatliv. Ingeborg S. Raustøl, med imponerende stemmeprakt og omfangsrike skjørt (også hun nå med rykende fersk Heddapris-nominasjon), gestalter hovedpersonen, mens Eivin Nilsen Salthe, Petter Winther og Espen Reboli Bjerke glir sømløst mellom de øvrige karakterene - Bjørn Bjørnson og Vidkun Quisling, far og ektefeller (hun hadde fire), barn og sladrekjerringer, kritikere og beundrere. Langt under huden på henne kommer vi aldri, men jeg ble nysgjerrig nok til å gå rett hjem og bla i teaterbøkene mine.

Bryn Terfel (Operaen)
Det står en lett grånende operastjerne ytterst på scenekanten i operaen og brøler som en bjørn. Velkommen til en helt normal Bryn Terfel-konsert Vi får mye britisk, bl.a. Britten, Ireland og Waughan Williams, samt Brahms og Schubert (inkludert sistnevntes drikkevise med tekst av Shakespeare, selvfølgelig avsluttet med et solid hikk) og altså det som på programmet bare kalles "Songs from the animal kingdom" og tillegg til bjørnen også byr på en revejakt og en flokk flodhester som velter seg i glorious mud...
Antigone (Det Norske Teatret)
Denne så jeg som prøveframsyning i februar. Den var bra da, etter et par måneders spilletid er den blitt enda mye bedre. Alt er strammet til et hakk, trommene som dominerer lydbildet er bedre integrert, skuespillerne er mer inne i rollene sine og har blitt varme i trøya. Man skal jo kalle en spade en spade, men her spaden hele tragediens essens samlet i en eneste symboltung rekvisitt. Noen ganger er det enkle også det beste.

Tarjei (Nationaltheatret)

Stykke basert på Afghanistan-trilogien til Helga Flatland. Som navnet antyder er fokuset på historien til Tarjei og hans familie - foreldrene, søsteren og søsterens kjæreste. Bøkenes øvrige personer og historier er skåret vekk, med unntak av legen Ragnhild, som er den eneste utenforstående som kommer til ordet, og kompisen Kristian som tidvis dukker opp i periferien. Som i bøkene ligger synsvinkelen hos en person om gangen, kronologien hopper litt og vi får samme fortelling i flere varianter - noe i monologform, noe i dialoger og samspill. Best er Kjersti Tveterås som Julie, Tarjeis storesøster som drømmer om å overta gården. I tillegg til sorg og sorghåndtering er gårdsdrift og odel forestillingens røde tråd, noe som får en veldig konkret form på scenen hvor det står flere store kasser med jord. Skuespillerne graver ting opp av jorden og seg selv ned i den, bygger på den og av den, sover på den, forsvinner i den - håndfast og symbolsk på samme tid. Det er jo en trist historie, men uten å bli dyster - det er håp, det er framtid mist i sorgen. Jeg er veldig glad i bøkene og var spent på om det ville fungere på scenen - det gjør det. Jeg gråt litt på slutten av denne versjonen også...

Kjent og ukjent på månedens Lunsj og lyrikk-besøk. Eivin Nilsen Salthe leste Gunnar Roalkvam, og dvelte litt ved det at en så utpreget sosialdemokrat og fagforeningsmann underviser byens blåruss i sosialøkonomi... Diktene streifet blant annen innom farene ved å være blindpassasjer på et skip som skal i en helt annen retning enn man trodde, fordelene ved gips når man skal dra damer og en rapport fra et minicruise til Newcastle... Ola B. Johannesen deklamerte (det er godt mulig han hadde teksten foran seg, men det var ikke ofte han så på den i så fall...) Terje Vigen så det lyste, jeg hadde neglemerker i hånda da han var ferdig... Han leste også noen andre dikt av Ibsen - jeg ville nok ikke umiddelbart gjettet ham som opphavsmann til denne tragiske kjærlighetshistorien...

Ingen kommentarer: