søndag, april 08, 2018

Kulturåret 2018 - mars

Tre operabesøk avsluttet mars måned - inkludert mitt første møte med en glassharmonika. Både klassisk musikk og verdensmusikk i konserthuset, og en absurd japaner på nynorsk. Og så var det disse mormonerne igjen, da...

Tett på nasjonalballetten (Operaen)
Tett på Nasjonalballetten foregår på scene 2 - for oss som satt på første rad ble det så tett på at vi hørte pustingen og så svettedråpene fly (men ikke så så mye av danserne fra anklene og ned...). En påminnelse om hvor fysisk ballett faktisk er. Åtte utdrag og korte balletter på en kveld - fra det helt klassiske med pas de deux fra Svanesjøen og til to verk som Nasjonalballetten hadde urpremiere på så sent som i høst. De to ferske (det ene koreografert av Nasjonalballettens danser Lucas Lima, som selv danset i et annet verk i går) var mine favoritter for kvelden, sammen med Scheherezade fra 2013, hvor det stadig kom bøker deisende fra snorloftet. Ballettsjef Ingrid Lorentzen innledet før det begynte - hun lyser av stolthet når hun får snakke om danserne sine, og vi skjønner jo hvorfor...

Mesteraften (Operaen)
Mesteraften består av tre moderne balletter fra tre kjente koreografer - Tiger Lily (Jirí Kylián), In the middle, somewhat elevated (William Forsythe) og Timelapse (Alan Lucien Øyen). Sistnevnte har jeg sett før, og jeg gledet meg til gjensynet. Den er noe så sjeldent som en ballett med tekst, skrevet (og denne kvelden også framført) av koreograf Øyen selv, om tid og minner og verdensrom og stjerner og inspirert av Tilbake til fremtiden-filmene. Ulempen er jo at jeg umiddelbart vender en stor del av oppmerksomheten mot tekst og oppleser heller enn mot danserne... Kylián er alltid fascinerende, det skjer skjer så mye på en gang at man må bare bestemme seg for hva man vil følge med på. Strykekvartett på scenen og store mengder hvit tape - tror de deler tape-samling med Tosca... Forsythe var jeg ikke like begeistret for - musikken var slitsom og koreografien ga meg ikke så mye. Jeg har sluttet å lete etter mening i moderne dans og satser heller på å bare la meg rive med imponeres av et som skjer, jeg har mye mer utbytte av det da.

Lucia di Lammermoor (Operaen)
Donizettis Lucia di Lammermoor er basert på en roman av Sir Walter Scott. Kjent for blod, galskap og glassharmonika, og nok et eksempel på at i operalitteraturen ligger du som kvinne - og særlig som sopran - dårlig an, uansett hva du gjør. Lucia er forelsket i Edgardo, erkefienden til hennes bror og verge Enrico (som av åpenbare grunner ikke er informert om dette forholdet, men får høre om det ad omveier). Han på sin side har en haug problemer, hvorav de fleste kan løses ved å gifte bort Lucia til den eldre, rike Arturo. (Det hele foregår i Skottland, på italiensk, derav navnene. Vi har også Raymondo og Normanno...). Edgardo drar til Frankrike (av uklare nasjonalist-skotske årsaker. Jeg mistenker at Scott er litt klarere på dette punktet...), Enrico sørger for å beslaglegge alle brev og gir istedet Lucia et forfalsket hvor Edgardo sier han er forelsket i en annen. Knust av sorg lar hun seg til slutt overtale til å gifte seg med Arturo, men i det hun skriver under ekteskapskontrakten kommer Edgardo dundrende inn gjennom vinduet (i denne forestillingen er tydeligvis vinduet den nye døra, det er stor sett der de fleste kommer og går...) og legger selvfølgelig all skyld på den stakkars manipulerte Lucia. Hun tvinges i brudeseng med Arturo, og det hele blir forståelig nok litt for mye for henne. Hun mister forstanden, dreper Arturo og avleverer så en av operahistoriens mest kjente scener: Lucias galskapsscene. Et kvarter med fantastisk imponerende sopran-bel canto i blodig nattkjole, med glassharmonika for virkelig å understreke stemningen.

Caroline Wettergren som spiller Lucia er veldig god, både vokalt og skuespillermessig - mot slutten av galskapsscenen er jeg oppriktig bekymret for at hun holder på å besvime på ordentlig... Kveldens mest hederlige omtale går likevel til unge og ukjente Mikkel Skorpen, som da han våknet i går ikke hadde noe annet forhold til Lucia enn det man kan forvente av en nyutdannet operasanger. En telefonsamtale og noen øvingstimer senere sto han på hovedscenen i operaen og sang Arturo fra siden mens den egentlige, nå stemmeløse Arturo Marius Roth Christensen mimet og spilte. Et stort lettet smil og velfortjente ovasjoner under applausen...


Glassharmonika


Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Halleluja - jeg er mormoner-frelst igjen! Nytt etterlengtet gjensyn, stadig like morsomt og masse nye detaljer å more seg over. Vi var ikke de eneste i salen som hadde sett stykket før - man hører det på den litt premature, forventningsfulle latteren...

Oslo-Filharmonien med Davidsen, Petrenko: Strauss (Oslo konserthus)
Lise Davidsen sang Strauss, det er jo alltid en nytelse å høre henne. Velfortjent entusiastisk stående applaus etterpå. Vi fikk også Haydns avskjedssymfoni - kalt det fordi den ender med at musikerne en etter en slutter å spille, skrur av lyset på notestativet (lyset i salen ble dempet for full effekt ) og forlater scenen - til slutt sitter bare konsertmesteren og en annen fiolinist igjen - dirigenten tar også sin stav og går... Opprinnelig en protestvise - musikerne hadde ikke hatt fri på altfor lenge og Haydn ville sende en beskjed til mesén Esterhazy...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Tablas. Santur. Djembe. Afrikansk munnbue. Oud. Darbouka. Mye spennende og ukjente instrumenter som dukker opp når musikere med bakgrunn fra Iran, Syria, India og Elfenbenkysten samles (og ja, jeg har bildegooglet som en helt for å finne alle navnene...) Mye spennende og en del uvant i melodier, skalaer, tonearter og rytmer - verdensmusikk er ikke akkurat det jeg hører mest på til daglig...

Kafka på standa (Det Norske Teatret)
Mitt første møte med Haruki Murakami skjedde ikke i bokform, men på scenen. Det starter relativt pent og forsiktig med 15 år gamle Kafka (Morten Svartveit) som rømmer hjemmefra (at hans indre monolog føres med en kråke er tross alt langt fra det merkeligste jeg har sett på en scene...), treffer ei jente på bussen og blir innlosjert i et bibliotek, men så sklir det helt ut med mannen som snakker med katter, parallelle verdener, fantasifostre (antar jeg...?), drømmer og et snev av Ødipus. Det blir for sært og absurd for meg (og litt for langt), jeg tror boka blir stående ulest i hylla en stund til (jeg har i utgangspunktet høyere toleransegrense for absurde innslag på scenen enn i bøker...). Jeg likte at biblioteket sto så sentralt, da - og Gard Skagestad som katt var kveldens høydepunkt (selv om en velvoksen katt som diskuterer navnet sitt fort sender noen ned stien med  T.S. Eliot- og Andrew Lloyd Webber-referanser... Jeg hadde jo et lite håp om at han skulle følge opp det på lunsj og lyrikk, men da gikk han for Arto Paasilinnas Kollektivt selvmord)

Oslo-Filharmonien med Mena og Ehnes - Beethoven og Bruckner (Oslo konserthus)
Ikke den konserten jeg vil huske i ettertid Ikke noe som var galt, men heller ikke noe som appellerte spesielt. Fiolinsolisten James Ehnes var dyktig, men manglet sceneutstråling, det samme gjelder dirigenten Juanjo Mena, som jeg knapt la merke til. Hakket mer fart over Bruckner enn Beethoven, men ingen av stykkene var at det slaget som får meg til glemme å puste og tenke. Typisk abonnementskonsert som jeg ikke ville plukket ut selv.

Ingen kommentarer: