mandag, mars 05, 2018

Kulturåret 2018 - Februar

Mye klassisk på programmet i februar - Sofokles, Miller, Vesaas og Bellini, Arve Tellefsen og Knut Buen må vel også kunne sies å høre hjemme under den overskriften, mens Joshua Weilerstein fortsatt hører mer hjemme i ung og lovende-kategorien

Oslo-Filharmonien med Weilerstein og Faust: Mahler, Berg, Golijov (Oslo Konserthus)
Favorittdirigenten min returnerte til Filharmonien denne måneden - Joshua Weilerstein er bare 30 år, men har vært fast gjestedirigent her siden 2012... Han snakker som en foss, både på forsnakk-arrangementet før konserten og på scenen, og er opptatt av å formidle musikken også verbalt. Han tok spørsmål fra publikum på forsnakket - jeg synes det var litt ufint å spørre om han ikke var litt for ung for Mahler... (Han parerte spørsmålet elegant med å påpeke at han var tross alt 30, og at Mahler bare var 28 da han skrev denne første symfonien... )

Konserten kan egentlig oppsummeres godt med replikkvekslingen jeg overhørte bak meg i pausen:
-Jeg falt ikke helt for det Berg-sykket...
-Nei, men nå kan vi storkose oss med Mahler!


Alban Berg er ikke helt min tekopp heller - atonalitet og tolvtonemusikk blir litt for spesielt for meg (men fiolinistsolist Isabelle Faust hadde en kjole med innebygd kappe, den var lekker). Mahler er derimot en nytelse, særlig minneverdig er symfoniens tredje sats, hvor Fader Jakob blir en mollstemt sørgemars framført i kanon. Det høres merkelig ut, men er veldig flott i praksis. Konserten åpnet med en jiddisk-rumenki-sigøynermusikk-mashup, with the fastest-played violas you've ever heard in your life, i følge Weilerstein, og det hadde han jo rett i...

Prisen (Riksteatret)
Amerikanske 1900-tallsdramatikere byr sjelden på fest og moro og lykkelige familier - Arthur Miller er intet unntak. To brødre møtes for første gang på mange år for å selge møblene etter faren, som mistet det meste - inkludert lysten og evnen til å ta vare på seg selv - under krakket. Den ene broren stilte opp for faren og lot det ansvaret styre livsvalgene, den andre prioriterte seg selv og sin egen karrière. Eller var det så enkelt? Selvfølgelig var det ikke det - her står livsløgner for fall og berget av oppvask som må tas er høyt... Kim Haugen og Per Frisch spiller brødrene Victor og Walther, med Iren Reppen som Victors fredsmeglende kone i mye omtalt knallrosa drakt, men det er jo ikke til å komme utenom at det der Helge Jordal som 89 år gammel møbelhandler som er stykkets høydepunkt.

Kimen (Det Norske Teatret)
Basert på Tarjei Vesaas' roman. En ukjent mann kommer til en liten øy, en hendelse som viser seg å koste liv og endre den lille øya for alltid. Scenen er enkel, kostymene likeså, på to skjermer på bakveggen vises naturbilder - landskap og trær, hunder og griser (tidvis med lyd. Jeg skvatt så mye da en gris skrek at jeg skrek nesten like høyt tilbake...). Alle skuespillerne er på scenen stort sett hele tiden og forteller historien med mange stemmer - tidvis snakker de i kor eller i munnen på hverandre, tidvis avslutter de hverandres setninger. Veldig effektfullt, og uhyggestemningen blir stadig mer fremtredende. Ikke en behagelig teateropplevelse, men en veldig sterk.

Norma (Operaen)
Vi befinner oss i romertiden. Hele Gallia er okkupert av romerne. Hele? Nei, en liten gruppe krigere med deres styrkedrikk - nei, forresten, deres yppersteprestinne. Dette er ikke Asterix, det er Bellinis bel canto-opera Norma. Fort gjort å ta feil... 

For å ta det positive først - musikken er flott og mektig og sangerne, med Hrachuhi Bassenz (Norma) og Dshamilja Kaiser (Adalgesia) i spissen er fantastiske. Tenor Arnold Rutkowski synger også bra, men rammes i større grad av forestillingens mer problematiske sider - det visuelle. Det blir noe parodisk over romersk soldat-antrekket hans - lærbrynje med spenner i S/M stil og combat-bukser i gyllenlær - som gjør det vanskelig å ta ham alvorlig, særlig i sluttscenen når han står som bundet fange i bar overkropp med noen imponerende brystmuskler (med en massiv tatovering av den romerske ørn) og skulderlangt blondt hår som fikk oss til å snakke om Harlekin-forsiden generelt og Fabio spesielt på vei ut... Den galliske leder Oroveso lider en liknende skjebne i sitt gedigne hodeplagg med både horn og fjærpryd - mener de dette seriøst eller er det noe parodisk-ironisk på gang her? - og Normas prestinne-pryd kunne glidd rett inn i karnevalet i Rio. I sterk kontrast til kostymene står den hypermoderne scenografien - en naken stillas-og-trapper-konstruksjon som ikke minner om noe som helst og hvor det stadig projiseres bilder og filmsnutter. Noen av dem kan med litt velvilje tillegges symbolske funksjoner, mens filmene av orkesteret, instrumenter og bokforsider blir mest merkelige. Det skal visstnok være en meta-kunstverk-idé bak dette - det funker ikke for meg... Jeg får si som en gammel mann jeg overhørte etter en moderne Don Giovanni-oppsetning (som jeg forøvrig likte) for noen år siden: Det ble mye bedre da jeg lukket øynene...


Helt greit herreselskap å tilbringe valentines med...


Oslo Rotary: Klassisk musikk - 6. kurskveld (Oslo konserthus)
-Det er 3-4 år siden jeg spilte denne sist. Jeg har noten liggende der, men det er jo mer spennende uten. Man skal ta litt sjanser i disse OL-tider...

...sa Arve Tellefsen og kom seg gjennom Svendsens Romanse uten merkbare utfordringer. Etter å ha startet med et ekstranummer(!) av Ole Bull. Men alt dette var etter pause, før pause var det Knut Buen og hans utvalg av hardingfeler som inntok scenen. Han tegnet (les: spilte...) og fortalte (med enkelte innspill fra Tellefsen, primært instrumentale) om slåtter, Myllarguten og Ole Bull, samt litt Mozart. Der skal du gi meg hånden med variasjoner på Hardingfele var stilig! Etter pause var det altså Tellefsens tur, som også hadde satt sammen sin egen lille sonate - en sats av Brahms, en av Grieg og en av César Franck. Sistnevnte var helt ukjent for meg, men han vil jeg gjerne hør mer av - den satsen var nydelig. Som ekstranummer dro han til med glansnummeret Czardas, selvfølgelig med allsang...

Antigone (Det Norske Teatret)
Hele det gedigne sceneromme på hovedscenen til Det Norske ligger åpen og tom, bortsett fra et trommesett helt bakerst. Gjertrud Jynge i moderne, nøytrale klær og høye hæler klaprer fram til scenekanten og begynner å snakke ut til salen med trommefølge og scenerøyk - en strippet Antigone, moderne i uttrykk og klassisk i form. Med en tom scene - en spade er eneste, symboltunge, rekvisitt - og lange tekststykker, stort sett mer monolog enn dialog, som i hovedsak framføres foran på scenen vendt mot publikum, har skuespillerne ingenting å gjemme seg bak og etter støtte seg til, og to dager før premieren er det ingen som snubler et øyeblikk, jeg er så imponert, ikke minst av Antigone (Sara Khorami) og Kreon (Jon Bleiklie Devik). Alt går selvfølget åt skogen til slutt - om enn ikke med pauker og basuner, men mer lavmælt og gripende - det er gresk tragedie og lagnaden rår...

Ian McEwan (Litteraturhuset)
Ian McEwan er alltid en glede. I bokform, først og fremst, men også å høre på. Denne kvelden holdt han foredrag om selv'et i litteraturen og historien, med referanser til bl.a. Homer, Updike, Shakespeare og Pepys. Interessant, lærerikt, underholdende og velartikulert, og helt uten andre virkemidler enn sine egne ord. En mann på en talerstol med en bunke notater, og oppmerksomheten til en fullsatt sal i en drøy time.


Te, cookie og litt egenlesing før lunsj og lyrikk.

Månedens to Lunsj og lyrikk-besøk var ved Svein Roger Karlsen og Oddgeir Thune. Karlsen leste en novelle av Tor Jonsson og noen dikt fra Jordsjukantologien til Stein Torleif Bjella, og fortalte i den anledning at det var hans hund som spilte en ledende rolle i Kan nokon gripe inn i fjor. En litt anpusten Oddgeir Thune ankom et par minutter forsinket: -Eg falt på isen! Men litteraturen overlevde... og fram fra et tøynett kom Johan Harstads nyeste bok, Ferskenen. Den skal nok på leselisten så snart anledningen byr seg.

Ingen kommentarer: