tirsdag, februar 06, 2018

Kulturåret 2018 - januar

Året begynte med oktoberfest og hekser, hippiemusikal og russisk tragedie, Stravinskji og Stenhammar og en god dose ny og eldre lyrikk.

Oslo-Filharmonien med Blomstedt, Båtnes, Bullock: Mozart, Stenhammar (Oslo konserthus)
En filharmonidirigent av det voksne slaget - Herbert Blomstedt har passert 90, men er imponerende sprek. Det var forsåvidt bratsjsolist Catherine Bullock også, som ikke lot en langt fremskreden graviditet komme i veien for å stå og spille et halvtimes verk. Mozarts Sinfonia Concertante og Stemhammars andre symfoni sto på programmet - Mozart er alltid lett gjenkjennelig, mens Stenhammar var et nytt bekjentskap for meg. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg er ganske sikker på at jeg kunne ha identifisert ham som nordisk komponist ut fra musikken - det er noe med lydbildet som lokker fram dype skoger...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 5. kurskveld (Oslo konserthus)
Stravinskjis Vårofferet arrangert for to pianoer (av komponisten selv) og framført av to klaverstudenter - nå snakker vi kraftanstrengelse. Professor Marianna Shirinyan fra Norges Musikkhøgskole hadde tatt med seg noen av sine beste studenter til Rotary-konserten, vi fikk også Debussys Cello sonata av en særdeles uttrykksfull cellist og Rakhmaninovs suite nr 2, også den for to pianister. Vårofferet og cello-sonaten er fra hhv 1913 og 1915 og ganske nyskapende - man kan høre the jazz age komme...

Trollmannen får Oz (Riksteatret)
I nynorsk språkdrakt, altså - det må vel være lov å si at ikke alle skuespillerne var like komfortable med det på generalprøven... Det går seg vel til etterhvert. Den som hadde det mest morsomt var den onde heksa fra vest, som var mer elegant dominatrix med kosteskaft/pisk-kombo enn grønn-fjeset kjerring. I det hele tatt var det mye fine kostymer og ikke minst overbevisende kroppspråk, særlig på tinnmannen og fugleskremselet. Scenografien, som siden vi snakker Riksteateret skal være både fleksibel og lett å pakke og flytte, var også som den skulle - barneforestillinger skal ikke være for minimalistiske, og denne var både fargerik og forståelig. Litt skummel (den er anbefalt fra 5 år, jeg ville nok satt det et par år høyere), men det er ingen plass som heime, tross alt...

Oslo-Filharmonien med Søndergård, Andsnes - Britten, Elgar
Dagens filharmoni-vikardirigent Thomas Søndergård var en vandrer - forover, bakover, side til side over hele podiet. Leif Ove Andsnes satt derimot stille, men for en fart det er i fingrene hans *imponert* Brittens klaverkonsert sto på menyen før pause (det var der Andsnes bidro...), Elgars første symfoni etter. Begge britiske, begge ukjente for meg, begge vel verdt å høre igjen. Dessuten fikk vi litt Chopin fra Andsnes som ekstranummer - en liten nocturne.

Andre Bjerke i 100 (Teaterkjeller'n)
Det er 100-årsjubileum for André Bjerkes fødsel i år. Som en følge av dette var jeg på en liten Bjerke-cabaret i Teaterkjelleren, hvor Lars Klevestrand, Wenche Medbøe og pianist Ivar Anton Waagaard leste, spilte (både i teatermessig og musikalsk betydning), sang og fortalte om Bjerke og diktene hans. Virkelig gøy blir det jo når Medbøe kommer med egenopplevde historier fra teaterturneer hun var på sammen med ham - Jeg satt en hel natt i Kragerø og hørte ham fortelle om Göthes fargeteorier... Kjent og ukjent - gjett hvem som må lese mer Bjerke i år...



Kasimir og Karoline (Det Norske Teatret)
Det er full oktoberfest hos Kasimir og Karoline på Det Norske. Karoline (Kjersti Dalseide) er så klar for fest, hun har gledet seg i et helt år og orker ikke forholde seg til at Kasimir (Amell Basic) er deppa og nettopp har mistet jobben. For Karoline er ikke det noen stor greie - man finner alltids en ny jobb, det ordner seg - hun har den tryggheten som kommer med middelklassebakgrunn og foreldre som sikkerhetsnett, mens for Kasimir som ikke har noen av delene, men derimot en fortid som småkriminell fengselsfugl er det noe i nærheten av verdens undergang. Hun treffer nye bekjente, med penger og varierende grad av borgerlig moral, mens han treffer gamle kjente som gjerne vil ha ham tilbake på skråplanet. Kjærlighet og forskjeller av mange slag - kjønn, klasse, økonomi og moral - står med andre ord sentralt i partyteltet hvor karaoken ljomer, Champagne og Jägermeister flyter og fest, fyll og bergogdalbaner dominerer. Som på enhver annen fest går det fra dype samtaler og heftige monologer (jeg blir nesten litt bekymret for blodtrykket til Frans (Eivin Nilsen Salthe) på tidspunkt...) til fyllerør, det er grining og klining og det meste i mellom - men mer underholdende og givene enn mange av de festene jeg har vært på... *foretrekker alltid teater framfor fest* Teltets seremonimester må nevnes - Petter Winther siterer Strindberg og Dickens, spiller harpe og trekkspill og er høyt og lavt og misunnelsesverdig uanstrengt på skyhøye glitrende rubinsko. Dessuten har nevnte Salthe en svært minneverdig (enten jeg vil eller ikke) opptreden i leopardtanga, håndjern og fotlenke med kule...

Onegin (Operaen)
Onegin er en av de vakreste og mest følelsesladde ballettene. Både annen og tredje akt har sluttscener som vekker de store følelsene og etterlate våte øyne. Død og tragedie og tapt kjærlighet og Tsjaikovski - alt man kan ønske seg, i det minste på en ballettscene... Samt nasjonalballettens fantastiske dansere, i kveld Eugenie Skilnad, Phillip Currell og Lucas Lima. Dessuten en fantastisk "gammel" tante som stjal showet i bursdagsscenen i akt 2, jeg glemte jo nesten å følge med på hoveddramaet..

Hair (Oslo Nye)
Hair er en musikal med en nokså diffus handling. Etter hva jeg har skjønt er det, i motsetning til f.eks. en Andrew Lloyd Webber-musikal, lite som er fastlagt av manus og replikker, og hver oppsetning blir unik. Oslo Nyes oppsetning er ganske ulik Det Norskes versjon fra 2006, og begge skiller seg i vesentlig grad fra filmen. Hovedproblemet hos Oslo Nye er at de har fjernet det meste av konflikt og friksjon, og dermed også framdrift. Når både Claude og Sheila er fullblods medlemmer av hippiegjengen fra første scene blir det ikke mye handling igjen, bare en gjeng ungdommer i flagrende gevanter (det er et kostymesalg jeg gjerne vil på...) som sitter i bakgården og doper seg og har seg og stadig bryter ut i sang, i overkant mye rettet mot publikum. Det etableres hverken et skikkelig univers eller klare karakterer jeg kan tro på og engasjere meg i. Det er først i sluttscenen at forestillingen virkelig får nerve, og da er det for sent. Trond Høvik stjeler showet hver gang han er på scenen, ellers er det Petter Vermelis Berger som er forestillingens midtpunkt. Hans psykedeliske teddybjørn (hans ord...) er et overflødighetshorn av sjarm og entusiasme, jeg skulle ønske det hadde smittet mer over på de andre - det hadde reddet mye. Scenografien med den obligatoriske folkevognbussen er fargerik, men holdt i pastellfarger - som resten av forestillingen blir den litt blass

To lunsj og lyrikk-besøk i januar . begge med lyrikere som leste egne dikt. Astri Kleppe leste fra sin siste samling Ivans blomster og Ruth Lillegraven leste fra sine utgivelser Manilahallen, Sigd og Urd, samt barnediktsamlingen Eg er eg er eg er. Fordelen med at det er forfatteren som leser er at man kan få litt innblikk i skriveprosessen, bakgrunnshistorier og andre baktanker.

Ingen kommentarer: