lørdag, januar 06, 2018

Kulturmåned 2017: Desember

Det ble uvanlig få julekonserter i år, men aldri en desember uten Nordic Tenors og Oslo Fagottkor. Dessuten kom Det Norske med en ny juleforestilling (og tilhørende nisse) av det mer tvilsomme slaget - definitivt ingen familieforestilling...

Nordic Tenors (Oslo Konserthus)
-Det er mange måter å avslutte en konsert på, men det er bare en måte å avslutte en julekonsert på - alle reiser seg og så synger vi Deilig er jorden.

Dette er en av grunnene til at julekonsert med Nordic Tenors står på desemberplanen hver år - de vet hva som er viktig... Med årene har julekonsertene deres blitt litt mer tradisjonelle og litt mindre hysterisk morsomme, selv om de fortsatt har humorinnslag som får meg til å hikste av latter er det de mer klassiske julesangene som står i sentrum, og det er helt greit. Skjønnsang og julestemning over hele linja - O helga natt (selvfølgelig, de er jo tenorer...) og Stille natt, en Ave Maria-trippel de har hatt med seg i flere år (den tåler flere gjenhør) og et nytt og spenstig arrangement på Kimer, I klokker som inkluderer Carol of the bells hos pianisten. Samt litt Askepott og hennes nøtter, Disney-medley og Sveinung Hølmebakk fantastiske evner til å fortelle historier og skrøner (mest det siste...). Han frydet seg forøvrig stort over å kunne gå en ørliten sving utenom manus og bringe kollega Jan-Tore Saltnes ut av fatning et øyeblikk. Sistnevnte var i ferd med å dra den klassiske replikken om at det var et år siden sist de hadde spilt i konserthuset og hvor mange av oss hadde vært der da? da Hølmebakk skyter inn fra siden at neida, det er bare et par timer siden sist, vi har jo alt spilt en konsert her i dag... Saltnes så ikke den komme...

Faens nisse! (Det Norske Teatret)
Julenissen har nissebokser. Tenk gjerne litt på hva det sier om en manns ego at han har bilde av seg selv på undertøyet (sokkene også, forresten)...

Faens nisse!
åpner med at Gud vil avlyse jula, den er så overkommersialisert og nissifisert, og heller satse på påsken. En betuttet Jesus protesterer - det er så mye død og lidelse i påsken, og jula er jo bursdagens hans...! Ergo sendes Jesus ut på oppdrag for å ta jula tilbake fra Julenissen. De viser seg å være gamle kjente, der er det en forhistorie jeg gjerne skulle ha visst... Julenissen samarbeider tett med det lokale næringslivet, er litt ivrig på flaska og sliter med sin opprørske sønn, som helst vil være fjøsnisse og er forelsket i datteren til presten (en preferanse han deler med en tafseglad ordfører. Som den eneste i salen applauderte jeg da han fikk et velplassert kne i siste scene...). Dessuten burde det da gå an å finne en endelig løsning på denne eldrebølgen...? Det sparkes friskt i alle retninger, men det blir hverken så satirisk skarpt eller så ellevilt festlig som jeg hadde sett for meg. Joachim Rafaelsen er en tilsynelatende mild Jesus som ikke viker tilbake for skitne triks når situasjonen krever det, og jeg vil for alltid være litt skeptisk til Julenissen - særlig hvis han snakker bergensk og likner på Jon Bleiklie Devik - etter dette...

Oslo-Filharmonien med Etiksmoen, van Keulen - Vaughan, Rehnqvist, Prokofjev (Oslo Konserthus)
Polar-fokus hos Filharmonien en vinterkveld. Kveldens hovedverk var Ralph Vaughan Williams' Sinfonia antartica - en symfonisk omarbeidelse av hans filmmusikk til Scott of the Antarctic. Ledsaget av bilder og dagboksitater fra Scott og Amundsen (og med Mari Eriksmoen som den mest diskret plasserte solisten noensinne) ble det en gripende opplevelse hvor også konserthusets gedigne orgel var involvert. Før pause var det nordpolen som gjaldt, i form av den stemningsskapende førstesatsen Breaking the ice fra Karin Rehnqvists Arktis Arktis!, samt en tur innom Prokofjevs første fiolinkonsert med Isabelle van Keulen, som også ga oss en vakker Bach-bonus.

God jul og fagott nytt år (Folketeatret)

Jeg har sett årets beste Les Miserables på Folketeatret! Også kalt Les Nisserables, hvor svartnissen Javert har fengslet julenissen Jean Valjean og en julerevolusjon ledet av Julius bryter ut. Ja, jeg har vært på fagottkorets julekonsert...  For første gang på ni år synger de ikke Julen är här (jeg trodde den var obligatorisk i denne sammenhengen...?) , men til gjengjeld får jeg ønskereprise på Hele himmelen faller ned, og altså en juleversjon av Les Mis - litt usikker på om den er godkjent av Cameron Macintosh... Charlies engler dukker også opp, det samme gjør Edith Piaf, en gjeng vikinger, frk Antijul og Darth Vader, samt en Prøysen-rap og en svært lokal regnskur. Og høye hæler, imponerende dansing og lassevis med paljetter og glitter. Og en og annen julesang innimellom da...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 4. kurskveld (Oslo konserthus)
Gershwin var månedens tema hos Rotary. Pianist Ivar Anton Waagaard, tidvis med bidrag fra sanger Anne Vada, presenterte et utvalg av Gershwins mest kjente sanger og verk ispedd interessante fakta og morsomme anekdoter. Porgy & Bess-potpourri, en forkortet versjon av Rhapsody in blue, preludier og ragtime, Embracable you og Someone to watch over me sto alle på programmet.


Book of Mormon (Det Norske Teatret)
Endelig tid for Book of Mormon igjen - for sikkerhets skyld to ganger på en uke. Tre måneders pause er altfor lenge - det hadde jo skjedd så mye. Alle var blitt varmere i trøya og karakterene hadde satt seg bedre, så de kunne slippe seg mer ut, holde pauser litt ekstra lenge og bli enda litt drøyere. Jeg tror eldste Kjosås satte ny rekord i hvor lenge man faktisk kan trekke ut en kunstpause, dessuten er jeg litt usikker på hvor forberedt misjonspresidenten var på å få så nærkontakt med et sett pupper - det har han ikke fått på tidligere forestillinger jeg har sett...Siden sist har jeg dessuten hørt mye på den engelske originalen (jeg holdt meg unna den før den norske premieren) og kan glede meg enda mer over hvor god oversettelsen er. Jeg elsker Preben Hodnelands McKinley og Skru det av-nummeret - et av de virkelig store høydepunktene. Dessuten elsker jeg jo Frank Kjosås, sånn generelt, og Kristoffer Olsens Cunningham har litt enda mer irriterende (på en god måte, relativt sett...) og enda litt sårere. Neste gang blir i mars, det er jo litt lenge til...


Et par formiddager med lunsj og lyrikk ble det også - Tiril Heide-Steen bød på oianospill og julestemning i ord og toner (i tillegg til litt Øystein Sunde), mens Sigve Bøe leste Ibsen. Jeg kan jo min Terje Vigen. Dog ikke utenat, men jeg kan gjenfortelle handlingen ganske greit punkt for punkt, ispedd utvalgte sitater og formuleringer. Dette forhindrer på ingen måte at jeg sitter og holder pusten med tårer i øynene og et stadig hardere tohåndsgrep om tekoppen mens Bøe leser...

Ingen kommentarer: