tirsdag, desember 12, 2017

Kulturmåned 2017 - november

November var måneden jeg endelig skulle få bekreftet eller avkreftet mine bange anelser rundt den nye Les Miserables-oppsetningen - det er et stykke jeg har et over middels sterkt forhold til og tilhørende krav og forventninger... 


Oslo-Filharmonien med Arvid Engegård og Daniel Müller-Schott (Oslo konserthus)
Schuman-kveld med bla. cello-konsert og symfoni nr 1 hos Filharmonien. Samt kvelden for utagerende kroppsspråk - ikke bare var dirigenten bredbent og hoftesvingende entusiastisk høyt og lavt, men også cello-solisten hadde til tider så dramatiske bevegelser at faren for whiplash så ut til å være overhengende...

Oslo Rotary: Klassisk musikk - 3. kurskveld (Oslo konserthus)

Vi fikk noe av det beste Musikkhøgskolen hadde å by på - Christopher Tun Andersen på fiolin og Marina Kan Selvik på klaver. Begge godt etablert som solister i toppklasset selv om de ikke er ferdig med studiene - de er av det slaget som ikke bare deltar i internasjonale konkurranser, de vinner dem... Tsjaikovskji, Brahms, Halvorsen, Paganini og Skrajbin sto på programmet, tillegg til litt prat om både musikerne, stykkene og komponistene. Superlativene haglet da vi gikk ut etter konserten, tror de fleste var ganske imponert. Solister vi nok vil høre mer om...

Les Miserables (Folketeatret)
Jean Valjean synger Hvem er jeg, i ferd med å avsløre seg selv som rømling for Javert og legge sitt eget vellykkede liv i grus. Dette gjør han ved å vise fram fangenummeret han har tatovert på brystet. Bortsett fra at på Folketeatret syntes de det var en mye bedre idé at han tok av seg parykken...  Jeg fikk et (lydløst, selvfølgelig) apoplektisk anfall av frustrasjon (mitt følge ristet av latter - hun hadde sett stykket før og kjenner meg...)

Dette er et av flere "nye" grep i Folketeatrets Les Mis-oppsetning, og ingen av dem fungerer egentlig særlig bra. Sangen til de etterlatte enkene etter revolusjonen synges av nonner - noe som særlig gjør linjen every year another brat, another mouth to fill noe malplassert. Enda mer malplassert er at Marius' sang om sine døde kamerater - Tomme bord og tomme stoler et flyttet fra kafeen til en klostersykehus. Ikke bare ødelegger jo det hele poenget med det ubefolkede møblementet, men Marius er, selv om han er revolusjonær, overklasse - han ville jo aldri havet på et sånt sted. Thenadiers er blitt for vulgære, all understatement og antydninger forsvinner i overtydelighet. Scenografi, kostymer, overganger og sceneskifter, oversettelsen (neste gang bør musikkansvarlig Halstensen og regissør Sørensen overlate det til noen som faktisk har det som fag...) - alt er rett og slett litt uelegant, og musikken er jevnt over litt for rask. Men den er i det miste framført av 15 tilstedeværende musikere - det har ikke alltid vært en selvfølge på Folketeatret. Det er tidvis vanskelig å skjønne hvem som synger - her burde både lys- og lysdesign og koreografi være bedre. Og det er enkelte ting man simpelthen ikke gjør - å stadig stå med ryggen mot publikum mens man synger er en ting, å dekke gulvet med et stort fransk flagg og så trampe på det et annet.

Hans Marius Hoff Mittet er som vanlig veldig god - hans Javert står for kveldens gåsehudøyeblikk. Scenene han har med Gavroche er de beste av forestillingens nye grep, og selvmordet hans er et av de bedre jeg har sett. André Søfteland er en litt uvanlig Valjean rent utseendemssig, jeg bruker et par scener på å venne meg til det, men han synger stort sett godt. Dessuten burde han ha fått lov til å la Valjean være helt og fullt bergenser, det var ikke så mye om å gjøre uansett... Og rett skal være rett - jeg ble faktisk positivt overrasket over Marion Ravn. Dette er den åttende Les Mis-oppsetningen jeg har sett, og jeg beklager å måtte slå fast at dette er den dårligste, det ble litt for mye som skurret.

Tordis + Alfred = Toralf (Det Norske Teatret)
Når norsk teaters ubestridte grand old man Toralv Maurstad vil bruke en kveld på lille scene 3 til å mimre om sitt liv og sine foreldre bør man kjenne sin besøkelsestid. Ganske sprekt å komme med en ny en-mannsforestilling i en alder av 90... (han fylte 91 uka etter - og hadde forestilling på dagen...). Han forteller om moren som på sine eldre dager satt ved heisen på gamlehjemmet og kommenterte antrekkene til de som kom forbi (jeg gikk forøvrig i Lucia-tog der som tenåring flere ganger, kan ikke huske at hun hadde noe å utsette på konfirmantkappene våre...) og hennes bruk av amfetamin og valium på scenen ("bare når jeg spiller de store, dramatiske rollene, og det gjør jeg bare tre ganger i uka..."), om farens og sine egne erobringer, om å stjele fra tyskerne da han var gymnasiast under krigen, muntre og mer alvorlige historier fra både scene og privatliv. En opplevelse.

Heisenberg (Det Norske Teatret)
Georgie er kanskje en av de mest irriterende personene jeg har vært borti på teaterscenen. Hun har ingen sosiale sperrer - Heisenberg begynner med at hun kysser en mann hun aldri har sett før i nakken på togstasjonen - lyver om det meste og sier hva som helst når som helst. Alex, den eldre mannen hun kysser, er i utgangspunktet lite imponert, men ombestemmer seg tydeligvis - såpass raskt og uforklarlig at jeg sliter litt med å tro på historien. Jeg sliter forsåvidt litt med å tro på personene også - Georgie skal være 39, men oppfører seg som om hun er 25. Ikke minst er hennes reaksjon på Alex' alder - han er 72 - reaksjonen til en mye yngre kvinne. Når du nærmer deg 40 vet du at en mann på 72 ikke er eldgammel og står med en fot i graven... Dette skal visst være en kjærlighetshistorie på tvers av alder og livssituasjon, jeg ser mer en eldre ensom mann som blir lurt og jeg sliter litt med å forstå hvorfor. Marie Blokhus og Bjørn Floberg leverer gode rolleprestasjoner, det er teksten som er problemet mitt.

Wozzek (Operaen)
En mann blir hundset av alle, hører stemmer i hodet og ender med å drepe sin utro kjæreste og ta livet av seg selv. Alban Bergs Wozzek tilhører ikke operalitteraturens muntre avdeling... Audun Iversen i en hovedrolle alltid er stas, da. Som så ofte før med mer moderne operaer savner jeg de store ariene og melodiene - tolvtonemusikken gjør ikke det store for meg, det er ikke en opera jeg trenger på cd, for å si det sånn... Vil i tillegg til Iversen bli husket for plystreferdighetene til Thorbjørn Gulbrandsøy og narren som minnet som en eldre utgave av Stjernekamp-Adam...

Oslo-Filharmonien med Vasily Petrenko, Louisa Tuck, Gonzalo Moreno (Oslo konserthus)
Spansk aften i Filharmonien - riktignok var bare en av komponistene (de Falla) spansk, men de to andre verkene hadde i det minste spanske konnotasjoner - Luciano Berios Ritirata Notturna di Madrid og Strauss' tonedikt om Don Quijote. Berio var min favoritt - en marsjliknende sak som begynte og sluttet med skarptrommer og bygget seg opp til en gedigent crescendo i midten. Strauss har cello-solisten som Don Quijote i stadig samtale med bratsjist-Sancho Panza. Dessuten har den både pauker og vindmaskin (alltid stas) og er visstnok full av referanser til boka. Den burde man jo lese...

En tur på Litteraturhuset ble det også - Erika Fatlands nye Russlandsbok kan godt ligge under juletreet mitt...

Ingen kommentarer: