torsdag, november 23, 2017

Kulturmåned 2017 - oktober

Oktober var en variert kulturmåned ikke minst når det kom til scener - alle tre scenene på Det Norske, hovedscenen og scene 2 i operaen, hovedsal og lille sal i konserthuset. Flere nye oppsetninger basert på eldre verk, mye klassisk musikk og litt musikal. Samt Ingrid Bjørnov, tvangstrekk og et neshorn...

The Life to Come (Operaen)
Selvfølgelig sitter jeg på første rad når Stephen Frys rykende ferske opera The Life to Come settes opp på Oslo Operafestival, bare en uke etter verdenspremieren. Fry har skrevet librettoen, basert på en novelle av E. M. Forster, mens den unge komponisten Louis Mander står for musikken. Den er usedvanlig deilig melodiøs til å være en moderne opera - det er til og med noe som kan kalles arier, det er som regel dypt savnet i nye operaer. Handlingen dreier seg om en ung britisk misjonær som kommer til Afrika tidlig på 1800-tallet, har en pasjonert og på alle møte forbudt natt med den lokale høvdingen og alt det leder til. Det ender ikke godt, men i god opera-tradisjon kan det likevel ende vakkert - sluttscenen tar pusten fra meg.

Min største innvending er at det er problematisk å drapere hvite nordmenn i fargerike stoffer, male dem med røde og blå vannfarge-striper i ansiktet og la dem spille afrikanske stammefolk. Ja, jeg skjønner at det var en lavbudsjetts festivaloppsetning hvor det man hadde å ta av rollemessig var en gjeng studenter og et kor, men det føles likevel ugreit. Dessuten savnet jeg tekstingen. Ble litt ekstra snurt da det viste seg etterpå at hele resten av salen faktisk hadde det, det var bare første rad som manglet det - felles skjebne, felles trøst er tross alt enklere å akseptere... Høstens andre misjonær-forestilling - selv om både utgangspunktet, formen og tonen er helt annerledes her enn i Book of Mormon var det ikke til å unngå at en overaktiv assosiasjonshjerne ga enkelte scener noen ufrivillig komiske koblinger...

Ingrid Bjørnov - Steinway to heaven (Oslo konserthus)
Nytt show med Ingrid Bjørnov er jo en etterlengt høytidsstund. I Steinway to heaven står selvfølgelig flygelet i fokus - på en roterende plattform, tidvis med løpende (og splitthoppende!) noter langs kanten. Bjørnov leker stadig med klassisk musikk og med ord og med livets store og små utfordringer - oppdateringer på mac'en (det blir jo fort en musikal av sånt), sanger man alltid gråter av (vi har jo alle noen av dem...) og å ha tvangstrekk (personifisert av en steppende Thomas Adrian Glans) boende. Fortsatt like morsom, men samtidig også litt sårere enn tidligere show. Dessuten lærer vi mye nyttig om Steinway-flygelet, som at det er laget av syv forskjellige treslag og at selve klangbunnen laget av sitkagran - nordvendt og felt på fallende måne...

Barberern i Sevilla (Operaen)
Den første gangen jeg så operaens versjon av Barberen i Sevilla lo jeg så høyt og hjertelig og entusiastisk på første rad på scene 2 at operaorkesteret lo av meg... Jeg så den igjen da den avanserte til hovedscenen et par år senere og hadde egentlig ikke planer om å se den i år - men så kom det tilbud om gratisbilletter til generalprøven... Alle hovedrollene var byttet ut siden sist og de aller fleste var ukjente gjestesolister, da blir man jo også litt nysgjerrig. Joshua Hopkins hadde den tvilsomme æren å skulle overta Figaro fra en briljant Espen Langvik og klarte seg fint - han hadde til og med fått inn et par egne detaljer (møt Elvis-Figaro...). Levy Strauss Sekgapane som grev Almaviva ga meg ikke den helt store tenoropplevelsen stemmemessig (litt for høy og skarp - vi snakker nesten koloraturtenor...), men kompenserte med sjarm, komisk timing og skuespillertalent, og Rosina (Samantha Hankey) imponerte på de fleste områder. Og det var fortsatt nesten like morsomt...


Oslo Rotary: Klassisk musikk - 2. kurskveld (Oslo konserthus)
Ny kurskveld med Rotarys erfarne kursgjengere - i dag tror jeg faktisk jeg var salens eneste under 40... Vi kommer fort inn i det, da - vi satte oss på samme plasser som sist og utvekslet høflighetsfraser med sidedamen, som selvfølgelig også satt på samme plass Folketoner i korform var dagens tema - Oslo Kammerkor med mye spennende arrangementer. Snadder for oss med korerfaring når musikkprofessor-konsertleder og kordirigent snakker om øvingsmetoder og arbeidsformer - og vi får prøve oss på å synge kvarttoner...

Oslo-Filharmonien med J. Wilson og E. K. Hansveen - Hollywoods gullalder (Oslo konserthus)
Tallerkenknusing. Vannplasking. Pappeske-slåsskamp. Bilhorn og gummiand. Det ble en eklektisk aften for Filharmoniens perkusjonister da Tom & Jerry-temaet sto på programmet for høstens filmkveld Visstnok kveldens vanskeligste stykke å spille for alle involverte, og det tror jeg igrunnen på... Hollywoods gullalder var kveldens overskrift, og både Tatt av vinden, Citizen Kane (med Eli Kristin Hansveen på vokal, i glitrende rosa kjole med slep - lite er jo mer glamour en Hollywood i mellomkrigstiden) og Ben Hur var representert - samt Psychos kjente tema - Hvis fioliner kunne drepe, som konferansier Vegard Larsen beskrev det... Dessuten fikk orkesterets saksofonist glitre i musikken fra A place in the sun - saksofonsoloer er ellers ikke det vanligste i klassisk musikk...


Snøkvit (Det Norske Teatret)
I et slott i en stor eplehage bor dronningen og hennes datter (merk - ikke stedatter) Snøkvit, samt et heller underdanig hoff og et godt utvalg speil. Dronningen er selvfølgelig vakrest i landet her og ser på datteren som sitt smykke og forlengede skjønnhet (som voksen er det lett å lese inn en kritikk av mammabloggere og andre mødre som gjør ungene til sitt livsprosjekt for sin egen del mer enn for ungenes), og når Snøkvit heller vil leke i hagen med gartnerguten Jan enn å være pen foran speilet braker det løs...

Jeg vil gjerne påpeke at jeg har rett  - Hermann Sabado og nynorsk musikal er en ypperlig kombinasjon som godt kan gjentas. Han er skjønn som gartnerguten som lokker Snøkvit ut av prinsesserollen. Snøkvit selv (Charlotte Frogner) har (i likhet med både historien forøvrig og scenografien) også en god dose Alice i Eventyrland og et svev av Dorothy fra Oz) helt andre prioriteringer i livet enn å bli vakrest av alle, og dvergene (Høg, Mørk, Rar, Freidig, Frekk og Så Sannelig *har glemt en*) har raidet Linda Perrys hattesamling og jobber i slottets kloakksystem, hvilket gir uante muligheter for å avslutte med et smell... Det ender selvfølgelig godt, om enn med en litt annen sluttmoral enn vanlig, og Snøkvit demonstrerer hvordan man egentlig skal svare på oppfordringen Gift deg med meg! -Om du oppførar deg, så! Dessuten ender det også, helt som vanlig, med at jeg tørker et par tårer på vei ut..


Nashornet (Det Norske Teatret)
Det dundrer uten forvarsel et neshorn gjennom gatene (elegant vist med røyk- og lydeffekter) - til den bakfulle Bérengers (Per Schaanning) store lettelse er han ikke alene om å se det, selv om de andre er mer opptatt av å diskutere hva slags neshorn det er enn hvorfor og hvordan. Et nytt neshorn (eller er det det samme?) løper ned en annen gate (og tar kverken på en katt i farta) og så begynner mennesker å bli til neshorn. Først bare noen få, men de blir stadig flere, folk velger å bli neshorn og samfunnet endres. Bérenger står imot, men hvor lenge kan han gjøre det...? Ionescos Nashornet er en absurd fabel, men det er lett å se koblingen til virkeligheten. Stykket hadde premiere i 1960 og ble sett som et bilde på nazismen og fascismens frammarsj på 1930-tallet, men er skremmende aktuelt også i dag. Forøvrig ros til maskeavdelingen på Det Norske for en imponerende samling neshorn-hoder...

Dessuten likte jeg den lille prologen. Julie Moe Sandø sitter med ryggen til publikum og synger og spiller gitar mens vi går inn og setter oss. Når alle er på plass snur hun seg mot salen, ønsker oss velkommen i teateret og minner alle på å skru av mobiltelefonene. Det er åpenbart høstens teatertrend at vi får en mer personlig telefon-påminnelse - hadde det bare virket...

Oslo -Filharmonien med V. Petrenko og E. Kulman - Strauss, Wagner, Bizet (Oslo konserthus)

Ting jeg har lært om meg selv etter noen år med filharmoni-abonnement: Jeg foretrekker fransk foran tysk. Så også denne kvelden - Bizet er kveldens høydepunkt, Strauss og Wagner må finne seg i komme bak. Ingen operamusikk, navnene til tross, men orkestersuitene fra Bizets musikk til teaterstykket L'Arlesienne, Strauss' symfoniske dikt Don Juan og Til Eulenspiegels lystige streker (som ender ikke så lystig med en giljotin-henrettelse...) og Wagners Wesendock Lieder. Sistnevnte sunget av mezzosopranen Elisabeth Kulman, som godt kan komme tilbake. Programmet kan forøvrig fortelle at Mathilde Wesendock, som skrev tekstene til Wagner sanger, i følge ryktene også skal ha vært hans elskerinne. Eller som det formuleres Biproduktet av Wagners arbeid med Tristan og Isolde - og trolig også hans private 'arbeid' med fru Wesendock[...]. Kveldens strengeste blikk ble avlevert fra dirigent Petrenko i det han skulle gi tegn til å starte kveldens siste verk, og jeg håper eieren av mobilen som forårsaket det skammet seg dypt og lenge...

Herostratos (Det Norske Teatret)
Bølgepapp, bobleplast og bryting. Samt imponerende fysisk innsats, ikke minst fra Oddgeir Thune. Utover det fikk jeg når sant skal sies ikke all verdens ut av Det Norske Teatrets tre kvarter lange Herostratos. Her er ingen karakterer, ingen lineær handling eller antydning til spenningskurve og lite replikker - det meste av tekst er forhåndsinnspilt og mimes gjerne av en helt annen enn den som eier stemmen. Forsåvidt underholdende å se på, men jeg har ingen anelse om hva det var meningen at jeg skulle ta med meg fra forestillingen... Jeg trøster meg med at IdaLou Larsen hadde en liknende opplevelse - når hun som har så mye kunnskap og erfaring ikke skjønner stort er det jo ikke rart en annen sliter litt.

Måneopera-ballett

The moon opera (Operaen)
Kinesisk ballett-aften. Ikke at jeg har noe som helt peiling på kinesiske dansere, men man blir jo likevel litt skuffet når det meldes at forestillingens store og omtalte stjerne har sykdomsforfall... Kinesisk og vestlig dans i skjønn foreningen, imponerende omgang med flere meter lange ermer (det var noen håndleddsbevegelser som sikkert kunne vært nytte å mestre), imponerende numre og som alltid er det å lese handlingsreferatet på forhånd en stor fordel når man ser ballett...

Hedda Gabler (Operaen)
Etter suksessen med Ghost er det jo helt naturlig at teaterregissør Marit Moum Aune får lage mer Ibsen-ballett. Sist samarbeidet Aune (som ikke har ballett-bakgrunn) med en koreograf, denne gangen står hun for alt selv, i nært samarbeid med danserne. Det gir litt mer "teater-dans" - mer naturlige bevegelser (innimellom venter jeg at de skal begynne å snakke, og blir nesten litt overrasket når det ikke skjer), uten at jeg synes ned er noe problem. Som i Ghost dukker det opp barne-speilbilder av flere av karakterene - vi får se glimt fra Heddas barndom med barne-Hedda i samspill både med sin far generalen og med barne-Thea Elvstedt, et svært vellykket grep. Musikken, ved Nils Petter Molvær, er som god filmmusikk - man legger egentlig ikke merke til den, bare stemningen og effektene den skaper. Ibsen uten ord blir en annen historie - når ingenting kan forklares og fortelles, men må vises fysisk ser man andre aspekter og andre ting vektlegges - men sluttscenen er like sterk og talende. Snille Marit Moum Aune og Ingrid Lorentzen - det blir mer, ja...?

Teaterkikkerten min fikk endelig sin Bjørvika-debut.

Musikalkompaniet: Kristina från Duvemåla og Chess (Chat Noir)
To musikaler for prisen av en - Kristina från Duvemåla før pause og Chess etter. Noe forkortet, riktignok, men man kan jo fint fylle ut det som mangler og gråte (nesten) like mye som vanlig. Det hjelper jo ikke at kvelden starter med Anders Eljas' Kristina-anekdoter, hvor han går litt for mye i detaljer om slutten... Av høydepunkt kan nevnes Erik Wenbergs Jacobsens Stanna, Jannike Kruses Du måste finnas, Liv-Unni Larsson Undalls Someone elses story, Trond Teigens Fina-Kajsa og ikke minst Anders Gjønnes' Anthem. Jeg visste at han hadde stemme, men ikke at den var så stor... Musikalnerden som kan litt for mange detaljer følte litt behov for å korrigere og legge til litt her og der på det de fortalte mellom sangene, men jeg holdt meg i skinnet...

Månedens litteraturbehov ble dekket med feminstaften på Litteraturhuset med Chimamanda Ngozi Adichie og lunsj og lyrikk - for anledningen lunsj og novelle - Julie Moe Sandø som leste en lang novelle av Ingvild Rishøi. Jeg blir unektelig litt dialektfascinert når en novelle skrevet på bokmål leses på kav trøndersk  - ikke som i med trøndersk tonefall og uttale, men også med trønderske uttrykk. Attmed i stedet for ved siden av, sov te nån i stedet for sove hos noen. Hun leste (godt!) fra boka uten et øyeblikks nøling noe sted, men altså med kontinuerlig og naturlig oversetting. Dypt imponert - for meg som knapt har en sosiolekt å vise til, som Trond-Viggo så fyndig formulerte det en gang, har dette med dialekter alltid hatt noe litt gåtefullt over seg...





Ingen kommentarer: