tirsdag, september 05, 2017

Kulturmåned 2017 - august

August er en fin måned - da  starter kulturhøsten og jeg får endelig bukt med abstinensene som bygger seg opp. Jamie Cullum, stjernespekket bursdagsfest i operaen og en forhåndskikk på Book of mormon må vel sies å være en høykvalitetsstart på høsten.

Oslo Jazzfestival: Gregory Porter, Beady Belle og Jamie Cullum (Karpedammen)
Høsten ble innledet med dunder og brak og jazz-trippel ved Karpedammen på Akershus festning. Ballet ble åpnet av Gregory Porter, som jeg må innrømme at var helt ukjent for meg. Dvs, jeg hadde hørt navnet, men det stoppet der, Grammypriser til tross. Slett intet dårlig bekjentskap, behagelig stemme (litt sånn soveromsstemme, tenk Marvin Gaye), souljazz og god saksofonist. Beady Belle har jeg hørt en gang før, da varmet hun opp for Jamie Cullum på en litt for full og altfor varm Sentrum Scene - jeg hadde ståplass og var ikke forberedt på oppvarmingsband og omstendighetene var kort sagt ikke de beste. Nå gikk alt så meget bedre, jeg likte det jeg hørte og kan godt høre mer. Men det var jo kveldens avslutningsnummer jeg var kommet for - Jamie Cullum har jeg hørt live flere ganger før, og det er alltid stas. Det er faktisk 12 år siden jeg så på første gang på Kongsberg Jazzfestival, og han har ikke blir så veldig mye mer sedat med årene - her er det fortsatt høye hopp fra pianoet...

Når sommermørket etterhvert senker seg over festningen, et hav av mobillykter lyser som små stjerner rundt dammen og allsangen tiltar i styrke på Mixtape blir det virkelig en magisk aften. Cullum selv blir såpass revet med at han plasker ut i dammen før han avslutter kvelden med en lang og improvisert sang-hyllest til Oslo og kvelden og festningen og publikum og fisken og endene (både han og Porter påpekte at det å ha ender svømmende rundt foran scenen hørte til sjeldenhetene...), med den stadig gjentatte linjen I love you, Oslo, don't you know. For den delen av Oslo som befant seg innenfor festningsmurene denne kvelden tror jeg den kjærligheten var ganske gjensidig. Når han forlater scenen går han rett forbi der jeg står, så jeg benytter anledningen til å si at That was magical og får et Thank you so much! og et smil tilbake, og da er hvertfall kvelden fullendt...


Tine feirer 30-årsdagen - Tine Thing Helseth og gjester (Operaen)
-Noen synes kanskje det er litt voldsomt å ha en så stor feiring i operaen når jeg bare fyller 30, men det er så lenge til jeg fyller 60...

Helt greit for meg at Tine Thing Helseth drar til med en skikkelig feiringskonsert allerede nå... Med seg har hun en knippe venner "som bare tilfeldigvis er verdensklasse" - som Audun Iversen, Mari Eriksmoen, Mathias Eick, Eldbjørg Hemsing og Arve Tellefsen. Sistnevnte leder salen i det naturlige allsangsvalget Czardas og spiller seg helt ned på kne - Det e itj sikkert æ kjæm mæ opp igjen... Jubilantens brassensemble TenThing dukker selvfølgelig opp (tror det er første gang jeg har fått gåsehud av brass, for ikke å snakke om det imponerende i å ha relativt avansert koreografi mens man spiller), det samme gjør Maria Mena og Ingrid Olava, og Oslo Fagottkor har også sendt en delegasjon. Helseth presenterer en del fra sin rykende ferske plate, hvor hun synger egenskrevne sanger - hun har stemme, viser det seg når de etterhvert får orden på lyden. Jeg savnet litt et felles avslutningsnummer, men salen kompenserte med spontan avsynging av bursdagssangen. Tror hun ble litt rørt...

Book of Mormon (Det Norske teatret)
Flanellograf med levende figurer. Nyklipt og striglet eldste Kjosås med stadig stivere mormonersmil. Eldste Olsen med snasen permanent og nyervervet vestlandsdialekt. Et hvitkledd mormoner-boyband (inkludert eldste Urstads retur til Det Norske) som er Afrika. General Ræv Føkkings Naken. Klitorisen er heilag, slik lyder Herrens ord. Stepping i glitrende rosa vester - for å undertrykke homofile tanker. Darth Vader, Hobbiter og smultringene fra helvete. Uortodoks omgang med hellige bøker. Påtrengende lyst til å rope Halleluja!. Store hysteriske numre og såre øyeblikk. Litt god og en del tvilsom moral. Musikalreferanser det vil ta meg hele høsten å finne ut av.

Dette var en prøveframsyng fire dager før premieren. Debuterende regissør Vidar Magnussen minnet oss om dette før det begynte. -Kanskje må vi stoppe underveis. Da begynner eg å grine, så kommer psykologen min, og så fortsetter vi... Kan berolige med at både psykologen og kleenexpakken til Magnussen hadde en rolig aften.

Gengangere (Riksteatret)Høstens første Ibsen. Dette er rett fram Ibsen, fokus på tekst og karakterer uten fikse ideer. Gjertrud Jynge (fløyelskledd i en lekker grønnfarge) er jo alltid glitrende, men den som virkelig eier denne forestillingen er Per Egil Aske - hans Engstrand er innsmigrende sleip og manipulerende. Dessverre en forestilling som vil bli husket for mobiltelefoner som stjal oppmerksomhet i sentrale scener i begge akter - til tross for den svært klare påminnelsen om å skru dem av vi fikk rett før det begynte.


Kulturbonus - når man ikke skal på jobb og kan bruke formiddagen på Det Norske Teatret med te, kake og bok - og Jon Bleiklie Devik som leser dikt av Kolbein Falkeid.

Ingen kommentarer: