tirsdag, juni 20, 2017

Luksus i en liten eske


Denne lille boksen lå i postkassen min i dag (papegøyene er bare der fordi jeg grep det som lå nærmest for å ikke annonsere adressen min for hele internettet...). Jeg har en viss grad av selvkontroll når det gjelder nettets mange fristelser, men da jeg oppdaget at Fortnum & Mason (svært tradisjonelt britisk varehus i hvis tesalong jeg hadde en minneverdig afternoon tea for noen år siden) faktisk tilbyr te-abonnement klarte jeg ikke stå imot.


Hver (månedlige) forsendelse inneholder 2x20 gram - denne måneden Royal blend (den britiske dronningen har tross alt nettopp hatt bursdag) og Jasmine dragon pearls.


Selvfølgelig medfølger det også informasjon om teen - hvor de kommer fra, hva de passer til og ikke minst når på døgnet de bør drikkes. 

Det er nok tryggest å ikke regne for mye for hva kiloprisen blir, men i motsetning til alle tidsskriftene jeg abonnerer på og som har en tendens til å bli liggende  uleste er det ingen fare for at den ikke vil blir drukket. Og anbefalingen om at Royal blend passer ypperlig til scones med krem og jordbærsyltetøy bør man vel ta til seg...?

søndag, juni 18, 2017

Kulturmåned 2017 - april og mai

Mai var en så stille måned på kulturfronten at den knapt kvalifiserer til et egent innlegg - da passer det jo bra at jeg var så treg med å rapportere om april at jeg bare kan slå dem sammen...

Joseph Calleja (Operaen)
En tenoriffic aften i operaen med Joseph Calleja - her snakker vi stemmeprakt (og brede skuldre). Når han drar til helt uten akkompagnement så det gir gjenlyd i hele den store salen tar det pusten fra noen og enhver. Mye kjent (Puccini, Mozart) og noe litt mer ukjent (maltesisk...) på programmet både før og etter pause - og så kom ekstranumrene. Man forventer jo et par av dem, og La vie en rose, sunget vandrende rundt i salen med innlagte stopp hos utvalgte kvinnelige publikummere virker jo som en naturlig avslutning. Men vent litt, der kommer han jo ut igjen, med noter (strengt tatt en iPad...) i hånda og synger en komposisjon av kveldens pianist. Så O sole mio (-This one needs no introduction) og Granada. Nok en gang er jeg overbevist om at det er over, nok en gang tar jeg feil - for det at han er tenor betyr vel ikke at han ikke kan slå seg løs i If I were a rich man. Vi får beskjed om By the way, don't tell Bryn Terfel I sang this one... Jeg så Terfel gjøre denne på samme scene i fjor og synes Calleja kom fra det med æren i behold - og NÅ er det slutt. I følge de bak oss var konserten et skamløst publikumsfrieri - men jeg har alltid vært et lett bytte for sjarmerende tenorer på frierføtter, så det var helt greit for min del...



Dette skjedde etter konserten. Man kan bli litt starstruck på sosiale medier også...



En kveld med Ingrid Bjørnov /Musikkteaterprisen (Chat Noir)

Jeg trodde jeg hadde billett til en intervjukveld med Ingrid Bjørnov, og oppdaget etterhvert at det også skulle deles ut musikkteaterpriser samtidig. Hvor stor kvelden faktisk var sank ikke helt inn før jeg kom dit og fikk utdelt programmet - først var det satt av halvannen time til intervjuet, og så etter pausen var det prisutdelingstid, med innslag fra de fire nominerte til den individuelle prisen. Det så ut til å bli en lang aften...

Ingrid Bjørnov ante åpenbart ikke hva som skulle skje, utover altså at hun skulle intervjues av Anne Grosvold, og ble overrasket med både gjester og musikalske innslag som inkluderte bl.a. Kari Slaatsveen, Oslo Fagottkor og en mini-musikal om prinsesse Ingrid. Høydepunktet må likevel sies å være videohilsenen fra Bjørn Ulveus, ansiktsuttrykket hennes da var ganske ubetalelig... Som avslutning av den delen sang Fagottkoret Kjærrrligheten fra Halve kongeriket - en kombinasjon jeg ikke har noe å utsette på...

Prisutdelingsbiten startet med et spesialskrevet shownummer og fortsatte med at Tenk om fikk prisen for beste forestilling Så var det tid for den individuelle prisen og tilhørende innslag - og Heidi Gjermundsen Broch sang den verste grinesangen fra Tenk om. Tårene rant etter to ord, men det var veldig stas med et gjensyn, altså... Hans Marius Hoff Mittet demonstrerte igjen hvorfor jeg kalte hans grev Damilo for en litt tvilsom Disneyprins, og Stian Blipp hadde med seg både Atle Pettersen og en gjeng imponerende dansere til sitt nummer. Silje Lundblad var ikke til stede, fikk vi høre, men hadde sendt en videohilsen hvor hun med barnegråt i bakgrunnen sa at hun hadde tre gode grunner til å ikke være der i kveld - og så zoomet kameraet ut og avslørte at hun sto med tre bittesmå babyer i favnen - hun har blitt trillingmor i vinter! Prisen gikk til Stian Blipp og æresprisen til Ragnar Olsen, oversetter ved Hålogaland Teater. Og så gikk noen i baren (og i baret, for alt jeg vet) og andre hjem...

Fidelio (Operaen)
Fidelio, Beethovens eneste opera, i konsertant framføring. Ingen scenografi, ingen regi, bare en antydning til karakterbasert antrekk hos de svartkledde solistene. Når tekstingen av de tyske sangene uteblir, er det en fordel å kjenne til handlingen for å henge med - men det hjelper også med uttrykksfulle sangere. Et ansiktsuttrykk, en håndbevegelse, selv et enkelt blikk kan formidle mye handling. Særlig hederlig omtale til Thorbjørn Gulbrandsøy i så måte. Med et unntak var samtlige solister norske - vi hat et imponerende sterkt "landslag" i opera nå. Forøvrig kan jeg fortelle at med hele operakoret og hele orkesteret på scenen får man fort både bakoversveis og dotter i ørene på rad 2...

Edda (Det Norske Teatret)
Reprise på Edda, i Robert Wilsons særdeles glitrende (bokstavelig talt) versjon. Fortsatt noe av det absolutt særeste jeg har sett på en scene, men det er jo unektelig en fascinerende måte å se norrøn mytologi på. Jentene ved siden av meg (det var matinéforestilling, så tettheten av skoleelever var stor) så litt rart på meg, de syntes åpenbart ikke Hymes dans med hammeren var like festlig som jeg gjorde..


Selv hvalene glitrer hos Robert Wilson...


Cabaret (Oslo Nye)
Definitivt ikke en feelgood-musikal. Oslo Nye er flinke til å tenke nytt og kreativt når de rollebesetter musikalene sine, denne gangen med Hilde Louise Asbjørnsen som konferansieren (tradisjonelt en mannsrolle, som Asbjørnsen med største selvfølge gjør til sin egen), Ingvild Holthe Bygdnes som Sally Bowles i sin første store musikalhovedrolle (for en stemme!) og Lars Berge, et helt nytt og Julliard-udannet bekjentskap i rollen som Clifford Bradshaw (av Sally Bowles beskrevet som knallsøt. Man kan jo bare si seg enig...). Jeg elsker danserne - noe av det mest fantastiske med teater er at der får man med største selvfølge, i motsetning til på film, kvinner i alle former og med andre funksjoner enn å være yndige og sexy. Nerdelykke-bonus når jeg innser at buene i toppen av scenografien må være inspirert av togbroen som strengt tatt ikke har noen plass i sceneversjonen, men er et viktig sted i filmen...

Sju dagar i august (Det Norske Teatret)
Sju dagar i august av Brit Bildøen er en nydelig bok om sorg og forhold og om utfordringer både på personlig og globalt nivå. Som teaterstykke (hvertfall når man har boka i bakhodet) oppleves det som amputert. Fokuset er snevret inn og konsentreres primært om Sofie og hennes sorg over ha mistet datteren Marie på Utøya for 8 siden (vi befinner oss noen år fram i tid, mao), samt forholdet til mannen Otto og kollega/venninne Karin. Mange av temaene og konfliktene fra boka berøres, med på en drøy time er det begrenset hva man rekker å gå noe særlig i dybden på. Det griper innimellom, særlig når 22. juli kommer opp, men blir litt for overfladisk.

Oslo-Filharmonien med solister - Mahler, Buene
Damene som sitter rundt meg når filharmonien spiller (bill.mrk. sitter midt i abonnementsbeltet på balkongen. Både gjennomsnittsalderen og besøkfrekvensen er høy) er ikke spesielt begeistret for samtidsmusikk, og har ingen kvaler med å gi uttrykk for det. En av dem studerte programmet i pausen og sukket tungt -"Buene? Å Herregud, 30 minutter med noe vi ikke aner hva er...". Men - sjokk! overraskelse! - denne kvelden likte de faktisk det de hørte. Blue mountain er et slags hørespill, hvor nyskrevet orkestermusikk (med innslag av kjente stykker) kombineres med dialoger mellom en mann og en kvinne (her gestaltet av Mattis Herman Nyquist og Andrea Bræin Hovig). De diskuterer musikk, litteratur og forhold - men alt er ikke helt som man tror... Jeg likte det forøvrig godt jeg også - i motsetning til mine sidekvinner hadde jeg faktisk gledet meg til dette. Før pause fikk vi Mahler og Das Knaben Wunderhorn og Johannes Weisser og Christianne Stotijn og trommer og horn og alt som hører med.

Statsteatret - 1950: Spionen (Trikkestallen)
1950. Kommunismefrykter råder. Støvsugerselgere på døra er helt normalt. Du kan ikke stole på noen. Du er overvåket. Alle er spioner. Eller er de det? Sikker på at du ikke bare er paranoid? Og har du egentlig tatt pillene dine i dag...? 1950: Spionen har Ian McEwan-takter i sine beste stunder - du tror du endelig har litt oversikt, og så snur noen på speilene igjen. Nostalgisk moro, men en anelse langtekkelig og for skrudd innimellom.

Pelléas et Mélisande (Operaen)
Pelléas et Mélisande er en litt merkelig historie, full av bilder og allegorier (her har det helt sikkert blitt skrevet bøttevis av oppgaver, både med og uten Freud) - lys og mørke, mørke grotter og bunnløse kilder, et dystert kongerike, en gullring og en mystisk kvinne med ukjent opphav - i tillegg til kjærlighet og lidenskap, sjalusi og død, selvfølgelig - det er jo en opera. Operaens oppsetning (som faktisk er Norgespremiere, 115 år etter urpremieren) er også en litt merkelig affære, som foregår på et sykehus, og hvor mye av historien som egentlig foregår inne i noens hode kan man diskutere lenge... Flotte solister, både Ingeborg Gillebo som hadde sin rolledebut som Mélisande og gjestesolister Edward Nelson og Paul Gay. Samt guttesporan Aksel Rykkvin - når man hører ham skjønner man jo tidligere tiders ønske om å bevare sånne englestemmer, selv om kastrering ikke er å anbefale...

Don Juan (Nationaltheatret)
Don Juan i Anders Baasmo Christiansens skikkelse gjør igrunnen ikke så mye for meg - og når sant skal sies skjønner jeg ikke helt hva det er som forårsaker damefallet på scenen heller. Da tar jeg heller tjeneren Sganarelle (Nader Khademi) - han står for kveldens spontane høydepunkt når han effektivt bringer én enkelt publikummer som applauderer Don Juan tvilsomme dansetalent til taushet -Really?! Ikke... nei...! Litt av problemet er at Molieres moralske betraktninger føles litt utdaterte og mangelen på scenografi og markerte kostymer gir heller ingen forankring som kan hjelpe. En tilsynelatende moderne ung mann vil drepe mannen som har forført hans forlovede - en kvinne han ikke lenger vil ha, fordi hennes (og dermed hans) ære er ødelagt, mens kvinnens bror vil at Don Juan skal gifte seg med henne for at hun skal få oppreisning. Finn en hel rekke feil...

Lesning: Edda av Jon Fosse (Det Norske Teatret)
Når man først har fått Jon Fosse til å skrive sin egen versjon av Edda, holder det ikke å la Robert Wilson lage sin helt spesielle glitrende oppsetning - man må jo ha en mer tekstfokusert versjon også. Med andre ord - ny lesekveld! Hurra! Loke (Eivin Nilsen Salthe) har blitt Odin, noe som forvirrer både meg og Marianne Krogh (vanligvis Frigg, nå Volva), men det går seg til. Kveldens dramatiske høydepunkt kommer når Paul Ottar Haga knuser et plastkrus i hodet på Ola G. Furuseth (joda, han hadde dekning for det i teksten, det kom bare litt brått på...), utover det formidles det primært med stemme og ansikt - og det er slett ikke bare med den gjengen der. Gøy å få en større del av Fosses tekst, jeg måtte selvfølgelig kjøpe meg med boka på vei ut for å være sikker på å få med meg alt... 




Som dere vil (Nationaltheatret)
Nationaltheatrets oppsetning av Shakespeares forviklings- og forkledningskomedie Som dere vil er full av farger, innfall, referanser, vitser og visuelle gags. Litt for full - jeg sitter med følelsen av at her har man hatt veldig mange ideer og valgt å bruke alle sammen. Litt innstramming her og der hadde gjort seg - til tider er den helt strålende, men til tider blir det også litt for platt (en mann som tisser inn i en busk hvor noen nettopp har gjemt seg hører vel mer hjemme i en russerevy, mvh teatersnobb). Forhåndsomtalene har handlet mye om Bertine Zetlitz' teaterdebut - hun har en bitteliten rolle som Hymen i tillegg til noen sanger som føles mest som unødvendige pauseinnslag. De som faktisk bærer stykket og burde få oppmerksomheten er Jonas Strand Gravli og Kjersti Tveterås  (nå Hedda-nominert) som det unge paret Orlando og Rosalinde. Scenografien er et kreativt titteskap med mange små rom som avdekkes etter behov, men vi lurte litt på hvor mye teateret har fått betalt av en viss hamburgerkjede for å gjøre slagordet I'm loving it! til en lyskantet del av det hele...

Oslo-Filharmonien med solister - Bach, Brahms, Brecht og Weil (Oslo konserthus)
Du vet du begynner å få litt fartstid hos Filharmonien når du begynner å ha favoritt-dirigenter.Men Joshua Weilerstein, knapt fylt 30, både prater og hopper, man må jo elske det. Det er ikke hans skyld at Brahms ikke gjør all verdens for meg, selv ikke etter at Arnold Schönberg har gjort en full orkesterversjon av klaverkonserten hans. Men siste sats er ganske livlig, så jeg morer meg med å se på dirigenten. Før pause er det Weil som gjelder. Alltid lett gjenkjennelig, men særlig når han tolkes av Tora Augestad i full divamodus i svarte blonder og glitter. I De syv dødssynder (med tekst av Brecht) bakkes hun av intet mindre enn fire menn - to tenorer, en baryton og en bass - såpass må da en leading lady av hennes kaliber kunne forvente...

Overføring (Det Norske Teatret)
Overføring er egentlig ikke teater i vanlig forstand - det minner mer om lesekveldene Det Norske har jevnlig, bare at her leser det fra en forskningsrapport om psykoteapeuter heller enn en roman. Basert på nevne (ekte) rapport forteller seks (fiktive) pensjonerte terapeuter om sitt yrkesliv og hvordan det har påvirket privatlivet - og motsatt. Historiene spenner fra det komiske til det hjerteskjærende, og framføres av norsk teaters edleste vin, under ledelse av Toralv Maurstad. Mulig kroppen begynner å preges av sine 90 år, men evnene og hjernen gjør ikke det.

Orhan Pamuk (LItteraturhuset)
Nobelprisvinner Orhan Pamuk snakket om sin nye bok, Kvinnen med rødt hår. Han er en intelligent mann med mye lurt å si, men når han snakker litt springende og gebrokkent, rommet er tett og varmt og jeg er trøtt må jeg tilstå at jeg faller litt av innimellom. Men han sa spennende ting om Ødipus og myter og brønngraving(!) og mye annet.

onsdag, juni 07, 2017

Rapport fra hus-jungelen

Det overrasker neppe så mange om jeg hevder at bøker, te og teaterbilletter er noe av det jeg bruker mest penger på, men jeg legger igjen litt i blomsterbutikken også. Møt noen av mine nyeste...


Da det plutselig kom litt uventet tidlig sommer i april måtte jeg plutselig ha noen balkongblomster. Mini-stemor, tusenfryd og forglemmegei har vist seg imponerende hardføre både for kulde, varme og tørke


Mer dekorativ enn spiselig, men med fantastisk duftende blomster - og evnen til å bære blomst og frukt samtidig.

Hvilken av plantene på bildet som kalles elefantøre? Nei, si det... Krysantemum-solen (hvem kan vel stå imot muligheten til å kjøpe seg en helt egen sol en grå marsdag?)lever fortsatt i beste velgående, mens kløverplanten til venstre er i ferd med å oppdage Darwins første vinduskarm-lov: Klarer du deg ikke en uke uten vann, ligger du tynt an...


Det var på tide med en ny slyngelplante til loppemarked-ampelen.


Laang slyngelplante... (Busken til høyre er på ingen måte ny - det er en fikus jeg har holdt liv i gjennom 17 år og seks flyttinger).


Snittblomster - umiddelbar luksusfølelse. jeg hadde aldri sett flerfarget germini før...


Påskegul begonia. Dessverre også av de blomstene med nokså begrenset levetid.


Tulipanens død...

Nå som balkongsesongen tar til for alvor har jeg jo både kasser og krukker og en pidestall å fylle opp - fortsettelse følger plutselig...