torsdag, mai 25, 2017

Kulturmåned 2017 - mars

Mars var en innholdsrik kulturmåned, hvor de største forventningene var knyttet til Robert Wilsons oppsetning av Edda på Det Norske Teatret - noen sikret seg premierebilletter for et drøyt år siden... Dessuten ble det Carmen i to variasjoner, Askepott i fire, noe helt nytt og noe fra 1300-tallet.

Oslo-Filharmonien med Lise Davidsen - Pärt, Strauss og Sjostakovitsj (Konserthuset)

For en stemme det er på Lise Davidsen - jeg blir like imponert hver gang. Dessuten liker jeg hvordan hun tar et skritt bakover og snur seg mot konsertmesteren når han har et soloparti - ved at hun gir ham all sin oppmerksomhet får han publikums også. Mitt første møte med Arvo Pärt - pussig nok skulle det følges av et til to dager senere...

Carmen (Operaen)
Gjensyn med koreograf Liam Scarletts ballettversjon av Bizets Carmen - musikken egner seg så bra til ballett også. Sluttscenen er minst like hjerteskjærende dramatisk uten ord - her lagt inne i toredorarenaen for å understreke følelsen av at det er umulig å unnslippe.

Edda (Det Norske Teatret)
Jeg hadde lest om oppsetningen, jeg hadde lest om regissør Robert Wilson, jeg hadde til og med sett på bildene fra prøvene. Jeg trodde jeg var forberedt på det jeg hadde i vente. Så feil kan man ta...
Robert Wilson har fullstendig endevendt Edda (i Jon Fosses oversettelse og utvalg) og gjort den til en av de merkeligste og mest fascinerende (og glitrende - bokstavelig talt) teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. Aldri har Midgard vært mer camp... Det spenner fra det spinnvilt absurde til det mer tankevekkende - jeg henger ikke nødvendigvis med på alle innfall, men trollbindes likevel, fra første til siste øyeblikk. Arvo Pärts nesten sakrale musikk ledsaget av røyk og lys mellom tablåene, samt kirkeklokkene som innimellom bryter igjennom minner om at Ragnarok ikke var undergangen for menneskene, men for de norrøne gudene. Dessuten vil stykket bli husket for å ha gitt Hammertime en helt ny betydning...

Midgardsormen fra Edda - påtruffet på omvisning bak scenen.

Røff (Det Norske Teatret)
Jeg har sett litt Beckett etterhvert, men jeg tror aldri vi vil bli veldig nære venner - det blir litt for sært og absurd for meg. Røff er satt sammen av fire tekster - Pust, Røff for teater I og II og Den gongen. Eller, tekst og tekst, Pust er som navnet antyder bare pusting, og Den gongen er riktignok en stor mengde tekst, men den kommer i så mange lag på en gang at det vanskelig å få med seg så mye - det blir mest enerverende støy i mine ører. Det vi lurte mest på etterpå, og som egentlig tok litt av oppmerksomheten fra teksten var om alle de problemene de hadde med lyspærer og lamper som kom og gikk i Røff for teater II egentlig var meningen - det sier vel egentlig meste om Beckett...

Carmen (Operaen)
Når du er i operaen og skal inn en annen dør til salen enn din vanlige og det viser seg at dørvakten som pleier å ha din vanlige dør også har byttet dør for anledningen - og han hilser muntert -Hei, er dere her i dag? Det er jo jeg også... Vi føles oss jo alltid velkomne, det skal han ha. Dessuten var jeg dypt misunnelig på jakkemerket hans med teksten 50 shades of Carmen... Jeg skal vel tilstå at selv om jeg liker Carmen hadde det nok ikke blitt enda et gjensyn med denne oppsetningen (jeg så den to ganger sist) om ikke favorittsvensketenor Daniel Johansson hadde kommet tilbake som Don José, men jeg kan jo ikke gå glipp en mulighet til å høre ham synge blomsterarien...

Sleepless beauty (Operaen)
Fire kvinnelige dansere og koreografer har laget hver sin ballett med utgangspunkt i Askepott. Det har blitt fire veldig forskjellige balletter - min favoritt var nok Epic short, som nok er den mest klassiske av dem, på flere måter. Konklusjonen er vel at jeg liker et narrativ og en form for handlingskurve, også i ballett... Jeg lot meg også fascinere av Picture a vacuum, som ikke danses til musikk, men til diktlesning. Det burde vel være unødvendig å nevne at dette har medført bokinnkjøp i ettertid - Kate Tempest befinner seg nå i min stadig voksende lese-bunke.

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Selvfølgelig trengte jeg en Bjella-reprise - det holder da aldri å bare se en musikal på Det Norske en gang...

Dekameronen (Nationaltheatret)
Teaterversjonen av Dekameronen presenterer syv av bokas 100 (derav navnet) historier. Kjærlighet av alle slag, livet, døden og sex. Og hagearbeid, som aldri vil bli helt det samme igjen... Oversetteren som holdt innledning på forhånd påsto at forfatter Boccaccios rykte som pornograf var betydelig overdrevet - basert på stykkets utvalg er jeg ikke overbevist om at jeg er helt enig i det. Trump er også innom en tur, om ikke med navns nevnelse så er det likevel ingen tvil. Dessuten har jeg aldri hørt så mye fri og åpenlys dialektbruk fra Nationaltheatrets hovedscene.

Dette er fortellerteater av høy kvalitet - lite rekvisitter og scenografi (det mye omtalte enorme eplet de kan klatre ut og inn av er bare med i en av historiene), enkle og nøytrale kostymer og skuespillerne vandrer ut og inn av karakterer (kjønn er mindre relevant), avbryter hverandre, henvender seg til salen, forteller hva de selv eller andre gjør mens de gjør det - og alt fungerer. Jonas Strand Gravlis adelmann/hest-kombinasjon er et av mange høydepunkt - veldig gøy å se ham som noe annet enn moderne, sint tenåring - og slutten er hysterisk, jeg lo fortsatt på vei ut.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud - Tveitt, Halvorsen, Grieg
Helnorsk aften hos filharmonien. Først et lite utvalg av Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar - folkemusikk og symfoniorkester er en innmari stilig kombinasjon. Så var det tid for Henning Kraggerud, en av mine favorittsolister. Ikke primært fordi han er en fantastisk musiker (selv om han er det også), men fordi han alltid forteller om verket han skal framføre. Nå hadde han virkelig noe å fortelle om også - for første gang på 108 år skulle Johan Halvorsens tapte (og nå gjenfunnede, åpenbart) fiolinkonsert framføres i Oslo. Halvorsen selv var visstnok så misfornøyd med verket at han brant partituret - nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg synes den var ganske fin... Kraggerud presenterer selvfølgelig også sitt egenkomponerte ekstranummer - fem små variasjoner på fire minutter. Etter pause fortsetter nasjonalromantikken med Grieg og Peer Gynt-suitene. Litt forvirring hos enkelte (jeg var ikke den eneste) når rekkefølgen i programmet ikke stemmer overens med hvordan det faktisk framføres (forvirret tanke underveis: Jeg kan da ikke ha gått glipp av Dovregubbens hall? ), men jeg tror vi fikk krysset av på alle punktene innen de var ferdige...

Åstaddiktning (Det Norske Teatret)
Lyset dempes langsomt på scene 3, hvor bortimot 100 av de 120 plassene står tomme. En sidedør går opp og Agnes Kittelsen klaprer over scenen på høye hæler og forsvinner ut bak oss, vi hører bare lyden av skrittene hennes som forsvinner ut gjennom garderoben og en dør som smeller igjen. Et mørkt og stille minutt senere gjentar det hele seg. Så kommer Lasse Koldsrud vandrende og flere andre føler. Det tar flere minutter før noen faktisk stanser på scenen og etterhvert begynner å snakke. Åstaddiktning er et stykke uten rød tråd, dramatisk utvikling eller egentlig handling, ingen gjennomgående karakterer og lite direkte interaksjon mellom skuespillerne. Tekstbrokker, gjentagelser og enkeltreplikker om tap og kjærlighet, liv, død og overlevelse. Det refereres stadig til en togulykke (Åsta-assosiasjonen i tittelen er ikke tilfeldig), men også andre hendelser, omgivelser og store og små livsendringer. Det er egentlig vanskelig å si så mye om hva det er, men jeg suges inn i det.

Oslo-Filharmonien med Janine Jansen - Janacek, Tsjaikovskij, Dvorak
Når jeg bruker gulløredobbene etter farmor er jeg alltid litt redd for å miste dem. Hvordan Janine Jansen har det når hun reiser verden rundt med sin uvurderlige Stradivarius-fiolin fra 1707 er ikke godt å si, men hun spiller ihvertfall Tsjaikovskij fantastisk på den. Vi blaserte/late på konserthusets balkong er ofte ikke like ivrige til å reise som som de nede i salen, men Jansens får fortjent stående og taktfast applaus fra en fullsatt sal. Etter pause får vi Dvorak, og det setter jeg alltid pris på.

Som lauvet i Vallombrosa (Det Norske Teatret)
Tre generasjoner familie samlet i sommerhuset ved sjøen. Et utgangspunkt som kan gå i så mange retninger, men når det er Lars Norén som står bak aner man at det neppe er idyll i vente... Far er døende (tror barna. Håper barna?) Huset skal selges. (Skal det ikke?) Et kjærlighetsforhold er ikke bare kjærlig. Et stabilt ekteskap er kanskje ikke så stabilt likevel. Den yngste generasjonen sliter også med sitt - den lovende skuespillerinnen har hatt en sammenbrudd, forfatterspiren tynges av hypokondri og pretensiøsitet. Og rundt dem alle tusler den tafatte slektningen med mangelfullt utviklede sosiale antenner og en evne til å dukke opp når det passer minst. Tilsett en god dose sarkasme og svart humor, marinér i gode mengder vin og champagne og la det utfolde seg fritt i drøyt 3,5 time, og du har Som lauvet i Vallombrosa, en overveldende og imponerende teateropplevelse. Det er et sånt stykke jeg blir sliten av å se, hvor utmattende det er for skuespillerne kan jeg jo bare lure på, men de gjør en fantastisk innsats.

Ingen kommentarer: