mandag, mai 01, 2017

Kulturmåned 2017 - februar

Februar bød på gjensyn og nyversjoner av mange slag - med Tänk om i Malmö, med musikal-Jungelboken sist sett ca 1990, med Nasjonalballettens Ghost og med Askepott i en versjon som var ny på så mange måter. Samt en amerikansk komiker, et par avdøde menn og en svært levende og svært naken mann...

Varig vind (Teaterkjeller'n)
Jeg skal ikke påstå at jeg var yngst i salen, men det var ikke langt unna da Lars Klevestrand, med hjelp av to musikere og gitaren Dolores, framførste Erik Byes viser. Mye kjent og kjært, men også en del ukjent. Bye hadde mange flotte tekster og et øye for både mennesker og detaljer, og Klevestrand, som selv har komponert musikken til flere av dem, er en dyktig, entusiastisk og medrivende formidler av dem. Men enkelte i publikum kunne godt vært litt mindre entusiastiske når det gjelder uoppfordret allsang...

Oslo-Filharmonien med Stephen Osborne - Mendelssohn og Ravel (Konserthuset)
Jeg har en kjærlighetsaffære på gang med en eldre mann. Fransk. Og avdød, men det er ikke så nøye. Daphnis et Chloe i fjor tente gnisten, og denne kveldens doble dose - klaverkonsert i G-dur og La Valse - avgjorde saken - jeg har utviklet et komponist-crush på Maurice Ravel... Klaverkonsertens første og tredje sats ligger så nærme jazz som klassisk musikk kan komme uten å bikke over - inspirert av bl.a. Gershwin, i følge programmet, og det høres. Midtsatsen er mer klassisk "ta pusten fra meg"-musikk. i liket med pianist Steven Osbornes ekstranummer Valse triste (også Ravel, hvis jeg hørte riktig). La Valse er en fragmentert lek med klassisk wienervals - jeg elsker det! Medelsson og hans italienske symfoni får ha meg unnskyld - det var etter pause de store opplevelsene kom.

La Cenerentola (Operaen)
Stefan Herheim har endevendt La Cenerentola (Askepott) med stort hell - både Rossini selv og dirigenten var på scenen, som var rammet inn av peiser og eventyrbøker med et Disneyslott i bakgrunnen. Askepott, som slett ikke er så engleaktig som man vanligvis skal ha det til, er en morderne vaskedame som nesten får en eventyrbok i hodet og plutselig befinner seg i helt andre omgivelser. Forviklinger, forkledninger og parykker, en kjekk prins i Taylor Stanton, en Aleksander Nohr som åpenbart koser seg som falsk prins og ikke minst den mannlige delen av operakoret som småengler - de så også ut til å ha det ganske gøy...Vi lo så mannen foran snudde seg og hysjet - kort sagt en særdeles vellykket kveld. Min nye favoritt-Askepott!

Rich Hall (Latter)
I rekken av engelskspråklinge komikere som stadig oftere gleder oss med sitt nærvær var turen kommet til Rich Hall. Lakonisk, politisk og morsom - og en igjen en påminnelse til alle som skal på stand-up at om du sitter på første rad vil du risikere å bli trukket inn i en samtale. Synes du dette er helt grusomt er det i alles interesse at du kjøper billett lenger bak i salen...

Lesning: Alt inkludert av Marit Eikemo (Det Norske Teatret)
Alt inkludert er en roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Selv om det ikke er så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... Det er et utdrag som leses, men tekstutvalget er gjort så nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.

Tänk om (Malmö opera)
Det var en dag i april i fjor - midt i Tenk om-ensporetheten - at jeg oppdaget at den skulle settes opp i Malmö også. Det var jo bare på sikre seg billetter, smøre seg med tålmodighet og begynne å glede seg. Det ble snørr og tårer, latter, lykke og gjensynsglede, selv om gjensynet strengt tatt var med noe jeg ikke hadde sett før... Denne versjonen foregikk av naturlige årsaker ikke i Oslo, men heller ikke i Malmö eller (som originalen) i New York - den er lagt til en ikke nærmere angitt nordeuropeisk storby (i følge programmet) og er helt renset for stedsangivelser, og akkurat det var et savn. Det gjorde at den føltes mer distansert og mindre aktuell - selv om Malmö-referanser selvfølgelig ville truffet meg mye mindre enn Oslo-referansene gjorde tror jeg likevel det ville vært bedre. (Jeg sliter jo med å forholde meg til bøker uten klar geografisk plassering - jeg liker å vite hvor ting foregår.) Det var også uvant å se nye skuespillere skape nye versjoner av karakterer jeg "kjenner" og er glad i. Kveldens største nerdespenningsmoment var knyttet til navnet til Lukas og Davids barn - det var jo en evig og stadig skiftende kilde til underholdning i Oslo. Her gikk de for en vri på originalens Huckelberry Finn-tema: -Efter att vi fick Finn... -Jag kommer alltid kalla honom Huckelberry. Vi lærte dessuten et fantastisk svensk uttrykk på teateret, en versjon av "lyset er på, men ingen hjemme": Hjulet snurrar, men hamstern är död...

Det er Ales (Det Norske Teatret)
Lyset har ikke engang blitt dempet på scene 3 når Oddgeir Thune uten forvarsel kommer vandrende inn - helt avslappet og uanstrengt splitter naken. Jeg sliter litt med hvor jeg skal plassere blikket og angrer et øyeblikk på min vanlige plassering på første rad... Vi er i Jon Fosses univers, Asle og Signe er nygifte, det er uvær på gang og Asle vil som vanlig ut med båten likevel. Det går ikke bra. Historien fortelles både i presens og preteritum samtidig, både unge Asle og Signe og gamle Signe er på scenen. Fortid og nåtid er i dialog, og som alltid hos Fosses sies det mye og mangt, men med få ord.


Jungelboken (Chateau Neuf)
Da jeg var rundt 10, ble en ny musikal basert på Jungelboken (nærmere Disneys versjon enn Kiplings originalhistorier) satt opp på Bryggeteateret. Jeg og bestevenninnen hadde helt dilla og hvert vårt eksemplar av kassetten med alle sangene, og et vanlig tidsfordriv var å fordele rollene mellom oss og synge med. Jeg kan fortsatt alle tekstene... At jeg trengte et gjensyn var jo åpenbart, og gleden - og nostalgifaktoren - blir jo ikke mindre når både Tom Sterri og Arlene Wilkes vender tilbake til sine roller som hhv bjørnen Baloo og ulvemor Akela. For ikke å snakke om hvor festlig jeg synes det er at Kim Arne Wiflad, som spilte Mowgli den gang da (daværende navn Kim Arne Hagen) nå er hyenen Tabaqui. Apekongen har fått påfallende likheter med Donald Trump og noen arrangementer og tekstlinjer er endret (jeg sa jo at jeg kan alle sangene...), men utover det føles det meste så likt at jeg nesten lurer på om kulissene bare har ligget på vent i garasjen til Tom Sterri fra forrige runde. Jeg mistenker at den som koste seg aller mest var Reidun Sæther, rollen som slangen Kaa så ut til å passe henne utmerket...

Ghosts (Operaen)
Nasjonalballetten og regissør Marit Moum Aune tolker Ibsens Gengangere - den tok meg så mye sist jeg så den at jeg måtte se den igjen da muligheten bød seg. Grepet med at hver rolle tolkes av to dansere - en nåtidskarakter og en gjenganger - åpner for ny forståelse og gir det hele en ekstra dimensjon. En forestilling som treffer rett i magen. Neste sesong skal Aune regissere ballettversjonen av Hedda Gabler - forventninger er bare fornavnet...

Ingen kommentarer: