tirsdag, april 04, 2017

Båndsalat


Et ord, et fenomen og et tilhørende fysisk objekt som alle er på vei ut av dagligtale og -liv. Båndsalat, for de som måtte være for unge til å kjenne til begrepet, er ikke en slektning av ruccolasalaten, men det som skjer når en sulten kassettspiller går til angrep (se bilde). 

Jeg  hører fortsatt på kassetter fra tid til annen og har en tallrik samling opptakskassetter med sanger tatt opp fra radio gjennom hele 90-tallet. Ikke like avslørende som en skriftlig dagbok, men ikke så langt unna heller...

mandag, april 03, 2017

Kulturmåned 2017 - januar

Siden det alt er blitt april, er det vel på tide å komme i gang med oppsummeringene av mine månedlige kulturutskeielser (Innlegget jeg begynte på for å oppsummere kulturåret 2016 dukker vel kanskje opp etterhvert det også - eller ikke...). To forestillinger i operaen og fire på Det Norske i januar, samt et besøk hos filharmonien, et på National og litt ymse annet. Lite tyder på at jeg får så mange nye kulturvaner med det første, altså...

Cosi fan tutte (Operaen)
Kulturåret ble innledet i operaen, med Mozarts Cosi fan tutte. Den har en usedvanlig fjollete intrige (selv til opera å være) som ikke helt klarer å holde på engasjementet i 3,5 timer, og en god dose mannlig dobbelmoral. Kameratene later som de drar i krigen og vender tilbake i forkledning og løsbart (også kalt "kjærlighetens fjærbusk"...) for å forføre hverandres forloveder. Det hele er et veddemål for å bevise kvinnens (alle kvinners - tittelen betyr "slik gjør alle kvinner") ustadighet. Når de lykkes er selvfølgelig alt kvinnenes feil - at de selv ikke har noen skrupler når det gjelder å lyve og bedra og altså ha seg med bestevennens dame er helt underordnet. Javisst. Overraskende nok for en så kjent opera er det ingen velkjente "å ja den ja"-arier, men til gjengjeld er scenografi og kostymer full av herlig 70-tallskitch. Eir Indrehaug er kveldens beste som den utspekulerte tjenestepiken Despina, hun har åpenbart en svært festlig dag på jobben. Parykken til Magnus Staveland fortjener også å nevnes...

Arve Tellefsen 80 år (Operaen)
Noen konsertopplevelser blir større enn forventet. Det var sagt lite på forhånd om Arve Tellefsens jubileumskonsert i operaen - utover at jubilanten selv skulle delta sto det bare noe vagt om "noen av landets fremste musikere". Hvilken kveld det ble! Knut Buen gjorde Mozart til folkemusikk a la Myllarguten, Håvard Gimse (heretter bare kalt Buster Keaton) og Marianne Beate Kielland framførte sanger av Richard Strauss, mens Heidi Ruud Ellingsen og Kjetil Bjerkestrands versjon av Grieg og Solveigs sang fikk gåsehuden til å stå. Vivaldi og tango, Nidarosdomens guttekor og et orkester satt sammen kvelden til ære, med solistmusikere fra Filharmonien, operaen og Kork, Berlin, Bern og Stockholm. Tellefsen selv var konferansier og seremonimester og med på det meste, og da kvelden nærmet seg slutten og vi trodde det ikke kunne bli bedre, slapp han konsertens store overraskelse: Jan Garbarek, med et stykke spesialskrevet for anledningen. Å sitte på første rad nå Tellefsen og Garbarek sammen urframfører - det blir ikke så mye større enn det i norsk klassisk musikk...


Mens vi venter på Tellefsen...

Kollaps i kulissene (Riksteatret)
Når et amatørdramaselskap skal sette opp en profesjonell forestilling i Riksteaterets regi (jepp, det er et par meta-grep her), går selvfølgelig det meste skeis med dunder og brak, og det begynner allerede før forstillingen er i gang (-Har noen sett en golden retriver?). Kollaps i kulissene er god, gammeldags farse - problemet er bare at det aldri helt har vært min type humor. Selv ikke Knut Nærum som oversetter og Bartek Kaminski i en ledende rolle er helt nok til å omvende meg. Men den har absolutt sine øyeblikk, og tar seg merkbart opp etter pause. Om lysekronen som dingler over scenen henger trygt helt til teppefall? Hva tror du...?

Oslo-Filharmonien med Gautier Capuçon: Sjostakovitsj og Bruckner (Konserthuset)
Dagens ord er hornbefengt - hentet fra programmets beskrivelse av tredjesatsen i Bruckners 4. symfoni. Og det var jo absolutt passende - hornistene fikk demonstrert solid lungekapasitet i et verk som gikk fra det helt stille - dirigenten satt nesten på huk under dirigentpulten for å få tatt det nok ned - til hjerteinfarkt-og-bakoversveis-heftig og tilbake igjen, gang på gang i over en time. Imponerende orkesterprestasjon. Før pause var det Sjostakovitsj og den unge franske cellisten Gautier Capuçon, som spiller med stor innlevelse. Særlig tredjesatsen, som er et rent soloparti, er imponerende (mine gratulasjoner til eieren av telefonen som ringte akkurat da...). Han tar også applaus med stor innlevelse, takker publikum og orkesteret og trykker alle musikerhendene han får tak i, før han tar turen bak for å gi blomstene sine til hornisten som hadde et kort soloparti. Og så gir han oss selvfølgelig et lite ekstranummer til slutt, uten at jeg kan påberope meg å kjenne det igjen (men han opplyste selv på twitter at det var Song of the birds av Casals).

Lesning: Sigd av Ruth Lillegraven (Det Norske Teatret)
Jeg elsker lesekveldene til Det Norske Teatret. Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Bikubekveld: Leonard Cohen (Det Norske Teatret)
En kveld i Leonard Cohens tegn i en usedvanlig overfylt bikube. Et utvalg av teaterets skuespillere framførte et utvalg stort sett ganske kjente (selv for meg) sanger, både på norsk og engelsk. Jeg var veldig glad for at de hadde noen av de norske tekstene Håvard Rem har oversatt - mamma spilte den cden (Hadde månen en søster) mye, så jeg har et større forhold til de versjonen enn til Cohens originaler i en del tilfeller. Og Frank Kjosås sang Hallelujah så hårene reiste seg - Kurt Nilsen & co kan bare slenge seg i veggen.

Gjenklang (Teatrerkjeller'n)
Krigscabaret med 40-tallsmusikk er slett ikke så dumt på en lørdagskveld. Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes har inntatt Teaterkjeller'n og synger, leser og forteller fra krigsårene, både kjente ting og historier fra sine egne familier. Begge har flotte stemmer som kler sangene godt, særlig minneverdig er versjonene av Trikkevisa og Det har vi.

Lesning: Svikne dagar av Elena Ferrante (Det Norske Teatret)
Ny lesekveld, denne gangen Elena Ferrantes Svikne dagar, som kom på norsk i februar. Eller utdrag fra, rettere sagt. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...¨

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Jeg har ikke noe forhold til Stein Torleif Bjellas viser - men det betyr jo ikke at jeg ikke må på teater når Det Norske lager en musikal basert på et utvalg av dem. På stasjonen på Ål samles de og venter på toget - den litt avdanka men optimistiske førsteelskeren som vil til Oslo selv om det ikke gikk så bra sist, hun som flykter fra sorgen over sønnen som døde (samt mannen hun også prøver å reise fra), bygdeoriginalen som håper på besøk, han med kunstnerambisjoner og en stadig trang til å deklamere Olav H. Hauge og hun med både bagvogn og stor mage som venter på Stanley. Det er knapt replikker her, historien fortelles bare med hjelp av Bjellas sanger, Å skulle sy sammen en forestilling med en rød tråd basert på tekster som i utgangspunktet ikke henger sammen er en utfordring, men Lasse Kolstad som har valgt ut, satt sammen og regissert lykkes godt - her trer mennesker og skjebner klart fram.

Barnet (Nationaltheatret)
Sjelden hendelse - nynorsk-teater på Nationaltheatret. Det skulle Bjørn Bjørnson, teatersjef på Nationaltheatret på 20-tallet og i stadig konflikt med Det Norske Teatret (jeg har lest sistnevntes jubileumsbok i vinter og er litt mer enn vanlig oppdatert på teaterhistorie og -språkstrid for tiden), ha visst... Jon Fosse, selvfølgelig, og Barnet. Med Fosse vet man hva man får - store temaer som livet og kjærligheten og religionen og døden med få, enkle og ofte gjentatte ord - og det fungerer som fy. På amfiscenen er det rammet inn av den enkleste og mest effektfulle scenografien, lag på lag med tynne, hvite scenetepper som trekkes til side og gravis danner en illusjon av en katedral - eller en iskirke, Barnet har en vag kobling til Brand.

Dagens observasjon: Hermann Sabado, hvis trønderske røtter alltid kjemper hardt imot når han må snakke riksmål, gjør seg på nynorsk. Jeg har drømt om å se ham i en musikalrolle siden han spilte transseksuell nattklubbsanger i Baby - kan ikke Det Norske låne ham ved en passende anledning...?

lørdag, april 01, 2017

Inn i det aller helligste

Det føltes hvertfall litt sånn, da jeg forrige lørdag endelig skulle på omvisning bak kulissene på Det Norske Teatret. En følelse som ikke ble mindre da omviseren sa at vi kunne fotografere fritt - "men ikke scenografiboksen til Book of Mormon, den er hemmelig. Men dere får se den..." Så da tok jeg ikke bilde av den, men av ymse annet...


Et lite utvalg lysekroner, samt en diskokule.


Snorloftet over hovedscenen. 40 meter rett opp, hvis jeg husker riktig.


Hovedscene-salen, sett fra baksiden av Etterlyst: Jesus-kulissene.


Midgardsormen, i Robert Wilsons bling-utgave. 


Glitter-hvaler, også fra Wilsons Edda-oppsetning.


Noen kjedet seg på jobb en dag og så sitt snitt til å gi høyttaleren et ansikt...?


Det var en romjulskveld i 2007 at jeg var på en jubileumscabaret til ære for Halldis Moren Vesaas på en av teaterets mindre scener. Paul Ottar Haga leste diktet Ferdaminne frå sommaren 1985, om å være nyforelsket og kysse i heisen, og fortalte at det diktet hang i teaterets personalheis. Til min store glede gjorde det det fortsatt! (Alltid verdt å huske når man leser det: Det er skrevet av en nyforelsket dame på 78...)


Årgansteaterplakat.


Jeg er ganske sikker på at sommerfuglene er fra Hair-oppsetningen i 2006. Litt mer usikker på silhuetten...


Glimmerdalen i miniatyr.


-Der henger kopi-maleriene fra Evig ung

Ikke den eneste gangen i løpet av omvisningen hvor omviseren lo av min nerdelykke og entusiasme...
Elegante hattedamer på veggen i systova. På en annen vegg der fant jeg rollelister for oppsetninger de tydeligvis jobber med for tiden - flere av dem tilhører høstsesongen og er ennå ikke offentliggjort. Jeg regnet med at de også var regnet som hemmeligstemplet materiale og lot være å fotografere dem - men det gir meg mye glede å vite...