torsdag, januar 05, 2017

Kulturmåned oktober 2016

Oktober var måneden for å draume om årstider på Det Norske og se kjente koreografer i operaen, samt en musikaltur til Bergen og så mye Min kamp som jeg noensinne vil trenge...

Spellemann på taket (Den nationale scene)
Om en musikal jeg har sett mange ganger før er god nok grunn for en høstferietur til Bergen? Selvfølgelig er det det...

Oslo-Filharmonien med Truls Mørk og Ung Filharmoni: Dvorak og Prokofjev (Oslo konserthus)
Ung Filharmoni er en del av et talentprogram Filharmonien har i samarbeid med Barratt-Due og Festspillene i Bergen. Denne kvelden innebar det at Prokofjev ble framført av et gedigent orkester hvor nesten alle filharmoni-musikerne hadde en ung skygge - da snakker vi mektig musikk og overveldende trøkk, og mange store talenter. Truls Mørk som spiller Dvorak er jo aldri feil, men det ble ungdommens aften.

Orfeus og Evrydike (Operaen)
Et sjeldent samarbeid mellom operaen og nasjonalballetten, med ballett mellom ariene og limbo som en flyplassterminal og mange morsomme detaljer, Jeg så oppsetningen da den kom for et par år siden også, men muligheten til å se David Hansen som Orfeus kan man ikke la gå fra seg...

Lightfoot og Leon (Operaen)
Mens klassisk ballett gjerne handler om estetikk og store narrativer, er den moderne utgaven mer fokusert på det rent fysiske - hva kan de faktisk få til. Eller, nå er jeg urettferdig, det er absolutt fortsatt historier som fortelles og budskap som formidles, men det blir på en litt annen måte. Mitt fokus blir ihvertfall først og fremst Hvordan i all verden er det der fysisk mulig?! (samt litt undring over hvor koreografene får de til tider lett absurde ideene sine) - en kveld i fascinasjonen og imponadens tegn.

Hvem er redd for Virginia Woolf (Oslo Nye)
Nachspielet fra helvete. Det unge akademikerparet havner på et sent og fuktig nachspiel hos eldre kollegaer og grenser pushes og hemmeligheter avsløres i alle retninger. Dyktige skuespillere, men litt langt og teksttungt.

Draum om våren (Det Norske Teatret)
Tegneserieteater - en genre man ikke er bort så ofte. En over middels absurd historie om en delegasjon som skal ta toget til Kina med Jon Fosse for å blidgjøre kinserne etter Nobelprisaffæren, fortalt med med tegninger på storskjerm og svartkledde skuespillere  ved siden av. Pussig sak - morsom, men fortsatt litt uklart hva de egentlig ville...

Bikubekveld: Om å skrive musikaler (Det Norske Teatret)
Heidi Gjermundsen Broch intervjuet Sandra Kolstad og Jovan Pavlovic om deres arbeid med å skrive musikken til hhv Songfuglen og Påfuglen - snadder for musikalnerden. Hun sang også fra Påfuglen, mens Frank Kjosås sang fra Songfuglen (Det har vær mye fugler på Det Norske i det siste...)

Min kamp (Centralteatret)
Jeg har ikke lest Min kamp-bøkene til Knausgaard, jeg har ikke engang vært fristet til å prøve. Da teaterversjonen kom tenke jeg at det var en grei løsning - 2,5 time teater skal jeg alltids klare, og så kan jeg uttale meg med mer tyngde om fenomenet etterpå... Forestillingen bekreftet forsåvidt mye av det inntrykket jeg har fått av Knausgaard og bøkene hans (jeg vet nå mer om mannens kroppsvæsker enn noen noensinne har hatt behov for) - samt at jeg fortsatt kan leve helt greit med å ikke ha lest dem... Scenografien består forøvrig primært av en gedigen stein - umiddelbart døpt min kampestein. *pling*

Draum om høsten (Det Norske Teatret)
Jepp, dette Jon Fosse-stykket var inspirasjonen for Draum om våren... To ungdomsvenner møter, han forlater kone og barn for henne. Dødsfall. Begravelse. Kirkegård. Akkurat hva som skjer når og hvor og hva som er kronologien i det hele er litt uklart, at ho og han spilles av to skuespillere hver, til tider på to tidsplan samtidig, hjelper jo ikke. Men det er egentlig ikke så nøye - dette er Fosse, det er ikke den ytre handlingen som er den viktige. Poetisk og gåtefullt med tilsvarende scenografi - jeg liker.

Oslo-Filharmonien: A. Mahler, G. Mahler, Janacek (Oslo konserthus)
Gammelkirkeslavisk - der har du et språk man ikke treffer på så ofte i hverdagen. Jeg er jo litt lei meg for at programmet bare hadde den norske oversettelsen... Dessuten var det nytt for meg at Alma Mahler komponerte - men det gjorde hun selvfølgelig bare før hun giftet seg og etter ektemannens død....

Mari Eriksmoen (Operaen)
I tillegg til å ha nydelig stemme er Mari Eriksmoen veldig uttrykksfull og sprudlende - og hun presenterer og forteller om det hun synger, da blir jeg alltid glad. Hun fortalte om den siste komponisten at Han skriver ikke bare veldig bra for sangstemmene, han var opptatt av klaveret også. Det er noen flotte klaverpartier der, dere får følge med på det. *snur seg mot pianisten* Jeg byr på den, det er ikke bare sopranen som skal være i sentrum hele tiden...

Klassisk mesteraften: Balanchine (Operaen)
Balanchine er en av 1900-tallets store koreografer (med en hang til å gifte seg med sine favoritt-ballerinaer, lærte jeg op formidlingen i forkant....), men ble ingen  umiddelbar favoritt hos meg - jeg syntes dansene ble veldig oppstykket og usammenhengende.

Ingen kommentarer: