søndag, januar 08, 2017

Kulturmåned november 2016

Relativt rolig november - syv forestillinger, hvorav fire på Det Norske Teatret. De to forestillingene jeg skulle fått med meg på den Stockholmsturen som måtte droppes på grunn av fortsatt dårlig form er det best å ikke tenke for mye på...

Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær (Chat Noir)
Er det noen som er god på å sjonglere forskjellige roller og personer er Bjarte Hjelmeland - i sitt show I lånte fjær er han George Michael, sin egen (fiktive) sønn, Gabrielle og en svært entusiastisk og omfangsrik bunadsdame, for å nevne noen. Samt min favoritt - den gamle damen som har innsett at hun trenger å spe på sin enkepensjon og sammen med sin venninne har slått seg på våpensmugling og meth-produksjon. Mitt følge og jeg fikk noen gode idéer der... Hysterisk morsom kveld - og jeg elsker det når latteren tar overhånd på scenen også (og denne gangen var det ikke min feil, altså...).


Det merkelege som hende med hunden den natta (Det Norske Teatret)
Det er et par år siden sist jeg så (og leste) Det merkelege som hendte med hunden den natta, og før det begynner husker jeg ikke så mange detaljer. Når det først kommer i gang, får jeg derimot åpenbaringer på løpende bånd - det nærmeste jeg har kommet å være synsk... Sist jeg så den hadde Frank Kjosås nettopp overtatt hovedrollen etter Emil Johnsen og hadde overtatt Johnsens måte å spille på samtidig (ok, det er mulig man måtte være litt over middels teaternerd og hyppig gjest på Det Norske for å legge merke til akkurat det), nå hadde han gjort rollen til sin egen. Egentlig begynner han vel å bli litt gammel til å spille 15-åring, men han er så overbevisende som autist at han slipper unna med det likevel. (Forøvrig innser jeg jo at det ikke er snilt å le når han barbeint sparker borti en liten lyskaster som er tapet fast på scenegulvet, men han gjorde en så heltemodig innsats for å skjule at det var j*?&#a vondt...). Dessuten får unektelig enkelt en smule Next to Normal-flashbacks av å se Kjosås og Jon Bleiklie Devik gjenforent som far og sønn (eller omvendt, strengt tatt).


Inkognito (Det Norske Teatret)
Inkognito handler om hjernens irrganger generelt og hjernen til Albert Einstein (det er en ganske selsom - og sann - historie) spesielt. Fire skuespillere hopper hele tiden mellom tre parallelle historier og deler et tjuetalls roller, men det er mye mindre forvirrende enn det høres ut til. Det er et fascinerende tema, innimellom engasjerer fagpraten og case'ene mer enn selve handlingen. Å se skuespillere hoppe mellom roller uten hjelp av kostymeskift og kulisser er alltid gøy og imponerende - Ola Furuseths aldrende hjerneforsker er så lik min gamle morfar i holdning og fysisk framtoning at jeg skvetter.

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde (Oslo konserthus)

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde er jo aldri feil, hverken hver for seg eller sammen. En del gammelt (det er tross alt tredje gang jeg ser dem sammen på to år, så annet var jo ikke på vente), noe nytt og mye latter. Ved et par anledninger nesten bare fra et par damer på rad 12 (hvem, jeg?), men stort sett fra størstedelen av salen...

Oslo-Filharmonien med Håvard Gimse: Mozart, Beethoven, Dvorak (Oslo konserthuset)
En kveld i konserthuset hvor Filharmonien spilte Mozart, Beethoven (med god hjelp av Håvard Gimse) og Dvorak - tror hans 9. symfoni, og særlig de to første satsene, er en av mine favoritter. Det er ikke lenge siden sist de spilte den - dette var et slengt-sammen-på.kort-varsel-pga-sykdomsforfall-konsertprogram - men jeg ser ingen grunn til å klage... Når de i tillegg klarer å få tak i Håvard Gimse som solist og Eivind Aadland som dirigent må det vel kunne kalles en helt grei nødløsning.

Påfuglen (Det Norske Teatret)
Tigging, fattigdom og fordelingen av verdens goder er en ganske kompleks problemstilling å skulle lage barneteater av - jeg synes ikke Påfuglen helt får det til. I hvert fall er jeg glad for at jeg ikke hadde med en 6-7-åring jeg skulle forklare det for etterpå... Er det faktisk greit å stjele (hva og hvor mye som helst) når man er fattig? Slutten kan lett tolkes sånn - jeg synes det er litt problematisk. Sett med voksne øyne er fabelen, tonesatt med sigøynermusikk, om det rike hundeland og det fattige fugleland, med påfuglene som de fargerike og fattigste lett å gjennomskue - selvfølgelig er det romfolket og hvordan vi behandler dem det handler om. Av og til treffer den veldig godt og de fleste kjenner seg nok igjen i scenene fra hundeland, men det gjør også scenene fra fugleland, som framstilles som et slags politidiktatur, vanskelige. Utsagn som "Små barn dør hele tiden uten at noen bryr seg." og "Mange små jenter selges hver eneste dag." er også ganske tunge ting å lire av seg i en barneforestilling, uten at det følges opp på noen måte. Teateret skal ha ros for å ville lage aktuelt teater for barn, og det er en del fine og morsomme scener, men jeg synes ikke dette er helt vellykket. Det blir mange tunge spørsmål og problemstillinger med svar som enten er litt for enkle, for problematiske (både etisk, praktisk og realistisk) eller rett og slett fraværende.

"Urettferdig" - Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik from Det Norske Teatret on Vimeo.



Fridomens vegar (Det Norske Teatret)
Fridomens vegar er en litt pussig blanding av metateater, et oppgjør med test-samfunnet - og pubquiz. Vi sitter på scenen, organisert i quizlag, mens skuespillerne vandrer mellom gruppene og opp på plattformer - en av dem er en (åpen og fullt fungerende) bar, på et annet står det et piano - og veksler mellom å spille en slags metahistorie om skuespillere, testing, arvelighet og diverse annet og å fungere som quizledere. På flere store skjermer dukker det fra tid til annen opp faktaopplysninger, bilder, tekstutdrag og quizspørsmål, og filmsnutter om et søskenpar på leting etter hvem som egentlig står bak PISA-testene, samt en uigjenkjennelig beskjegget Bjørn Sundquist, som er vår (nokså) allvitende forteller. Jeg sliter litt innimellom med å henge med, og det hjelper jo heller ikke at skuespillerne har byttet navn - Ane Dahl Torp er "Marie", Marie Blokhus er "Ane" og Joachim Rafaelsen er "Bjørn". Fra eksistensielt og filosofisk til ganske forvirrende og tilbake igjen - stadig vekk. Men vi vant quizen, til tross for at 1/3 av laget vårt forsvant sporløst i pausen, så alt i alt var vi godt fornøyd med kvelden.

Ingen kommentarer: