torsdag, mai 25, 2017

Kulturmåned 2017 - mars

Mars var en innholdsrik kulturmåned, hvor de største forventningene var knyttet til Robert Wilsons oppsetning av Edda på Det Norske Teatret - noen sikret seg premierebilletter for et drøyt år siden... Dessuten ble det Carmen i to variasjoner, Askepott i fire, noe helt nytt og noe fra 1300-tallet.

Oslo-Filharmonien med Lise Davidsen - Pärt, Strauss og Sjostakovitsj (Konserthuset)

For en stemme det er på Lise Davidsen - jeg blir like imponert hver gang. Dessuten liker jeg hvordan hun tar et skritt bakover og snur seg mot konsertmesteren når han har et soloparti - ved at hun gir ham all sin oppmerksomhet får han publikums også. Mitt første møte med Arvo Pärt - pussig nok skulle det følges av et til to dager senere...

Carmen (Operaen)
Gjensyn med koreograf Liam Scarletts ballettversjon av Bizets Carmen - musikken egner seg så bra til ballett også. Sluttscenen er minst like hjerteskjærende dramatisk uten ord - her lagt inne i toredorarenaen for å understreke følelsen av at det er umulig å unnslippe.

Edda (Det Norske Teatret)
Jeg hadde lest om oppsetningen, jeg hadde lest om regissør Robert Wilson, jeg hadde til og med sett på bildene fra prøvene. Jeg trodde jeg var forberedt på det jeg hadde i vente. Så feil kan man ta...
Robert Wilson har fullstendig endevendt Edda (i Jon Fosses oversettelse og utvalg) og gjort den til en av de merkeligste og mest fascinerende (og glitrende - bokstavelig talt) teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. Aldri har Midgard vært mer camp... Det spenner fra det spinnvilt absurde til det mer tankevekkende - jeg henger ikke nødvendigvis med på alle innfall, men trollbindes likevel, fra første til siste øyeblikk. Arvo Pärts nesten sakrale musikk ledsaget av røyk og lys mellom tablåene, samt kirkeklokkene som innimellom bryter igjennom minner om at Ragnarok ikke var undergangen for menneskene, men for de norrøne gudene. Dessuten vil stykket bli husket for å ha gitt Hammertime en helt ny betydning...

Midgardsormen fra Edda - påtruffet på omvisning bak scenen.

Røff (Det Norske Teatret)
Jeg har sett litt Beckett etterhvert, men jeg tror aldri vi vil bli veldig nære venner - det blir litt for sært og absurd for meg. Røff er satt sammen av fire tekster - Pust, Røff for teater I og II og Den gongen. Eller, tekst og tekst, Pust er som navnet antyder bare pusting, og Den gongen er riktignok en stor mengde tekst, men den kommer i så mange lag på en gang at det vanskelig å få med seg så mye - det blir mest enerverende støy i mine ører. Det vi lurte mest på etterpå, og som egentlig tok litt av oppmerksomheten fra teksten var om alle de problemene de hadde med lyspærer og lamper som kom og gikk i Røff for teater II egentlig var meningen - det sier vel egentlig meste om Beckett...

Carmen (Operaen)
Når du er i operaen og skal inn en annen dør til salen enn din vanlige og det viser seg at dørvakten som pleier å ha din vanlige dør også har byttet dør for anledningen - og han hilser muntert -Hei, er dere her i dag? Det er jo jeg også... Vi føles oss jo alltid velkomne, det skal han ha. Dessuten var jeg dypt misunnelig på jakkemerket hans med teksten 50 shades of Carmen... Jeg skal vel tilstå at selv om jeg liker Carmen hadde det nok ikke blitt enda et gjensyn med denne oppsetningen (jeg så den to ganger sist) om ikke favorittsvensketenor Daniel Johansson hadde kommet tilbake som Don José, men jeg kan jo ikke gå glipp en mulighet til å høre ham synge blomsterarien...

Sleepless beauty (Operaen)
Fire kvinnelige dansere og koreografer har laget hver sin ballett med utgangspunkt i Askepott. Det har blitt fire veldig forskjellige balletter - min favoritt var nok Epic short, som nok er den mest klassiske av dem, på flere måter. Konklusjonen er vel at jeg liker et narrativ og en form for handlingskurve, også i ballett... Jeg lot meg også fascinere av Picture a vacuum, som ikke danses til musikk, men til diktlesning. Det burde vel være unødvendig å nevne at dette har medført bokinnkjøp i ettertid - Kate Tempest befinner seg nå i min stadig voksende lese-bunke.

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Selvfølgelig trengte jeg en Bjella-reprise - det holder da aldri å bare se en musikal på Det Norske en gang...

Dekameronen (Nationaltheatret)
Teaterversjonen av Dekameronen presenterer syv av bokas 100 (derav navnet) historier. Kjærlighet av alle slag, livet, døden og sex. Og hagearbeid, som aldri vil bli helt det samme igjen... Oversetteren som holdt innledning på forhånd påsto at forfatter Boccaccios rykte som pornograf var betydelig overdrevet - basert på stykkets utvalg er jeg ikke overbevist om at jeg er helt enig i det. Trump er også innom en tur, om ikke med navns nevnelse så er det likevel ingen tvil. Dessuten har jeg aldri hørt så mye fri og åpenlys dialektbruk fra Nationaltheatrets hovedscene.

Dette er fortellerteater av høy kvalitet - lite rekvisitter og scenografi (det mye omtalte enorme eplet de kan klatre ut og inn av er bare med i en av historiene), enkle og nøytrale kostymer og skuespillerne vandrer ut og inn av karakterer (kjønn er mindre relevant), avbryter hverandre, henvender seg til salen, forteller hva de selv eller andre gjør mens de gjør det - og alt fungerer. Jonas Strand Gravlis adelmann/hest-kombinasjon er et av mange høydepunkt - veldig gøy å se ham som noe annet enn moderne, sint tenåring - og slutten er hysterisk, jeg lo fortsatt på vei ut.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud - Tveitt, Halvorsen, Grieg
Helnorsk aften hos filharmonien. Først et lite utvalg av Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar - folkemusikk og symfoniorkester er en innmari stilig kombinasjon. Så var det tid for Henning Kraggerud, en av mine favorittsolister. Ikke primært fordi han er en fantastisk musiker (selv om han er det også), men fordi han alltid forteller om verket han skal framføre. Nå hadde han virkelig noe å fortelle om også - for første gang på 108 år skulle Johan Halvorsens tapte (og nå gjenfunnede, åpenbart) fiolinkonsert framføres i Oslo. Halvorsen selv var visstnok så misfornøyd med verket at han brant partituret - nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg synes den var ganske fin... Kraggerud presenterer selvfølgelig også sitt egenkomponerte ekstranummer - fem små variasjoner på fire minutter. Etter pause fortsetter nasjonalromantikken med Grieg og Peer Gynt-suitene. Litt forvirring hos enkelte (jeg var ikke den eneste) når rekkefølgen i programmet ikke stemmer overens med hvordan det faktisk framføres (forvirret tanke underveis: Jeg kan da ikke ha gått glipp av Dovregubbens hall? ), men jeg tror vi fikk krysset av på alle punktene innen de var ferdige...

Åstaddiktning (Det Norske Teatret)
Lyset dempes langsomt på scene 3, hvor bortimot 100 av de 120 plassene står tomme. En sidedør går opp og Agnes Kittelsen klaprer over scenen på høye hæler og forsvinner ut bak oss, vi hører bare lyden av skrittene hennes som forsvinner ut gjennom garderoben og en dør som smeller igjen. Et mørkt og stille minutt senere gjentar det hele seg. Så kommer Lasse Koldsrud vandrende og flere andre føler. Det tar flere minutter før noen faktisk stanser på scenen og etterhvert begynner å snakke. Åstaddiktning er et stykke uten rød tråd, dramatisk utvikling eller egentlig handling, ingen gjennomgående karakterer og lite direkte interaksjon mellom skuespillerne. Tekstbrokker, gjentagelser og enkeltreplikker om tap og kjærlighet, liv, død og overlevelse. Det refereres stadig til en togulykke (Åsta-assosiasjonen i tittelen er ikke tilfeldig), men også andre hendelser, omgivelser og store og små livsendringer. Det er egentlig vanskelig å si så mye om hva det er, men jeg suges inn i det.

Oslo-Filharmonien med Janine Jansen - Janacek, Tsjaikovskij, Dvorak
Når jeg bruker gulløredobbene etter farmor er jeg alltid litt redd for å miste dem. Hvordan Janine Jansen har det når hun reiser verden rundt med sin uvurderlige Stradivarius-fiolin fra 1707 er ikke godt å si, men hun spiller ihvertfall Tsjaikovskij fantastisk på den. Vi blaserte/late på konserthusets balkong er ofte ikke like ivrige til å reise som som de nede i salen, men Jansens får fortjent stående og taktfast applaus fra en fullsatt sal. Etter pause får vi Dvorak, og det setter jeg alltid pris på.

Som lauvet i Vallombrosa (Det Norske Teatret)
Tre generasjoner familie samlet i sommerhuset ved sjøen. Et utgangspunkt som kan gå i så mange retninger, men når det er Lars Norén som står bak aner man at det neppe er idyll i vente... Far er døende (tror barna. Håper barna?) Huset skal selges. (Skal det ikke?) Et kjærlighetsforhold er ikke bare kjærlig. Et stabilt ekteskap er kanskje ikke så stabilt likevel. Den yngste generasjonen sliter også med sitt - den lovende skuespillerinnen har hatt en sammenbrudd, forfatterspiren tynges av hypokondri og pretensiøsitet. Og rundt dem alle tusler den tafatte slektningen med mangelfullt utviklede sosiale antenner og en evne til å dukke opp når det passer minst. Tilsett en god dose sarkasme og svart humor, marinér i gode mengder vin og champagne og la det utfolde seg fritt i drøyt 3,5 time, og du har Som lauvet i Vallombrosa, en overveldende og imponerende teateropplevelse. Det er et sånt stykke jeg blir sliten av å se, hvor utmattende det er for skuespillerne kan jeg jo bare lure på, men de gjør en fantastisk innsats.

onsdag, mai 03, 2017

Vår, mummitroll og kanelbuller i Göteborg

I min familie dukker mummi-sitatene og -referansene opp når du minst venter det. Det forventes at du skjønner hva som menes når noen beskrives som en hemul eller en filifjonke, og det er ikke mange kjøkkenskap som ikke rommer minst en mummikopp. Det var derfor helt naturlig for meg, søster og to kusiner å legge en vårtur til Göteborg når de lokket med Tove Jansson-utstilling - vi studerte oljemalerier, fant likheter mellom hobbiter og homser og kunne plassere stort sett hver eneste mummi-tegning. Så gikk vi ut i vårsola og tok inn mer av det byen hadde å by på.


Vandring i Trädgårdsföreningen en tidlig søndag formiddag.


Palmene i palmehuset, sett fra galleriet. (De planteinteresserte finner mer fra palmehuset her


Kanelbullene i Haga er i en helt egen liga. To boller var mer enn nok til fire personer.


På Järntorget hadde kirsebærtrærne både blomster og lanterner - og Myrorna rundt hjørnet hadde en gammel islandsk salmebok til meg...


Med så mye rein både på tv og i sosiale medier den siste tiden var dette et helt naturlig valg da jeg skulle kjøpe tog-niste.


Jeg klarte nesten å unngå å kjøpe noen mummi-produkter - men så fant jeg denne teboksen med sommerfest-motiv, og den måtte jeg jo bare ha. Forøvrig synes jeg det er ganske slemt å ha smykker på tilbud rett ved kassa...

Tove Jansson-utstillingen er åpent til 21. mai - det er fortsatt tid til å ta turen. Kanelbollene er også verdt et besøk...

mandag, mai 01, 2017

Kulturmåned 2017 - februar

Februar bød på gjensyn og nyversjoner av mange slag - med Tänk om i Malmö, med musikal-Jungelboken sist sett ca 1990, med Nasjonalballettens Ghost og med Askepott i en versjon som var ny på så mange måter. Samt en amerikansk komiker, et par avdøde menn og en svært levende og svært naken mann...

Varig vind (Teaterkjeller'n)
Jeg skal ikke påstå at jeg var yngst i salen, men det var ikke langt unna da Lars Klevestrand, med hjelp av to musikere og gitaren Dolores, framførste Erik Byes viser. Mye kjent og kjært, men også en del ukjent. Bye hadde mange flotte tekster og et øye for både mennesker og detaljer, og Klevestrand, som selv har komponert musikken til flere av dem, er en dyktig, entusiastisk og medrivende formidler av dem. Men enkelte i publikum kunne godt vært litt mindre entusiastiske når det gjelder uoppfordret allsang...

Oslo-Filharmonien med Stephen Osborne - Mendelssohn og Ravel (Konserthuset)
Jeg har en kjærlighetsaffære på gang med en eldre mann. Fransk. Og avdød, men det er ikke så nøye. Daphnis et Chloe i fjor tente gnisten, og denne kveldens doble dose - klaverkonsert i G-dur og La Valse - avgjorde saken - jeg har utviklet et komponist-crush på Maurice Ravel... Klaverkonsertens første og tredje sats ligger så nærme jazz som klassisk musikk kan komme uten å bikke over - inspirert av bl.a. Gershwin, i følge programmet, og det høres. Midtsatsen er mer klassisk "ta pusten fra meg"-musikk. i liket med pianist Steven Osbornes ekstranummer Valse triste (også Ravel, hvis jeg hørte riktig). La Valse er en fragmentert lek med klassisk wienervals - jeg elsker det! Medelsson og hans italienske symfoni får ha meg unnskyld - det var etter pause de store opplevelsene kom.

La Cenerentola (Operaen)
Stefan Herheim har endevendt La Cenerentola (Askepott) med stort hell - både Rossini selv og dirigenten var på scenen, som var rammet inn av peiser og eventyrbøker med et Disneyslott i bakgrunnen. Askepott, som slett ikke er så engleaktig som man vanligvis skal ha det til, er en morderne vaskedame som nesten får en eventyrbok i hodet og plutselig befinner seg i helt andre omgivelser. Forviklinger, forkledninger og parykker, en kjekk prins i Taylor Stanton, en Aleksander Nohr som åpenbart koser seg som falsk prins og ikke minst den mannlige delen av operakoret som småengler - de så også ut til å ha det ganske gøy...Vi lo så mannen foran snudde seg og hysjet - kort sagt en særdeles vellykket kveld. Min nye favoritt-Askepott!

Rich Hall (Latter)
I rekken av engelskspråklinge komikere som stadig oftere gleder oss med sitt nærvær var turen kommet til Rich Hall. Lakonisk, politisk og morsom - og en igjen en påminnelse til alle som skal på stand-up at om du sitter på første rad vil du risikere å bli trukket inn i en samtale. Synes du dette er helt grusomt er det i alles interesse at du kjøper billett lenger bak i salen...

Lesning: Alt inkludert av Marit Eikemo (Det Norske Teatret)
Alt inkludert er en roman med mange karakterer. Da er det jo kjekt med skuespillere som ikke har noen problemer med å sjonglere flere stemmer - og dialekter. Selv om det ikke er så lett for en stakkar å holde seg alvorlig når Frank Kjosås uten forvarsel slår om til stavangersk... Det er et utdrag som leses, men tekstutvalget er gjort så nennsomt at for en som ikke kjenner boka fra før av føles det egentlig ikke som om noe mangler - det oppleves som en hel og fullstendig historie.

Tänk om (Malmö opera)
Det var en dag i april i fjor - midt i Tenk om-ensporetheten - at jeg oppdaget at den skulle settes opp i Malmö også. Det var jo bare på sikre seg billetter, smøre seg med tålmodighet og begynne å glede seg. Det ble snørr og tårer, latter, lykke og gjensynsglede, selv om gjensynet strengt tatt var med noe jeg ikke hadde sett før... Denne versjonen foregikk av naturlige årsaker ikke i Oslo, men heller ikke i Malmö eller (som originalen) i New York - den er lagt til en ikke nærmere angitt nordeuropeisk storby (i følge programmet) og er helt renset for stedsangivelser, og akkurat det var et savn. Det gjorde at den føltes mer distansert og mindre aktuell - selv om Malmö-referanser selvfølgelig ville truffet meg mye mindre enn Oslo-referansene gjorde tror jeg likevel det ville vært bedre. (Jeg sliter jo med å forholde meg til bøker uten klar geografisk plassering - jeg liker å vite hvor ting foregår.) Det var også uvant å se nye skuespillere skape nye versjoner av karakterer jeg "kjenner" og er glad i. Kveldens største nerdespenningsmoment var knyttet til navnet til Lukas og Davids barn - det var jo en evig og stadig skiftende kilde til underholdning i Oslo. Her gikk de for en vri på originalens Huckelberry Finn-tema: -Efter att vi fick Finn... -Jag kommer alltid kalla honom Huckelberry. Vi lærte dessuten et fantastisk svensk uttrykk på teateret, en versjon av "lyset er på, men ingen hjemme": Hjulet snurrar, men hamstern är död...

Det er Ales (Det Norske Teatret)
Lyset har ikke engang blitt dempet på scene 3 når Oddgeir Thune uten forvarsel kommer vandrende inn - helt avslappet og uanstrengt splitter naken. Jeg sliter litt med hvor jeg skal plassere blikket og angrer et øyeblikk på min vanlige plassering på første rad... Vi er i Jon Fosses univers, Asle og Signe er nygifte, det er uvær på gang og Asle vil som vanlig ut med båten likevel. Det går ikke bra. Historien fortelles både i presens og preteritum samtidig, både unge Asle og Signe og gamle Signe er på scenen. Fortid og nåtid er i dialog, og som alltid hos Fosses sies det mye og mangt, men med få ord.


Jungelboken (Chateau Neuf)
Da jeg var rundt 10, ble en ny musikal basert på Jungelboken (nærmere Disneys versjon enn Kiplings originalhistorier) satt opp på Bryggeteateret. Jeg og bestevenninnen hadde helt dilla og hvert vårt eksemplar av kassetten med alle sangene, og et vanlig tidsfordriv var å fordele rollene mellom oss og synge med. Jeg kan fortsatt alle tekstene... At jeg trengte et gjensyn var jo åpenbart, og gleden - og nostalgifaktoren - blir jo ikke mindre når både Tom Sterri og Arlene Wilkes vender tilbake til sine roller som hhv bjørnen Baloo og ulvemor Akela. For ikke å snakke om hvor festlig jeg synes det er at Kim Arne Wiflad, som spilte Mowgli den gang da (daværende navn Kim Arne Hagen) nå er hyenen Tabaqui. Apekongen har fått påfallende likheter med Donald Trump og noen arrangementer og tekstlinjer er endret (jeg sa jo at jeg kan alle sangene...), men utover det føles det meste så likt at jeg nesten lurer på om kulissene bare har ligget på vent i garasjen til Tom Sterri fra forrige runde. Jeg mistenker at den som koste seg aller mest var Reidun Sæther, rollen som slangen Kaa så ut til å passe henne utmerket...

Ghosts (Operaen)
Nasjonalballetten og regissør Marit Moum Aune tolker Ibsens Gengangere - den tok meg så mye sist jeg så den at jeg måtte se den igjen da muligheten bød seg. Grepet med at hver rolle tolkes av to dansere - en nåtidskarakter og en gjenganger - åpner for ny forståelse og gir det hele en ekstra dimensjon. En forestilling som treffer rett i magen. Neste sesong skal Aune regissere ballettversjonen av Hedda Gabler - forventninger er bare fornavnet...

tirsdag, april 04, 2017

Båndsalat


Et ord, et fenomen og et tilhørende fysisk objekt som alle er på vei ut av dagligtale og -liv. Båndsalat, for de som måtte være for unge til å kjenne til begrepet, er ikke en slektning av ruccolasalaten, men det som skjer når en sulten kassettspiller går til angrep (se bilde). 

Jeg  hører fortsatt på kassetter fra tid til annen og har en tallrik samling opptakskassetter med sanger tatt opp fra radio gjennom hele 90-tallet. Ikke like avslørende som en skriftlig dagbok, men ikke så langt unna heller...

mandag, april 03, 2017

Kulturmåned 2017 - januar

Siden det alt er blitt april, er det vel på tide å komme i gang med oppsummeringene av mine månedlige kulturutskeielser (Innlegget jeg begynte på for å oppsummere kulturåret 2016 dukker vel kanskje opp etterhvert det også - eller ikke...). To forestillinger i operaen og fire på Det Norske i januar, samt et besøk hos filharmonien, et på National og litt ymse annet. Lite tyder på at jeg får så mange nye kulturvaner med det første, altså...

Cosi fan tutte (Operaen)
Kulturåret ble innledet i operaen, med Mozarts Cosi fan tutte. Den har en usedvanlig fjollete intrige (selv til opera å være) som ikke helt klarer å holde på engasjementet i 3,5 timer, og en god dose mannlig dobbelmoral. Kameratene later som de drar i krigen og vender tilbake i forkledning og løsbart (også kalt "kjærlighetens fjærbusk"...) for å forføre hverandres forloveder. Det hele er et veddemål for å bevise kvinnens (alle kvinners - tittelen betyr "slik gjør alle kvinner") ustadighet. Når de lykkes er selvfølgelig alt kvinnenes feil - at de selv ikke har noen skrupler når det gjelder å lyve og bedra og altså ha seg med bestevennens dame er helt underordnet. Javisst. Overraskende nok for en så kjent opera er det ingen velkjente "å ja den ja"-arier, men til gjengjeld er scenografi og kostymer full av herlig 70-tallskitch. Eir Indrehaug er kveldens beste som den utspekulerte tjenestepiken Despina, hun har åpenbart en svært festlig dag på jobben. Parykken til Magnus Staveland fortjener også å nevnes...

Arve Tellefsen 80 år (Operaen)
Noen konsertopplevelser blir større enn forventet. Det var sagt lite på forhånd om Arve Tellefsens jubileumskonsert i operaen - utover at jubilanten selv skulle delta sto det bare noe vagt om "noen av landets fremste musikere". Hvilken kveld det ble! Knut Buen gjorde Mozart til folkemusikk a la Myllarguten, Håvard Gimse (heretter bare kalt Buster Keaton) og Marianne Beate Kielland framførte sanger av Richard Strauss, mens Heidi Ruud Ellingsen og Kjetil Bjerkestrands versjon av Grieg og Solveigs sang fikk gåsehuden til å stå. Vivaldi og tango, Nidarosdomens guttekor og et orkester satt sammen kvelden til ære, med solistmusikere fra Filharmonien, operaen og Kork, Berlin, Bern og Stockholm. Tellefsen selv var konferansier og seremonimester og med på det meste, og da kvelden nærmet seg slutten og vi trodde det ikke kunne bli bedre, slapp han konsertens store overraskelse: Jan Garbarek, med et stykke spesialskrevet for anledningen. Å sitte på første rad nå Tellefsen og Garbarek sammen urframfører - det blir ikke så mye større enn det i norsk klassisk musikk...


Mens vi venter på Tellefsen...

Kollaps i kulissene (Riksteatret)
Når et amatørdramaselskap skal sette opp en profesjonell forestilling i Riksteaterets regi (jepp, det er et par meta-grep her), går selvfølgelig det meste skeis med dunder og brak, og det begynner allerede før forstillingen er i gang (-Har noen sett en golden retriver?). Kollaps i kulissene er god, gammeldags farse - problemet er bare at det aldri helt har vært min type humor. Selv ikke Knut Nærum som oversetter og Bartek Kaminski i en ledende rolle er helt nok til å omvende meg. Men den har absolutt sine øyeblikk, og tar seg merkbart opp etter pause. Om lysekronen som dingler over scenen henger trygt helt til teppefall? Hva tror du...?

Oslo-Filharmonien med Gautier Capuçon: Sjostakovitsj og Bruckner (Konserthuset)
Dagens ord er hornbefengt - hentet fra programmets beskrivelse av tredjesatsen i Bruckners 4. symfoni. Og det var jo absolutt passende - hornistene fikk demonstrert solid lungekapasitet i et verk som gikk fra det helt stille - dirigenten satt nesten på huk under dirigentpulten for å få tatt det nok ned - til hjerteinfarkt-og-bakoversveis-heftig og tilbake igjen, gang på gang i over en time. Imponerende orkesterprestasjon. Før pause var det Sjostakovitsj og den unge franske cellisten Gautier Capuçon, som spiller med stor innlevelse. Særlig tredjesatsen, som er et rent soloparti, er imponerende (mine gratulasjoner til eieren av telefonen som ringte akkurat da...). Han tar også applaus med stor innlevelse, takker publikum og orkesteret og trykker alle musikerhendene han får tak i, før han tar turen bak for å gi blomstene sine til hornisten som hadde et kort soloparti. Og så gir han oss selvfølgelig et lite ekstranummer til slutt, uten at jeg kan påberope meg å kjenne det igjen (men han opplyste selv på twitter at det var Song of the birds av Casals).

Lesning: Sigd av Ruth Lillegraven (Det Norske Teatret)
Jeg elsker lesekveldene til Det Norske Teatret. Denne kvelden leste Gard Skagestad, Morten Svartveit og Ingeborg S. Raustøl Sigd av Ruth Lillegraven - en dikt-fortelling om odelsgutten Endre, om hva man er når livet ikke blir som det skulle og om språk og kjærlighet. Nydelig historie med fantastiske språklige bilder, og lest med stor innlevelse. Man trenger ikke store fakter og spektakulære stunt - tre svartkledde skuespillere på hver sin stol og med en bok i hånda holder lenge.

Bikubekveld: Leonard Cohen (Det Norske Teatret)
En kveld i Leonard Cohens tegn i en usedvanlig overfylt bikube. Et utvalg av teaterets skuespillere framførte et utvalg stort sett ganske kjente (selv for meg) sanger, både på norsk og engelsk. Jeg var veldig glad for at de hadde noen av de norske tekstene Håvard Rem har oversatt - mamma spilte den cden (Hadde månen en søster) mye, så jeg har et større forhold til de versjonen enn til Cohens originaler i en del tilfeller. Og Frank Kjosås sang Hallelujah så hårene reiste seg - Kurt Nilsen & co kan bare slenge seg i veggen.

Gjenklang (Teatrerkjeller'n)
Krigscabaret med 40-tallsmusikk er slett ikke så dumt på en lørdagskveld. Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes har inntatt Teaterkjeller'n og synger, leser og forteller fra krigsårene, både kjente ting og historier fra sine egne familier. Begge har flotte stemmer som kler sangene godt, særlig minneverdig er versjonene av Trikkevisa og Det har vi.

Lesning: Svikne dagar av Elena Ferrante (Det Norske Teatret)
Ny lesekveld, denne gangen Elena Ferrantes Svikne dagar, som kom på norsk i februar. Eller utdrag fra, rettere sagt. Tror ikke jeg trenger å lese resten av historien om kvinner som blir forlatt av sin mann og ikke akkurat takler det helt eksemplarisk, men Nina Woxholtt leser aldeles strålende, godt hjulpet av Ola G. Furuseth. Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe, sistnevnte også som hunden Otto og et esel, eller rettere sagt en mann som høres ut som et fjernt esel når han er seksuelt opphisset. Hederlig omtalte for innsatsen der...¨

Kan nokon gripe inn (Det Norske Teatret)
Jeg har ikke noe forhold til Stein Torleif Bjellas viser - men det betyr jo ikke at jeg ikke må på teater når Det Norske lager en musikal basert på et utvalg av dem. På stasjonen på Ål samles de og venter på toget - den litt avdanka men optimistiske førsteelskeren som vil til Oslo selv om det ikke gikk så bra sist, hun som flykter fra sorgen over sønnen som døde (samt mannen hun også prøver å reise fra), bygdeoriginalen som håper på besøk, han med kunstnerambisjoner og en stadig trang til å deklamere Olav H. Hauge og hun med både bagvogn og stor mage som venter på Stanley. Det er knapt replikker her, historien fortelles bare med hjelp av Bjellas sanger, Å skulle sy sammen en forestilling med en rød tråd basert på tekster som i utgangspunktet ikke henger sammen er en utfordring, men Lasse Kolstad som har valgt ut, satt sammen og regissert lykkes godt - her trer mennesker og skjebner klart fram.

Barnet (Nationaltheatret)
Sjelden hendelse - nynorsk-teater på Nationaltheatret. Det skulle Bjørn Bjørnson, teatersjef på Nationaltheatret på 20-tallet og i stadig konflikt med Det Norske Teatret (jeg har lest sistnevntes jubileumsbok i vinter og er litt mer enn vanlig oppdatert på teaterhistorie og -språkstrid for tiden), ha visst... Jon Fosse, selvfølgelig, og Barnet. Med Fosse vet man hva man får - store temaer som livet og kjærligheten og religionen og døden med få, enkle og ofte gjentatte ord - og det fungerer som fy. På amfiscenen er det rammet inn av den enkleste og mest effektfulle scenografien, lag på lag med tynne, hvite scenetepper som trekkes til side og gravis danner en illusjon av en katedral - eller en iskirke, Barnet har en vag kobling til Brand.

Dagens observasjon: Hermann Sabado, hvis trønderske røtter alltid kjemper hardt imot når han må snakke riksmål, gjør seg på nynorsk. Jeg har drømt om å se ham i en musikalrolle siden han spilte transseksuell nattklubbsanger i Baby - kan ikke Det Norske låne ham ved en passende anledning...?

lørdag, april 01, 2017

Inn i det aller helligste

Det føltes hvertfall litt sånn, da jeg forrige lørdag endelig skulle på omvisning bak kulissene på Det Norske Teatret. En følelse som ikke ble mindre da omviseren sa at vi kunne fotografere fritt - "men ikke scenografiboksen til Book of Mormon, den er hemmelig. Men dere får se den..." Så da tok jeg ikke bilde av den, men av ymse annet...


Et lite utvalg lysekroner, samt en diskokule.


Snorloftet over hovedscenen. 40 meter rett opp, hvis jeg husker riktig.


Hovedscene-salen, sett fra baksiden av Etterlyst: Jesus-kulissene.


Midgardsormen, i Robert Wilsons bling-utgave. 


Glitter-hvaler, også fra Wilsons Edda-oppsetning.


Noen kjedet seg på jobb en dag og så sitt snitt til å gi høyttaleren et ansikt...?


Det var en romjulskveld i 2007 at jeg var på en jubileumscabaret til ære for Halldis Moren Vesaas på en av teaterets mindre scener. Paul Ottar Haga leste diktet Ferdaminne frå sommaren 1985, om å være nyforelsket og kysse i heisen, og fortalte at det diktet hang i teaterets personalheis. Til min store glede gjorde det det fortsatt! (Alltid verdt å huske når man leser det: Det er skrevet av en nyforelsket dame på 78...)


Årgansteaterplakat.


Jeg er ganske sikker på at sommerfuglene er fra Hair-oppsetningen i 2006. Litt mer usikker på silhuetten...


Glimmerdalen i miniatyr.


-Der henger kopi-maleriene fra Evig ung

Ikke den eneste gangen i løpet av omvisningen hvor omviseren lo av min nerdelykke og entusiasme...
Elegante hattedamer på veggen i systova. På en annen vegg der fant jeg rollelister for oppsetninger de tydeligvis jobber med for tiden - flere av dem tilhører høstsesongen og er ennå ikke offentliggjort. Jeg regnet med at de også var regnet som hemmeligstemplet materiale og lot være å fotografere dem - men det gir meg mye glede å vite...

onsdag, februar 01, 2017

Se, jeg strikker!

Jeg har jo tidligere innrømmet at når det gjelder strikking er jeg, i mtsetning til store deler av familiens kvinnelige medlemmer, hverken rask eller avansert (eller spesielt ivrig). Jeg forbeholder meg derfor retten til å skryte skamløst når jeg i høst faktisk har vært begge deler. Alt er selvfølgelig relativt, men for en som bruke ti år på å fullføre et skjerf i rettstrikk er det å på under et produsere et sjal i mønsterstrikk med tilhørende pulsvarmere (strikket uten mønster, helt etter eget hode).


Garnet er Rowan Tweed, jeg forelsket meg i det en en garnbutikk i København. Sånn går det når man er på tur med strikkemennesker - fort gjort å bli påvirket...


Fan and feathers-bord som kostet meg mye frustrasjon (og noen stygge ord), men jeg er ganske stolt av resultatet.


Pulsvarmere - rettstrikk og påsydde treknapper. 

Og ja, jeg har et nytt prosjekt på pinnene...


onsdag, januar 11, 2017

Kulturmåned desember 2016


Det ble uvanlig få julekonserter i år - tre er langt under normalen. For første gang på mange år hadde ikke operasolistene julekonsert, den var dypt savnet. Til gjengjeld kom Nasjonalballetten med en ny og vidunderlig utgave av Nøtteknekkeren. Teater i romjulen og opera til nyttår hører også med...

Oslo-Filharmonien: Debussy, Ravel og Boulanger (Oslo konserthus)

Fransk aften hos filharmonien, med Debussy, Ravel og Lili Boulanger. Sistnevnte døde bare 24 år gammel, men er visst i ferd med å få sin renessanse. Kveldens kantate Faust et Hélène skrev hun da hun var 19 år gammel - bare så synd at solistene tidvis overdøves av orkesteret (dessuten skulle jeg så gjerne hatt den franske teksten i programmet, ikke bare den norske oversettelsen. Men den diskusjonen har jeg hatt med twitteransvarlig hos Filharmonien før...). De to andre stykkene var mer velkjente, Debussys La Mer og Ravels 2. suite fra Daphnis et Chloe. Sistnevnte framførste orkesteret så sent som i februar i år - jeg elsket den da og hadde ikke noe imot et snarlig gjenhør.

Nøtteknekkeren (Operaen)
Nøtteknekkeren har blitt ny - og den har blitt så fin!  Nasjonalballettens danser Kaloyan Boyadjiev, som aldri før har koreografert en helaftens ballett, har sammen med designer Jon Bausor, som står for både koreografi og kostymer, til en visuelt rålekker Nøtteknekker lagt til Kristiania i 1905. Clara har blitt eldre (en genistrek - plutselig falt mye som tidligere har virket litt ulogisk på plass), Nøtteknekkerprinsen i drømmen er den unge kadetten hun kaster lange blikk på i den nye åpningsscenen og hele drømmesekvensen foregår i stuen hvor hun har sovnet under juletreet - det er i det hele tatt gjort mye som får hele historien til å henge bedre sammen og føles mer som en helhet. Dessuten har Rottekongen blitt skikkelig skummel! Alle scenene er fulle av små detaljer og humoristiske opptrinn, dette er en versjon man kan se mange ganger og oppdage nye ting hver gang. Ikke minst har den dansende vafler, makroner og cupcakes - og trenger man egentlig flere grunner enn det...?

Nordic Tenors (Oslo konserthus)

Årets juledose med Nordic Tenors var morsommere enn på lenge - de siste par årene har det gått litt mye i det samme, men i år måtte jeg tørke lattertårer opptil flere ganger. Som vanlig diskret og bortgjemt (midt på rad 2) - skjønner ikke hvor denne snikende følelsen av at det er noe gjenkjennende i blikkene de sender i vår retning kommer fra... Fra en klassisk Ave Maria-trippel (helt greit at den hang med fra i fjor) via mer og mindre tradisjonelle juleslager til Askepott og hennes tre nøtter (-Og det er jo ganske uvanlig, å ha tre nøtter...), en lett omarbeidet versjon av turen rundt enebærbusken a la Johan Sebastian Busk, Ludwig von Buskoven og Wolfgang Amadebusk Mozart (den tålte også helt fint en reprise) og mer eller mindre grasiøs dansing (som tydeligvis ikke var bra for ryggen til Sveinung Hølmebakk, jeg hadde litt vondt av ham og håper noen dyttet i ham noe smertestillende så snart han gikk av scenen). Samt O helga natt, selvfølgelig, og den obligatoriske allsangen av Deilig er jorden til slutt. Min eneste innvending er at jeg egentlig aldri har følt at Det lyser i stille grender har manglet en gitarsolo...

Farvel til Eddy Bellegeule (Det Norske Teatret)
Endelig fikk jeg sett Emil Johnsens dramatisering av Edouard Louis' bok Farvel til Eddy Bellegeule. Boka er en ganske dyster affære, så jeg ble en smule forvirret på flere nivåer da han valset inn på scenen med en stripete ball på en spiralfjær på hodet (sånn hårbøyle-sak som småjenter har. Det burde da ha et navn?) og en øl i hånda til diskolys og -musikk og skravler i vei på engelsk med tydelig (og særdeles overbevisende) fransk aksent - Eddy Bellegeule, stand-up-versjonen? Men han slår snart over til norsk (et sjeldent tilfelle av bokmål på Det Norske Teatret...) og en litt mer sober tone - mer som jeg hadde ventet meg. Forestillingen følger boka tett (ut fra det jeg kan huske), det er hele veien Eddy som forteller, men Johnsen gir liv til mange karakterer underveis. Det er en sterk og vond historie, hvor det som er av humor ofte ender i en halvkvalt latter som aldri kommer helt ut, og det er vanskelig å se den uten å hele tiden ha i bakhodet at den faktisk også er sann.

Oslo fagottkor: God jul og Fagott nytt år (Folketeatret)
Fagottene, altså. 7, året på rad - men første året ikke i Lilleborg kirke. Når taket måtte byttes måtte fagottene finne nytt juletilholdssted. Det er ikke så mange andre amatørkor som selger ut Folketeatret seks ganger i desember, det er jeg ganske sikker på... Alle de vanlige ingrediensene er på plass - glitter og høye hæler (et par av dem er så drevne og sikre på stilletter at det er urettferdig...), dansing og høye spark, stille ettertanke (monologen om kos og singelliv traff litt nærme hjemme...) og lattertårer. Et par opera-relaterte vitser er det visst nesten bare jeg som tar (eller i det minste ler høyt a.) - til gjengjeld er resten av salen mer på hugget enn meg når Skam-referansene kommer... Igjen vil en Disney-klassiker aldri helt bli den samme - det var bare å glede seg til å se tjuren Ferdinand på julaften - Jorden rundt om en enebærbusk når stadig nye destinasjoner og selvfølgelig er julehjertene, bevegelsene (jeg prøver hardt å la være å gjøre dem sammen med dem og lykkes nesten, til gjengjeld nynnet jeg såpass høyt på bussholdeplassen at en mann snudde seg) og modulasjonen på plass sammen med Julen är här i år også. (Dessuten kan jeg melde at Gigi fra Den glade enke har blitt fagott, et faktum som sannsynligvis går alle andre hus forbi, men moret meg mer enn man skulle tro.) Og det er mulig du ikke var klar over det, men intet gir mer julestemning enn 37 steppende homser i nisseshorts...

Oslo-Filharmonien med Fiharmonisk kor, Herborg Kråkevik, Audun Iversen (Oslo konserthus)
Årets siste julekonsert var av gåsehud-tårer-og-åndenød-slaget. Filharmonien, Filharmonisk kor, nyckelharpa og Audun Iversen. Vivaldi og Bach, O Helga Natt og Nordnorsk julesalme, Mitt hjerte alltid vanker og Hark! The herald angels sing, for å nevne noe. Herborg Kråkevik var konferansier, til neste gang kan noen godt fortelle at politisk humor (selv om en del av den var ganske morsom) ikke hører hjemme på en sånn konsert... Dessuten - enten kan man ha allsang på siste vers av Deilig er jorden eller så kan koret få legge på 14 over- og understemmer. Velger man det siste blir jeg nemlig så gråtkvalt at jeg ikke klarer å synge...

Etterlyst: Jesus (Det Norske Teatret)

Romjulskulturinnslaget var Bjørn Eidsvågs Etterlyst: Jesus - et selvbiografisk konsert/show/teaterforestilling/hvamannåskalkalledet, med høy gjenkjenningsfaktor som kaller på både latter, tanker og minner for de av oss med fartstid både på søndagsskole, kristen ungdomsklubb, TenSing og indremisjonsfolkehøgskole. Med seg på scenen har han Svein Tindberg, i rollen som misjonsdame, svovelpredikant, MF-vaktmester og det som ellers måtte trenges, og band. Nye sanger og gamle sanger - Kyrie får det til å rykke i gamle overstemme-instinkter, mens den nyskrevne onani-sangen neppe blir noen gjenganger på TenSing-konserter (men muligens på sene hyttetur-kvelder) - og litt allsang.


Cavalleria Rusticana og Pagliacci (Operaen)
Cavalleria Rusticana og Pagliacci er to av operahistoriens one-hit-wonders - for begge komponistene er disse enakterne det eneste de huskes for. De framføres gjerne sammen, men det er ingen sammenheng mellom dem. Bortsett fra i operaens versjon, da, hvor de foregår på samme sted, den samme landsbyen og den samme kirketrappen - det har bare foregått en krig i pausen som gikk hardt utover scenografien... Død og fordervelse og usjarmerende menn preger begge operaene, men også nydelig musikk. Størst spenning denne gangen var det knyttet til å endelig skulle få se det prisvinnende stjerneskuddet Lise Davidsen på scenen, som Santuzza. For en stemme hun har - her er det mye å glede seg til framover. Dessuten vakte det stor glede og munterhet i salen da det under en av Pagliaccis mer kaotiske scener bæres et banner med Happy new year! over scenen - vi så den jo på nyttårsaften...

søndag, januar 08, 2017

Kulturmåned november 2016

Relativt rolig november - syv forestillinger, hvorav fire på Det Norske Teatret. De to forestillingene jeg skulle fått med meg på den Stockholmsturen som måtte droppes på grunn av fortsatt dårlig form er det best å ikke tenke for mye på...

Bjarte Hjelmeland: I lånte fjær (Chat Noir)
Er det noen som er god på å sjonglere forskjellige roller og personer er Bjarte Hjelmeland - i sitt show I lånte fjær er han George Michael, sin egen (fiktive) sønn, Gabrielle og en svært entusiastisk og omfangsrik bunadsdame, for å nevne noen. Samt min favoritt - den gamle damen som har innsett at hun trenger å spe på sin enkepensjon og sammen med sin venninne har slått seg på våpensmugling og meth-produksjon. Mitt følge og jeg fikk noen gode idéer der... Hysterisk morsom kveld - og jeg elsker det når latteren tar overhånd på scenen også (og denne gangen var det ikke min feil, altså...).


Det merkelege som hende med hunden den natta (Det Norske Teatret)
Det er et par år siden sist jeg så (og leste) Det merkelege som hendte med hunden den natta, og før det begynner husker jeg ikke så mange detaljer. Når det først kommer i gang, får jeg derimot åpenbaringer på løpende bånd - det nærmeste jeg har kommet å være synsk... Sist jeg så den hadde Frank Kjosås nettopp overtatt hovedrollen etter Emil Johnsen og hadde overtatt Johnsens måte å spille på samtidig (ok, det er mulig man måtte være litt over middels teaternerd og hyppig gjest på Det Norske for å legge merke til akkurat det), nå hadde han gjort rollen til sin egen. Egentlig begynner han vel å bli litt gammel til å spille 15-åring, men han er så overbevisende som autist at han slipper unna med det likevel. (Forøvrig innser jeg jo at det ikke er snilt å le når han barbeint sparker borti en liten lyskaster som er tapet fast på scenegulvet, men han gjorde en så heltemodig innsats for å skjule at det var j*?&#a vondt...). Dessuten får unektelig enkelt en smule Next to Normal-flashbacks av å se Kjosås og Jon Bleiklie Devik gjenforent som far og sønn (eller omvendt, strengt tatt).


Inkognito (Det Norske Teatret)
Inkognito handler om hjernens irrganger generelt og hjernen til Albert Einstein (det er en ganske selsom - og sann - historie) spesielt. Fire skuespillere hopper hele tiden mellom tre parallelle historier og deler et tjuetalls roller, men det er mye mindre forvirrende enn det høres ut til. Det er et fascinerende tema, innimellom engasjerer fagpraten og case'ene mer enn selve handlingen. Å se skuespillere hoppe mellom roller uten hjelp av kostymeskift og kulisser er alltid gøy og imponerende - Ola Furuseths aldrende hjerneforsker er så lik min gamle morfar i holdning og fysisk framtoning at jeg skvetter.

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde (Oslo konserthus)

Ingrid Bjørnov og Øystein Sunde er jo aldri feil, hverken hver for seg eller sammen. En del gammelt (det er tross alt tredje gang jeg ser dem sammen på to år, så annet var jo ikke på vente), noe nytt og mye latter. Ved et par anledninger nesten bare fra et par damer på rad 12 (hvem, jeg?), men stort sett fra størstedelen av salen...

Oslo-Filharmonien med Håvard Gimse: Mozart, Beethoven, Dvorak (Oslo konserthuset)
En kveld i konserthuset hvor Filharmonien spilte Mozart, Beethoven (med god hjelp av Håvard Gimse) og Dvorak - tror hans 9. symfoni, og særlig de to første satsene, er en av mine favoritter. Det er ikke lenge siden sist de spilte den - dette var et slengt-sammen-på.kort-varsel-pga-sykdomsforfall-konsertprogram - men jeg ser ingen grunn til å klage... Når de i tillegg klarer å få tak i Håvard Gimse som solist og Eivind Aadland som dirigent må det vel kunne kalles en helt grei nødløsning.

Påfuglen (Det Norske Teatret)
Tigging, fattigdom og fordelingen av verdens goder er en ganske kompleks problemstilling å skulle lage barneteater av - jeg synes ikke Påfuglen helt får det til. I hvert fall er jeg glad for at jeg ikke hadde med en 6-7-åring jeg skulle forklare det for etterpå... Er det faktisk greit å stjele (hva og hvor mye som helst) når man er fattig? Slutten kan lett tolkes sånn - jeg synes det er litt problematisk. Sett med voksne øyne er fabelen, tonesatt med sigøynermusikk, om det rike hundeland og det fattige fugleland, med påfuglene som de fargerike og fattigste lett å gjennomskue - selvfølgelig er det romfolket og hvordan vi behandler dem det handler om. Av og til treffer den veldig godt og de fleste kjenner seg nok igjen i scenene fra hundeland, men det gjør også scenene fra fugleland, som framstilles som et slags politidiktatur, vanskelige. Utsagn som "Små barn dør hele tiden uten at noen bryr seg." og "Mange små jenter selges hver eneste dag." er også ganske tunge ting å lire av seg i en barneforestilling, uten at det følges opp på noen måte. Teateret skal ha ros for å ville lage aktuelt teater for barn, og det er en del fine og morsomme scener, men jeg synes ikke dette er helt vellykket. Det blir mange tunge spørsmål og problemstillinger med svar som enten er litt for enkle, for problematiske (både etisk, praktisk og realistisk) eller rett og slett fraværende.

"Urettferdig" - Renate Reinsve og Jon Bleiklie Devik from Det Norske Teatret on Vimeo.



Fridomens vegar (Det Norske Teatret)
Fridomens vegar er en litt pussig blanding av metateater, et oppgjør med test-samfunnet - og pubquiz. Vi sitter på scenen, organisert i quizlag, mens skuespillerne vandrer mellom gruppene og opp på plattformer - en av dem er en (åpen og fullt fungerende) bar, på et annet står det et piano - og veksler mellom å spille en slags metahistorie om skuespillere, testing, arvelighet og diverse annet og å fungere som quizledere. På flere store skjermer dukker det fra tid til annen opp faktaopplysninger, bilder, tekstutdrag og quizspørsmål, og filmsnutter om et søskenpar på leting etter hvem som egentlig står bak PISA-testene, samt en uigjenkjennelig beskjegget Bjørn Sundquist, som er vår (nokså) allvitende forteller. Jeg sliter litt innimellom med å henge med, og det hjelper jo heller ikke at skuespillerne har byttet navn - Ane Dahl Torp er "Marie", Marie Blokhus er "Ane" og Joachim Rafaelsen er "Bjørn". Fra eksistensielt og filosofisk til ganske forvirrende og tilbake igjen - stadig vekk. Men vi vant quizen, til tross for at 1/3 av laget vårt forsvant sporløst i pausen, så alt i alt var vi godt fornøyd med kvelden.

lørdag, januar 07, 2017

Hamilton - revolusjon og musikal. Musikalrevolusjon?




Jeg foretrekker som regel at mitt første møte med teaterstykker foregår på scenen - se først, les etterpå. Det samme gjelder for musikalmusikk, jeg vil helst ha full pakke i form av sceneforestilling eller film før jeg hører så mye på musikken for seg, alt hører jo sammen, (Derfor prøver jeg hardt å holde meg unna når youtube vil vise meg numre fra Book of Mormon - jeg vil spare mest mulig til Norgespremieren neste høst). Men ingen regel uten unntak, og jeg innså etterhvert at Hamilton måtte være et av de unntakene. Sannsynligheten for at den vil dukke opp på norske scener er dessverre minimal, og man blir jo nysgjerrig når de siste årenes store Broadway-sensasjon er en hiphop-musikal om en av USAs founding fathers...



Ergo var det bare å slippe løs musikalnerden. I tillegg til cden gikk jeg til innkjøp av boka Hamilton : the revolution, som i tillegg til hele tilblivelseshistorien inneholder intervjuer med skuespillere, scenograf, koreograf, ansvarlige for kostymer og rekvisitter - all man trenger å vite. Samt alle tekstene, selvfølgelig, hvert kapittel avsluttes med en eller flere sangtekster beriket med forfatter/komponist/tittelrolleinnehaver (jepp, dette er langt på vei et enmannsverk) Lin-Manuel Mirandas margnotater om referanser, valg, vurderinger, Harry Potter-sammenlikninger og annet nerdesnadder. Selvfølgelig gikk jeg systematisk og kronologisk til verks - jeg leste kapitlet, hørte gjennom sangen(e), leste margnotatene og hørte på sangen en gang til. Og selvfølgelig ble jeg helfrelst - på musikken, på historien, men først og fremst på teksten - dette er en språklek uten like, hvilket (i tillegg til temaet) er hovedgrunnen til at jeg ikke tror vi vil få se den på norsk - det er jo fullstendig uoversettelig. Den er også en fantastisk anakronistisk historiefortelling hvor 1700-tallets hendelser ikles samtidens musikk og vokabular (og historisk inspirerte kostymer) og en hyllest til det mangfoldige Amerika.



Om jeg drømmer om å reise til London når Hamilton settes opp der? Kommer jeg nå til å måtte lese amerikansk historie, jeg vet jo egentlig ikke stort om Alexander Hamilton og den amerikanske revolusjonen? Ønsker jeg meg liknende bøker om stort sett alle andre musikaler også? Er alt dette retoriske spørsmål...?




La oss også, når vi først snakker om amerikansk historie, benytte anledningen til å minnes at USA fra tid til annen har anstendige og intelligente presidenter... Påtroppende president Trumps forhold til Hamilton? Kultur og mangfold - det er jo bare å gjette...

torsdag, januar 05, 2017

Kulturmåned oktober 2016

Oktober var måneden for å draume om årstider på Det Norske og se kjente koreografer i operaen, samt en musikaltur til Bergen og så mye Min kamp som jeg noensinne vil trenge...

Spellemann på taket (Den nationale scene)
Om en musikal jeg har sett mange ganger før er god nok grunn for en høstferietur til Bergen? Selvfølgelig er det det...

Oslo-Filharmonien med Truls Mørk og Ung Filharmoni: Dvorak og Prokofjev (Oslo konserthus)
Ung Filharmoni er en del av et talentprogram Filharmonien har i samarbeid med Barratt-Due og Festspillene i Bergen. Denne kvelden innebar det at Prokofjev ble framført av et gedigent orkester hvor nesten alle filharmoni-musikerne hadde en ung skygge - da snakker vi mektig musikk og overveldende trøkk, og mange store talenter. Truls Mørk som spiller Dvorak er jo aldri feil, men det ble ungdommens aften.

Orfeus og Evrydike (Operaen)
Et sjeldent samarbeid mellom operaen og nasjonalballetten, med ballett mellom ariene og limbo som en flyplassterminal og mange morsomme detaljer, Jeg så oppsetningen da den kom for et par år siden også, men muligheten til å se David Hansen som Orfeus kan man ikke la gå fra seg...

Lightfoot og Leon (Operaen)
Mens klassisk ballett gjerne handler om estetikk og store narrativer, er den moderne utgaven mer fokusert på det rent fysiske - hva kan de faktisk få til. Eller, nå er jeg urettferdig, det er absolutt fortsatt historier som fortelles og budskap som formidles, men det blir på en litt annen måte. Mitt fokus blir ihvertfall først og fremst Hvordan i all verden er det der fysisk mulig?! (samt litt undring over hvor koreografene får de til tider lett absurde ideene sine) - en kveld i fascinasjonen og imponadens tegn.

Hvem er redd for Virginia Woolf (Oslo Nye)
Nachspielet fra helvete. Det unge akademikerparet havner på et sent og fuktig nachspiel hos eldre kollegaer og grenser pushes og hemmeligheter avsløres i alle retninger. Dyktige skuespillere, men litt langt og teksttungt.

Draum om våren (Det Norske Teatret)
Tegneserieteater - en genre man ikke er bort så ofte. En over middels absurd historie om en delegasjon som skal ta toget til Kina med Jon Fosse for å blidgjøre kinserne etter Nobelprisaffæren, fortalt med med tegninger på storskjerm og svartkledde skuespillere  ved siden av. Pussig sak - morsom, men fortsatt litt uklart hva de egentlig ville...

Bikubekveld: Om å skrive musikaler (Det Norske Teatret)
Heidi Gjermundsen Broch intervjuet Sandra Kolstad og Jovan Pavlovic om deres arbeid med å skrive musikken til hhv Songfuglen og Påfuglen - snadder for musikalnerden. Hun sang også fra Påfuglen, mens Frank Kjosås sang fra Songfuglen (Det har vær mye fugler på Det Norske i det siste...)

Min kamp (Centralteatret)
Jeg har ikke lest Min kamp-bøkene til Knausgaard, jeg har ikke engang vært fristet til å prøve. Da teaterversjonen kom tenke jeg at det var en grei løsning - 2,5 time teater skal jeg alltids klare, og så kan jeg uttale meg med mer tyngde om fenomenet etterpå... Forestillingen bekreftet forsåvidt mye av det inntrykket jeg har fått av Knausgaard og bøkene hans (jeg vet nå mer om mannens kroppsvæsker enn noen noensinne har hatt behov for) - samt at jeg fortsatt kan leve helt greit med å ikke ha lest dem... Scenografien består forøvrig primært av en gedigen stein - umiddelbart døpt min kampestein. *pling*

Draum om høsten (Det Norske Teatret)
Jepp, dette Jon Fosse-stykket var inspirasjonen for Draum om våren... To ungdomsvenner møter, han forlater kone og barn for henne. Dødsfall. Begravelse. Kirkegård. Akkurat hva som skjer når og hvor og hva som er kronologien i det hele er litt uklart, at ho og han spilles av to skuespillere hver, til tider på to tidsplan samtidig, hjelper jo ikke. Men det er egentlig ikke så nøye - dette er Fosse, det er ikke den ytre handlingen som er den viktige. Poetisk og gåtefullt med tilsvarende scenografi - jeg liker.

Oslo-Filharmonien: A. Mahler, G. Mahler, Janacek (Oslo konserthus)
Gammelkirkeslavisk - der har du et språk man ikke treffer på så ofte i hverdagen. Jeg er jo litt lei meg for at programmet bare hadde den norske oversettelsen... Dessuten var det nytt for meg at Alma Mahler komponerte - men det gjorde hun selvfølgelig bare før hun giftet seg og etter ektemannens død....

Mari Eriksmoen (Operaen)
I tillegg til å ha nydelig stemme er Mari Eriksmoen veldig uttrykksfull og sprudlende - og hun presenterer og forteller om det hun synger, da blir jeg alltid glad. Hun fortalte om den siste komponisten at Han skriver ikke bare veldig bra for sangstemmene, han var opptatt av klaveret også. Det er noen flotte klaverpartier der, dere får følge med på det. *snur seg mot pianisten* Jeg byr på den, det er ikke bare sopranen som skal være i sentrum hele tiden...

Klassisk mesteraften: Balanchine (Operaen)
Balanchine er en av 1900-tallets store koreografer (med en hang til å gifte seg med sine favoritt-ballerinaer, lærte jeg op formidlingen i forkant....), men ble ingen  umiddelbar favoritt hos meg - jeg syntes dansene ble veldig oppstykket og usammenhengende.

søndag, januar 01, 2017

Godt nytt år!


Hva er vel en mer naturlig kveldssyssel første nyttårsdag enn å oppdatere nye kalendere med alle planene for det nye året? Foreløbig har jeg tre - min finske almanakk (nummer fire i rekken), veggkalenderen jeg får av min fotograferende kusine hver jul og nytt av året - telefonkalender. Jeg har tatt steget inn i nåtiden og fått smarttelefon. Det ble etterhvert såpass mange situasjoner hvor det hadde vært kjekt å ha (billett-apper, jobbting, den daget jeg ikke fikk hentet ut vinterkåpen min fra renseriet fordi de hadde byttet ut kortterminalen med Vipps) at det ikke lenger var noen vei utenom. Dessuten har jeg lenge hatt en gnagende følelse av å gå glipp av mye more ved å ikke være på instagram... Så for de som føler behov for enda mer poengløst fjas i enda flere kanaler i 2017 finnes jeg nå også der som @hildesoloslo.

I morgen braker hverdagen løs - det er ikke bare første arbeidsdag etter ferien, det er første (halve) arbeidsdag etter nesten fire måneder med full sykemelding. Mulig hjernen vil trenge litt mer tid enn vanlig på å komme i gang med et nytt år...