onsdag, juli 27, 2016

Kystturné 2016 : Dyreparken

Neida, jeg synes overhodet ikke det er pretensiøst å omtale årets sommerferie som en turné...

 I stedet for den vanlige storby-ferien ble det i år turist-i-eget-land-ferie. Først tok vi tog til Kristiansand og besøkte venner der i tre dager, så tog (og bussfortog) videre til Stavanger og tre dager der. Deretter båt opp til Bergen og en overnatting der før ferien ble avsluttet med en virkelig turist-dag: Båt fra Bergen og inn Sognefjorden til Flåm, Flåmsbanen opp til Myrdal og Bergensbanen hjem til Oslo. Mye fjord og fjell og kyst for pengene, altså. 

 Men først Kristiansand og Sørlandet. Og det at den yngste i forsamlingen er 36 er da ingen grunn til å ikke ta en tur i Dyreparken (Vi droppet Kaptein Sabeltann & co - men jeg hører rykter om at det er et og annet blant sjørøverne som kan glede damer i mange aldre...)


Giraffer er stilige! Disse to spaserte rolig og verdig langs gjerdet, kom tidvis ganske nærme, men var ikke interessert i å stoppe for fotografering.


Sebraene var derimot ikke vonde å be - All right, Mr DeMille, we're ready for our close-up.



Tigre er helt greit å ha på litt avstand og bak et solid gjerde. De er større enn du tror...


I følge vårt fastboende følge med årskort og mye Dyrepark-erfaring var det ikke dagligdags å se begge de røde pandaene og faktisk få dem med på samme bilde.


Den nybakte moren rev seg løs fra sine søte små for å posere litt på steinen (det er et ganske solid glass mellom oss - det er ikke fullt så nærkontakt som det ser ut som.).


Klem!


Kasper og tante Sofie på balkongen rett etter at det store spørsmålet er stilt.
-Frøken Sofie, kunne du tenke deg -
-Ja, det vil jeg. 

Vi havnet midt i forestillingen i Kardemomme by og jeg gikk umiddelbart i nostalgi-modus. Hvem i forsamlingen som lo høyest? Nei, si det (eller spør ungene som snudde seg)...


Barbereren gjorde sitt beste for å bekrefte fordommene om yrkesgruppens foretrukne fil og hadde helt klart et svakt punkt for Jesper - den røver'n... 


Flodsvin! Utvilsomt marsvinets litt storvokste fetter.


Jeg har ennå ikke lyktes i å få en påfugl til å vise meg halen...


We like to move it, move it!
Mengden tegnefilm-referanser man får av å gå gjennom en dyrepark kan være ganske enorm...

Neste turné-stopp: Stavanger.
Fortsettelse følger,,,


søndag, juli 24, 2016

We never walk a straight line - om å vandre gatelangs

I den kultur-tørken som juli vanligvis er (24 dager, én musikal og ett kino-overført teater. Det er jo ikke rart at en stakkar kjenner på abstinensene...) sliter jeg fortsatt litt med enkelte ettervirkninger fra Tenk om. Som når det kommer et nytt utspill om Filipstad-utbyggingen og min første tanke er hva Lukas ville ment. Når bussen går forbi PWC-bygget og blikket uunngåelig glir mot slissa og det tilhørende uteområdet. Hvordan stemmen til Jonas Urstad messer i hodet mitt om polyforme bakterier hver gang jeg spiser soft-is. Hvis en manbun vandrer forbi, eller noen nevner Chablis og Chardonnay. I det hele tatt. 

Når jeg vandrer gatelangs popper stadig noen linjer fra originalversjonen opp i hodet mitt (de forsvant dessverre i den norske oversettelsen), fra sangen Map of New York. Knapt noen har beskrevet bedre det å være by-menneske, hvordan jeg kan gå på kryss og tvers og fullstendig på måfå og stadig oppdage nye ting, men likevel alltid vite hvor jeg er og hvilken vei jeg skal - og at det aldri er langt hjem.

We never walk a straigt line
We never check the street sign
But it's in the detours that we truly fint our way
We always know the way hone
As long as we can stay here we're home
And we make a map of Nwe York every day

Bare bytt ut New York med Oslo, og det kunne ikke passet bedre. Særlig nå for tiden, når jeg har ferie og stadig er ute på tur uten noe særlig klarere mål enn å finne en is og en benk hvor jeg kan sitte og lese. Onsdag endte jeg opp med denne ruten:

(skjermdump fra gulesider.no)

Jeg startet fra Solli plass og hadde en vag plan om Frognerparken via Vestkanttorget (der er det nemlig en fin lese-benk, som dessverre var opptatt da jeg kom forbi). Veiarbeid i Skovveien sendte meg ned til Gyldenløves gate og ridestien, et litt distré veivalg i Frognerparken viste meg en av parkens mest skjermede leseplasser (nei. jeg har ikke tenkt å avsløre hvor...). Forrige sommer oppdaget jeg stien mellom tennisbanene - mye hyggeligere enn å gå langs Kirkeveien, og på varme sommerdager når de vanner banene kan man få en lett og forfriskende dusj på kjøpet. Et akutt behov for å komme vekk fra alle menneskene i Bogstadveien gjorde at jeg tok første sidevei (etter første is-kiosk...) og plutselig befant jeg meg i Eilert Sundts gate, som jeg knapt tror jeg har vært i før, enda så mye jeg har vandret i det strøket. It's in the detours that we truly find our way - og veien hjem finner vi alltid...


søndag, juli 17, 2016

Pause-helg


Etter en uke på tur langs en relativt grå sør- og vestlandskyst (det er mange fjord-og-fjell-bilder å se fram til), er det helt greit å lande på balkongen hjemme en solfylt lørdag og lese Sidsel Wold.


Søndag på sofaen med te, sjokolade, strikketøy og Tour de France (selvfølgelig etter at jeg hadde gått søndagstur) er heller ikke så verst.

søndag, juli 03, 2016

Kulturmåned Juni 2016

Juni er en litt trist måned for oss kulturavhengige - en etter en stenger teatrene dørene for sesongen, og det er så lenge til august... Dessuten var det årets første måned uten Tenk om - abstinensene er på retur, men enkelte tilbakeslag må påregnes... Det ble likevel, ikke minst takket være operaen som holder det gående helt fram til St. Hans, åtte forestillinger i løpet av måneden - inkludert mitt første kinobesøk på et år? to år? lenge...

Ringen på 80 minutter (Operaen)
Det er alltid et dårlig utgangspunkt når du kommer inn i salen og oppdager at raden du har billett til ikke eksisterer... Vi skulle sitte på første rad på avskjedsforestillingen til Hege Høisæter og Magne Fremmerlid, men salen begynte på rad 4 - en orkestergrav hadde kommet i veien. Det viste seg at vi hadde blitt flyttet - operaen hadde bare ikke sett det nødvendig å informere oss om dette... Fra midt på rad 1 til ytterst på rad 8, i ekstra smale seter satt inn for anledningen og uten fungerende tekstmaskin. God stemning. På scenen var det også blitt endringer på relativt kort varsel (men de var vi blitt informert om) - det som skulle vært Ridder Blåskjeggs borg var blitt til Ringen på 80 minutter - et særdeles kort sammendrag av Wagners ringsyklus. Antagelig hadde det fungert bedre som ren konsert enn nå når de forsøkte å lage en slags forestilling av det. Når nærmere 19 timer kuttes ned til knapt halvannen time og skal håndteres av to personer blir det uansett bare løsrevne fragmenter (det hadde sikkert også hjulpet om jeg faktisk hadde hatt teksting tilgjengelig...). Men strålende sang, selvfølgelig.

Solistene - Sommerkonsert (Universitetes aula)
En håndfull av operaens toppsolister, anført av en like talefør som sangfør Yngve Søberg, hadde gått sammen om en sommerkonsert - det kunne jo ikke bli annet enn strålende. Perlefiskerduetten kan jo sende noen og enhver i knestående, Henrik Engelsviken sang Nessun Dorma, Silvia Moi hadde en aldeles strålende norsk tekst til I want to be a primadonna, Søberg klinte til med Toreadormarsjen og da Marius Roth Christensen avsluttet med You raise me up fikk jeg gåsehud i det koret reiste seg - jeg visste jo hva som kom... En vidunderlig aften (selv om jeg tror dette konseptet deres med lavterskel og slipsfri opera hadde blitt enda mer lavterskel i et annet lokale. Universitetes aula skriker jo ikke akkurat uformelt...).

Romeo og Julie (Det Norske teatret)
Noen historier er jo faktisk uslitelige. Jeg har sett og lest Romeo og Julie i ymse varianter og utgaver siden jeg var 10, jeg vet hva som skjer i hvilken rekkefølge og hvem som dør når, jeg kan lange sitater fra stykket - men jeg blir fortsatt like grepet. I Det Norske Teatrets oppsetning av Edvard Hoems nydelige oversettelse (som nå er på plass i bokhylla og står høyt på sommerens lese-liste) glemmer vi aldri hvor unge de faktisk er, både Axel Gherken Bøyum (som vel knapt er ute av tenårene (og godt kan jobbe litt med diksjonen sin)) og Kjersti Dalseide (som er noen år eldre, uten at det er så synlig. Vi lurte litt på om skrubbsåret hun hadde på kneet var ekte eller sminket dit for å understreke hvor ung Julie er...) er tenåringer i hver replikk og hver bevegelse. Både deres første møte, balkongscenen og vielsen er nydelig gjennomført. Preben Hodnelands Mercutio er forstillingen comic relief, både som rappkjeftet ordkunstner i første akt og i den stumme andreakten, hvor han til tross for at han strengt tatt er død befinner seg på scenen stort sett hele tiden. Det store spørsmålet er hvordan Aftenpostens anmelder klarte å kalle stykket voldelig - riktignok går det med litt teaterblod, men volden er begrenset til svært koreografert dansing med stokker...

Bryn Terfel (Operaen)
Kvelden før Bryn Terfel inntar operaens hovedscene vant Wales sin første EM-kamp, mens England bare klarte uavgjort. Han tar det som en selvfølge at det er derfor vi er så entusiastiske når han kommer på scenen... Før pause går det stort sett i walisiske sanger, det er noe fascinerende ved å høre på en språk man ikke skjønner noe som helst av. En dame på første rad får et skikkelig hosteanfall, som den gentlemannen han er henter han et glass vann og lurer på om ikke noen i publikum har noen halspastiller... Etter pause starter han klassisk med Schuman og Schubert for han avslutter i det mer uhøytidelige hjørnet med Home on the range og The green-eyed dragon. Hva er vel mer naturlig enn en operastjerne i dress som står på scenen og bvrøler som en drage... Til slutt får jeg akkurat det ekstranummeret jeg ønsket meg - If I were a rich man - og damen ved siden av meg hysjer fordi jeg er ufin nok til å le litt under intro-monologen...

Oslo Fagottkor - Sanger fra livet - og ned (Chat Noir)
Fine, flotte Fagottkoret. Som vanlig kaster de seg uten sikkerhetsnett ut i hele følelsesspekteret, fra de mest hysterisk morsomme opptrinn til det dypeste, tankevekkende alvor. Nettingstrømper, glitter, strutsefjær og showdansing det ene øyeblikket, svartkledd salmesang og såre ungdomsminner det neste. Noen fantastiske nye solister var kommet til og noen gamle favoritter forsvunnet. Av høydepunkter kan nevnes Circle of life (med imponerende fjærpryd på solisten og safari-inspirert koreografi på koret), O bli hos meg (tårer og heldekkende gåsehud) og 90-tallsslageren Be my lover som kassegitar-ballade med nynorsk tekst - tidenes beste coverversjon?

Nasjonalballettens gallaforestilling (Operaen)

Nasjonalballetten inviterte til galla-forestilling - da er det jo bare å møte opp. Noen av klassisk balletts flotteste pas-de-deux'er fra bl.a. Svanesjøen og Manon og moderne numre (noen helt nye, andre gjensyn) fra koreografer som Jo Strømgren og Jiri Kylián. Samt noen av verdens beste dansere - det er ganske utrolig hvilket ensemble Ingrid Lorenten har bygd opp. Når Osiel Gouneo og Whitney Jensen danser Diane og Acteon blir det faktisk ikke så mye bedre enn det, uansett hvor du drar.

A Swan lake (Operaen)
Nasjonalballetten fra første rad for annen gang på tre dager - det er som alltid et hardt liv... A Swan Lake må være noe av det villeste en koreograf har tenkt ut: -Vi setter et stort basseng på scenen i akt 2 og lar danserne plaske rundt der, med luftmadrasser og badeballer. Noen musikere kan også vasse rundt der, men vær litt forsiktig med den sikkert vanvittig dyre fiolinen til konsertmesteren, Jo, også slipper vi et kjempelass med små badeender i hodet på en av danserne (husk hjelm!). Og en svanebåt, sånn som de har i kjærlighetstunnellene på tivoli, det må vi ha! Pass på å lyssette sånn at hver eneste dråpe synes når det spruter (og det skal sprute mye). I første akt fyller vi scenen med masse forskjellige karakterer som løper ut og inn av dører, igjen og igjen, mens en kunstner og en produsent diskuterer et stykke de skal lage om svaner. Ja, danserne skal snakke. Musikken låner litt fra Svanesjøen her og der - det mest kjente temaet blir råstilig i jazzversjon - men er noe helt for seg selv. Dette blir knallbra! Og selvfølgelig ble det det.

Love and friendship (Vika kino)
Jeg har vært på kino! Det skjer ikke ofte, dette var første gang i år og jeg tror ikke jeg var en eneste gang i fjor. Men når det plutselig dukker opp en fest rett utenfor vinduet, med DJ og det hele, er ikke hjemme et blivende sted og man må finne andre oppholdssteder - og da passer det jo bra at det går en ny Jane Austen-film på en kino nær meg. Love and friendship er basert på Lady Susan, en kort sak Austen skrev i ung alder. Lady Susan er en ubemidlet enke med en tenåringsdatter, og en flørt og manipulator uten like. Målet er, som alltid hos Austen, ekteskap, og i tillegg til det utvalget hun har på gress for seg selv, prøver hun å få datteren til å akseptere en svært rik og svært, svært dum frier. men selvfølgelig går det ikke helt som hun har tenkt... Veldig morsomt med mange skarpe kommentarer og observasjoner, farse-inspirert filming med mye vandring ut og inn av dører og dyktige folk i alle ledd.

fredag, juli 01, 2016

Kirsebær med de store



Eller kanskje bare store kirsebær? 

Uansett møter jeg julis første og siste arbeidsdag sommerlig bærbehengt - om noen timer er det sommerferien som råder. Karlstad (det nærmeste jeg kommer en europeisk storby denne sommeren) og Les Miserables først, så Kristiansand, Stavanger, Bergen og Flåm - her skal fedrelandet oppdages og utforskes med tog og båt. Dessuten skal jeg vel på et tidspunkt komme med gjennom hvertfall noen av de 20+ bøkene som, har kommet i hus i anledning ferien, spise is, jordbær og vannmelon, steke i sola på balkongen og sitte inne og se ut på regnet. Se Tour de France og gamle musikaler, drikke litervis med varm og kald te, vandre i sommerstille bygater og på turistfulle museer, lese på benker og plener og ta en tur på kino. Sy, strikke og bake, skrive brev, lese gamle blader, rydde i klesskapet, gå i bruktbutikker og ellers gjøre akkurat det jeg har lyst til når det faller meg inn. Det blir nok en bra sommer i år også.