onsdag, juni 22, 2016

Klar for piknik

Det var en fredag i forrige uke at jeg på min vandring fra en sommertradisjon til en annen (crispy duck på Dinner og Oslo Fagottkors sommershow på Chat Noir) falt innom en blingbutikk med sommersalg og innså at jeg selvfølgelig trengte en ny sommerveske,

Denne! Hva er vel mer sommerlig enn en piknikkurv-veske, komplett med rødrutete duk?


Noen har lagt fra seg et par kjeks på lokket...


...og fra hanken dingler fruktutvalget.


Muligens ikke den mest praktiske og anvendelige vesken i samlingen, men den besto bok-testen (ja, jeg dro fram en bok i butikken og testet før jeg kjøpte dem), og det er tross alt det viktigste (i tillegg til at den er fiin, selvfølgelig.) Man kan ikke være fornuftig hele tiden...


Det ar vel ikke til å unngå at når jeg først befant meg i en blingbutikk med salg ville jeg ende opp med litt bling også... Jeg har ikke helt falt for øredobbtrenden hvor det bak øreflippen er større enn det foran, men jeg gjør et unntak for disse.


Skilpadder! Hvordan kunne jeg la være...

Fagottkoret var forøvrig like fantastiske som alltid. Her fra fjorårets show, sammen med stabsmusikken:

torsdag, juni 16, 2016

Velskodd


Disse sandalene er nok mer for øyet enn for føttene - men føttene kan jo ikke få viljen sin hver gang...

mandag, juni 13, 2016

Kulturmåned mai 2016

9 forestilling i mai høres jo ut som en rolig måned, men det skal vel understrekes at det er ni forskjellige forestillinger. Når sant skal sies så jeg jo Tenk om mer enn én gang denne måneden også (men nå er det slutt! *hulk*)...

Turandot (Operaen)
Det har kommet mange nye og kreative moderniserte operaoppsetninger de siste årene. Noen har jeg elsket (La Boheme), noen har jeg hylt av latter over (Ulysses) og noen er mest merkelige (Den flyvende hollender - kontor-versjonen). Vårens nye oppsetning av Turandot havner nok i den siste kategorien.

Den grusomme prinsessen, som setter alle menn som vil gifte seg med henne til å løse tre gåter, for så å kappe hodet av dem når de ikke klarer det (og strengt tatt er ikke de gåtene så vanskelige, så det er en relativt tett gjeng hun blir utsatt for. Man kan jo skjønne hennes frustrasjon) har blitt flyttet fra antikkens Kina til en nokså ubestemt tid og sted, med kameraer og skjermer og blåkledde mennesker. Prins Calaf forelsker seg i Turandot, til tross for at han bare har sett henne på en skjerm og kjenner til hennes grusomhet, og fordi han åpenbart er hakket mer oppegående enn alle som har mistet hodet før ham (selv om hans smak i damer kan tyde på det motsatte) løser han alle gåtene og gir den rasende Turandot (hun vil jo ikke gifte seg) en gåte i retur - hvis hun kan finne ut navnet hans før daggry skal han gå frivillig til bøddelen. Det er her den mest kjente av alle opera-arier dukker opp - Nessun Dorma, ingen må sove. Og de som ikke skal sove er folket - finner de ikke ut av prinsens navn vil prinsessen ta livet av dem alle sammen. Til sist får de tak i Liu, som er slaven til Calafs far og hemmelig forelsket i Calaf. Hun tortureres, men røper ingenting og tar istedet livet sitt. Omtrent her døde komponist Puccini, så det finnes flere alternative slutter skrevet av andre. Kveldens regissør valgte imidlertid ikke å benytte seg av noen av dem, så her sluttet forestillingen.

Konseptet med skjermer og live-filming på scenen kan funke, det har jeg sett før. Men skal man bruke det som effekt må nøyaktigheten være mye større enn den var her, og ikke minst må det være i synk - det var det ikke da Lius selvmordsarie ble vist i stort format på lerret. Ultranært på kjempelerret er forøvrig ikke flatterende for noen... Noen roller er henvist til et liv kun på skjerm - er jeg i operaen, vil jeg gjerne se og høre sangerne live på scenen.

Martyrer (Nationaltheatret)
En 13-åring nekter plutselig å delta i svømmeundervisningen og viser til sin (svært nyfunnede og overraskende) religiøse overbevisning. Snart gulper hun bibelsitater i alle retninger, protesterer mot evolusjonslære og seksualundervisning og prøver å helbrede sin funksjonshemmede klassevenninne. Og det er bare starten... 

Martyrer på National har et veldig spennende utgangspunkt, men lever dessverre ikke opp til forventningene. Det er alt for mye som skurrer her. Uten at det defineres noe klart tid og sted (stykket er opprinnelig tysk), gir det inntrykk av at det skjer nokså her og nå - men den skolen er definitivt ikke en typisk norsk skole. Her er en prest religionslærer, rektor driver seksuell trakassering av de ansatte og forlanger at biologilæreren skal undervise i kreasjonisme og evolusjonslære parallelt og blir dypt sjokkert over en seksualundervisning som var helt vanlig da jeg gikk på ungdomsskolen for drøyt 20 år siden (seriøst, hvem av oss har vel ikke tredd kondomer på dertil egnede landbruksprodukter?). Fem voksne - tre pedagoger, en prest og en mor - lar seg med skremmende letthet manipulere og villede av en forstyrret jentunge, og PP-tjenesten har tydeligvis ingen hørt om.

Benedicte framstår mer som forstyrret enn religiøs, det er mye motsigelser og inkonsekvenser i det hun sier og gjør. Hun motsetter seg svømmeundervisning på grunn av all den nakne huden, men kler av seg i seksualundervisningen (litt nervøs latter hos de tilstedeværende ekte tenåringene, men de tok seg fint inn). De store spørsmålene her - hva som egentlig plager Benedicte og ikke minst hvor alt dette kom fra i utgangspunktet - adresseres ikke i det hele tatt. Flotte rolleprestasjoner, da - det er ikke skuespillernes feil.

Tenk om (Det Norske Teatret)
Rekordene falt på rekke og rad - det er forestillingen jeg har sett flest ganger totalt, på en måned, på en uke... Jeg tror ikke det var bare paranoia når jeg etterhvert følte at enkelte av skuespillerne lo når de så meg - men det lever jeg greit med. At det ikke er flere forestillinger igjen, derimot...



Josh Groban (Konserthuset)
Josh i konserthuset med kor og orkester og musikalrepertoar og i sitt vanlige pratsomme, morsomme og selvfølgelig særdeles skjønnsyngende modus - og med lysekroner og bokskap som scenedekor. Jeg kunne gitt opp singellivet for ham, altså...

Dara O'Brien (Folketeatret)
Dara O'Brien twitret etter showet i Bergen at it is not supposed to last more that two and a half hours - I Oslo holdt han på i tre, uten et eneste dødpunkt. Han prater vanvittig fort (You just have to listen faster), så det er ikke lite han får klemt inn på den tiden. Han er av de mer utdannede av komikerne, og det merkes - det er ikke mange som åpner del to av et komishow med å si at Now I'm going to talk about the brain - og så gjøre nettopp det og klare å holde det både interessant og underholdende. Dessuten er han veldig god på å ta ting på sparket - han prater mye med publikum underveis - og å ta med seg poeng videre i showet.



Linda Eide og Sjur Hjeltnes: La la ladet swinge oj oj oj (Litteraturhuset)
Festlig kveld på Litteraturhuset i Melodi Grand Prix-uka, vi fikk detaljer om MGPs spede barndom (da juryen sto skjult bak en vegg, så de ikke skulle la seg påvirke av de visuelle sidene ved framføringene), om hvordan Danmark vant fordi Norge jukset med stemmegivningen(!) og den store intellektuelle debatten rundt teksten til Oj oj oj så glad jeg skal bli (det kulminerte i at Sjur Hjeltnes og Linda Eide covret Arne Nordheim, iført gassmasker. #youhatobethere ). Dessuten lærte vi om MGPs rolle i nellikrevolusjonen, hvem Arne Bendiksen kan ha "lånt" 5/4-kompet til Intet er nytt under solen fra og annen nyttig og uunnværlig kunnskap.

Kvitebjørn kong Valemon (Det Norske Teatret)
Gjensyn med skjønne Kvitebjørn Kong Valemon, denne gangen fra en litt bedre vinkel (alt annet enn nokså midt på de fem første radene er jo litt annenrangs for oss bortskjemte... ). Denne gangen la jeg mer merke til musikken - det er mange fine folkemusikk- og vise-inspirerte - noe nytt og noe gammelt, tror jeg. Her må nok noen kikke litt mer i programmet og søke litt på youtube. Heksa er hysterisk morsom - for meg, litt mer skummel for de som er mer i målgruppa - jenta er tøff, bjørnen imponerende og 50 shades-assosiasjonene fortsatt til stede ... Og selv om jeg vet hvordan de får kopp, kanne og kaviartube til å sveve, ser det like imponerende ut. Teatermagi! 

Operaorkestret: Mozart/Mendelssohn/Schubert (Operaen)
Mendelssohn, Mozart og Schubert -Mozart var umiskjennelig Mozart... De andre var, vel, typisk klassisk musikk, egentlig, ikke noe som ga meg de helt store euforiske gåsehud-øyeblikkene. Ingenting å utsette på noe av det heller, for all del.

Filharmonien med Paul Lewis: Beethoven/Skrjabin (Oslo konserthus)
Sesongens siste med Filharmonien, med Petrenko på dirigentpulten og Beethoven og Skrjabin på programmet. Beethovens "Keiserkonsert" - en 40 minutter lang klaverkonsert som kveldens solist med største selvfølge avleverte uten noter. Sånt er jo for pingler... Skrjabins 2. symfoni er er variert, for å si det pent, stille fløytesoloer det ene øyeblikket og fortissimo-partier som blåser ut ørevoksen din det neste, men jeg likte den.

fredag, juni 10, 2016

Mens vi venter på vinteren...


OK, så er det ikke akkurat høysesong for strikkevotter akkurat nå (og jeg lengter strengt tatt ikke etter at det skal bli det, heller), men se hva jeg fikk i bursdagsgave (pent pakket inn i rosa Disneyprinsesse-papir...) for ikke så lenge siden: Gudrun-votter (etter den svenske politikeren Gudrun Schyman), som jeg har ønsket meg siden de dukket opp i et utvalg svenske blogger i fjor. Satser på at det tar en fem måneders tid før jeg får bruk for dem, men det er jo kjekt med alt som er på plass i god tid...

søndag, juni 05, 2016

Feststemning

Det er ikke bare utendørs at det blomstrer på hvert gatehjørne - kaktusen i vinduskarmen ville også være med på blomstringsfesten. Sjelden og kortvarig, men fantastisk flott de få dagene den står.

torsdag, juni 02, 2016

Tenk om - en musikalnerds bekjennelser

Da var det ugjenkallelig slutt for vårens store musikaldille - 31. mai var det siste teppefall for Tenk om. Jeg rakk å sette ny rekord i antall sette forestillinger (11 - den gamle var ni Next to Normal-visninger), men hadde fint klart noen ganger til...

Anne (Heidi Gjermundsen Broch) og Steinar (Frank Kjosås)/Johs (Pål Christian Eggen) og Mari

Jeg har fundert litt på hva det egentlig var med dette stykket som traff meg så voldsomt; selv om jeg ikke er ukjent med å bli litt opphengt i ting har dette vært i en klasse for seg. Forventningene på forhånd var også noen hakk over normalen - endelig en ny musikal fra opphavsmennene bak Next to normal - men å bli så fullstendig hekta var jeg ikke helt forberedt på. Riktignok er jeg glad i musikaler generelt, dette ensemblet spesielt og har lange tradisjoner med å se samme stykke både 6, 8 og 9 ganger, men jeg har aldri opplevd en så intens følelse av å måtte se det igjen - snart! - eller å gå rundt i flere måneder med de samme sangene på hjernen. En periode surret det Tenk om-sanger i hodet mitt nærmest konstant, jeg kunne våkne midt på natta med en sang på hjernen. Som regel i en salig blanding av nynorsk og engelsk.

Andelen nynorsk tekst i noteheftet mitt har økt jevnt og trutt hele våren...

Oslo-settingen har nok hatt litt å si - det er jo blitt en hyllest til bylivet generelt (en av mine favoritt-linjer fra den engelske originalteksten er en fantastisk oppsummering av det å leve i by: We never walk a straight line/We never check the street sign/But it's in the detour that we truly find our way/We always know the way home/As long as we can stay here we're home) og byen min spesielt. Gjenkjennelsesfaktoren er høy også på mange andre områder - det foregår her og nå og hovedpersonen kunne nesten vært meg, helt ned til den intense, nesten-på-gråten-lykkefølelsen av å flytte tilbake til byen, Lukas som er de politisk aktive tenårene mine, Mari som er det man kanskje så for seg at livet skulle bli, Anne som er alt singellivet er på godt og vondt - det som utspiller seg på den scenen er også en variant av livet mitt og mange av de rundt meg. Til og med klesskapet mitt gjenspeiles jo på scenen (klærne til Liv - jeg vil ha dem...). I tillegg gjør musikalmagien til opphavsmennene Tom Kitt og Brian Yorkey også sitt, selvfølgelig - jeg har en teori om at de på et eller annet tidspunkt har inngått en tvilsom avtale med mannen med hornene...



Det aller første møtet med Tenk om som Oslo-musikal, på tidlig forsmak i november i fjor. Kjærlighetsaffæren begynte vel allerede da...

Dessuten bys det i rikt monn på noe av det morsomste jeg vet om på teater - myriader av små endringer fra en forestilling til den neste, et stykke i konstant utvikling. Fra de bittesmå endringene i form av et enkeltord i en replikk eller et nytt tonefall som gir en litt annen betydning til helt nye replikker og opptrinn, de åpenbart ikke-helt-planlagte-men-godt-tatt-på-sparket-situasjoner og ikke minst de stadige mer absurde navnene på David og Lukas' datter (mine favoritter var Esmeralda Xantippe og Kamomilla Bourdeaux, uten at jeg nødvendigvis ville vurdert det som aktuelt for mine hypotetiske barn...) - og de virkelig store og uventede (siden jeg overså oppslagene om rolleendringer...).

Når man nærmer seg tosifret antall besøk på samme stykket, kjenner man det relativt godt etterhvert, også de mer ubevisste detaljene. Døra går opp og vi ser Steinar i silhuett for første gang i stykket, og jeg er umiddelbart og instinktivt sikker på at noe ikke stemmer. Det tok et par sekunder før jeg koblet - det var faktisk en helt annen skuespiller! Frank Kjosås var for anledningen byttet ut med Jonas Urstad, som vanligvis spiller en haug småroller. Dermed ble alle scenene med Steinar nye - når man bytter ut en skuespiller blir karakteren en annen, selv om de har samme tekst og historie å forholde seg til. I tillegg måtte jo de andre dekke opp Urstads vanlige roller, og sånt blir det jo mye moro (samt en litt overopphetet detaljfiksert nerdehjerne) av. Morten Svartveit som tinder-dater (kombinasjonen softis og matchende burgunderrød topplue og tversoversløyfe var ganske ubetalelig) og Hans Rønning som slesk kelner og flypassasjer på sjekkern (Anne er helt klart ikke interessert. Når Urstad spiller rollen er hun adskillig mer på glid...), for eksempel.

Jeg begynte etterhvert å føre liste for å holde oversikten over alle navnene David og Lukas ga sin datter (og innimellom sønn)... Dette er neppe en fullstendig liste, bare de jeg har hørt (selv eller fått videreformidlet).

Jeg måtte selvfølgelig ha med meg aller siste forestilling - fra første rad - og det skal vel ikke stikkes under stol at tårene satt litt løsere enn vanlig. Dessuten hadde jeg glemt hvor vanvittig tett på alt man er der, forskjellen på rad 1 og rad 2 er større enn man tror. På rad to satt det forøvrig en gjeng gutter på rundt 16, et litt pussig valg av skoleteater for den aldersgruppen... Hadde bange anelser da de kom, og de var i overkant urolige, men samtidig var de jo litt søte også. De pratet en del, men holdt det stort sett relativt lavt - og stort sett om stykket, de ble nok mer revet med enn de hadde trodd. Klarte jo ikke la være å le av dem innimellom når de mest spontane reaksjonene kom. Tidlig i første akt - Liv (Silje Lundblad) og Linn (Julie Moe Sandø) kysser hverandre for første gang, relativt uskyldig. Oi! hører jeg bak meg. Litt lenger ut i akten råkliner David (Morten Svartveit) og Lukas (Jon Bleiklie Devik) - Oi! Dæven!  Annen akt begynner med en plutselig og kraftig akkord og de skvetter til - Å faen!  Dessuten mente de at Lukas var en shady type... Snudde meg og hysjet litt et par ganger når jeg syntes de ble litt for høylydte, da får jeg jo bare akseptere at de benyttet anledningen til å hysje tilbake da jeg knakk sammen i et av kveldens største latterutbrudd...

Akkurat det latteranfallet der var jo ikke til å unngå. I en scene der Lukas skjeller ut Steinar (Frank Kjosås var tilbake) for elendig kulturpolitikk og byplanlegging, dårlig karma og sosial samvittighet og det meste, plukker Lukas plutselig opp pastillesken til Steinar og forsyner seg, og Steinar tenner på alle pluggene -Legg frå deg den Dent'en! Legg den frå deg! Det har aldri vært noe opptrinn som har liknet i den scenen noensinne, det var rykende ferskt for anledningen og et strålende eksempel på at ting blir ekstra morsomt når man har sett stykket noen ganger før. Tilsvarende når replikken Takk for at de lot oss teikne om utearealane tre gonger ble til Takk for at de lot oss teikne om utearealane 32 gonger (og motspilleren var kjapp nok til å endre sitt vanlige svar De slapp billeg unna til Berre hyggeleg) - mest moro for oss som vet at det er endret, og vi vet å sette pris på det...

Andre endringsbingo-høydepunkter fra de siste forestillingene:

*Lukas startet forestillingen uten armbåndene han vanligvis har - et par scener senere var de på plass. Fort gjort å glemme...
*Lucy (Judy Nyambura Karanja) drakk champagne rett fra flaska mens hun pratet i telefonen. Noen ganger spiser hun, andre ganger ikke - nok en detalj å holde øye med.
*-David, gjøym deg med meg! sier Lukas, og David løper lydig i hans retning -baklengs. Der sto puffen...
*Mye pushing av både ostepop og druer under festscenen. Men å faktisk spise den ostepopen når man har mikrofon på var kanskje ikke det lureste...
*Anne traff litt for godt med puten hun kaster på Lukas, så han måtte le ferdig før han kunne fortsette. Så krabbet han opp i dobbelsenga og la seg til rette med et så fornøyd uttrykk at enkelte i salen (det var ikke bare meg...) lo høyt, og dermed var han i gang igjen.
*Kranglingen mellom Annes assistent og Steinar utartet til dialektmobbing, Steinar ble som vanlig informert om den pågående konferansen og avfeide det på karakteristisk Hardangermål med at Eigentlig drit eg i da, og da var det i gang. -Du drit i da? I da? And so it goes...
*Mari hadde endelig fått tak i riktig del av Aftenposten - det har irritert meg at hun til stadighet leser nyheter fra kulturdelen (hvada detaljfiksert?).
*Lukas holdt på å gå på trynet - han gikk til siden for å rydde unna en rekvisitt som ikke var blitt kastet langt nok unna og glemte tydeligvis da han gikk tilbake (baklengs) at dreiescenen var i bevegelse...




*Helene (Tiril Heide-Steen) fikk plutselig et etternavn.
*Den stakkars syklisten som havner på operasjonsbordet til Johs med sprukket milt traff ikke lenger en suv, men en trailer. Han skal vel være glad han fortsatt var i live...
*Davids vanlige avfeiende Jaja, eg høyrer-kommentar når Mari innvender at Du kan ikkje kalle eit barn for Sylfest! (men Kamomilla Bourdeax og Julietta Amarone er tydeligvis helt kurant) byttes en gang ut med Dette får vi snakke om, en annen med Vi tar det seinare...
*Du vet du kjenner stykket litt for godt når du ler av en replikk som ikke blir fullført, fordi du vet hva som ikke blir sagt...
*Steinar bryter inn midt i jobbintervjuet Anne har med Helene (tanken har streifet meg noen ganger at den scenen er et stjerneeksempel på uprofesjonell opptreden av en leder), men har for en gang skyld oppdragelse nok til å faktisk håndhilse på Helene (han hilste til og med pent på Annes assistent  i samme forestilling, men der varte ikke manerene så lenge...)
*Det var en gang, sånn rundt premieren, at når David og Lukas treffes for første gang og replikken Ber du meg sjå på hagen din? faller, at vi trodde på at de faktisk snakket om økologisk dyrking i kolonihage. I mai er det åpenbart at det er helt andre ting de har i tankene...
*Alle ansiktsuttrykkene! Det er utrolig hva gode skuespillere kan formidle helt uten ord - bare et blikk, et smil, et hevet øyenbryn, en grimase. Sitter man for langt bak går man glipp av mye.

Men nå er det altså slutt (*snufs*) - har du ikke sett den nå gikk du glipp av alt... Jeg må finne nye diller å fylle kveldene med, og etterhvert vil jeg vel slutte å smile til bysykler, fnise av tilsynelatende uskyldige ord som Chardonnay og førsteamanuensis (det dukket opp en på et seminar forleden, han var ikke satans god...), kaste daglige blikk mot pwc-bygget (og den tilhørende slissa) når jeg toger forbi om morgenen og forbinde twistposer med utvalget av kjekke menn på t-banen. Dessuten er det jo fortsatt en Malmö-oppsetning å se fram til (det store spørsmålet er jo om det blir det samme når det ikke foregår i Oslo lenger), og kanskje en pilegrimsutflukt til Birkelunden - stedet der liv tydeligvis kan forandres...