onsdag, mai 18, 2016

Operafølgesvenn

-Bruker man teaterkikkert forsatt?

 Det var mormor som spurte en dag. Ja, jo, det hender jeg ser noen med det - de gamle damene som har abonnementsplassene ved siden av min i Filharmonien pleier å ha med seg. Og butikken i operaen selger et utvalg, jeg har kastet lange blikk på dem fra tid til annen. Mer av lyst enn av behov, men det gjelder jo så mangt...

 -Jeg har en gammel etter min mor, jeg tenkte at du som går så mye i opera og teater kanskje var interessert i å overta den?

 Om jeg...? Selvfølgelig!


Trygt polstret i sitt solide lille etui - med bærehank - ligger den:



Messing og perlemor, like fin nå som da den var ny, rundt 1920 eller deromkring, om ikke enda tidligere. Den er jo så fin at jeg ikke har turt å ta den med ut ennå, men den skal nok få sin Bjørvika-debut etterhvert.

Forleden tok jeg den fram for å se nærmere på fuglen som har bygget rede i treet utenfor vinduet - til jeg innså at utenfra så det sannsynligvis ut som om det var soveromsvinduene til naboen jeg rettet kikkerten mot. Oops...

søndag, mai 15, 2016

Rosslyn chapel

Mens årets ferie rykker stadig nærmere, korter jeg ventetiden med å mimre mer om fjorårets sommer (og hvis noen mistenker at jeg rydder i halvferdige innlegg jeg ikke var blogginspirert nok til å fullføre i fjor, så har de helt rett...). Rosslyn Chapel utenfor Edinburgh fikk visstnok for alvor sin verdensberømmelse med DaVinci-koden. Jeg hadde aldri hørt om det før mitt reisefølge nevnte at hun kunne tenke seg en tur dit, men det er vel verdt et besøk også for oss uten kjennskap til Dan Brown.


Kapellet ble bygget på 1400-tallet og er fullt av fantastiske utskjæringer og detaljer i stein og glass.


The apprentice's pillar - i følg legenden ble den skåret ut av en læregutt som så ble drept av sin sjalu mester.


Juleevangeliet, hvis jeg ikke husker feil. Man kan gå og kikke i timesvis, overalt er det små og store detaljer som forteller historier og symboliserer alt mellom himmel og jord.


Taket og hovedglassmaleriet.

Dette var det jeg rakk å ta av bilder før en vakt gjorde meg oppmerksom på at det ikke var tillatt å fotografere der inne. Jeg hadde helt genuint ikke sett skiltet og handlet i god tro...

En snau time med lokalbuss fra Edinburgh - bussen gikk faktisk, til tross for at resepsjonisten tvilte, rett utenfor hotellet vårt. Har man like flaks med det skotske sommerværet som vi hadde kan man også nyte omgivelsene, kapellet ligger i en bitteliten landsby. Og som sagt ingen grunn til å lese Dan Brown, hverken før eller etterpå.

fredag, mai 13, 2016

Sukkertøy



Jeg fant, jeg fant - i dypet av mine egne velfylte (onde tunger ville sikkert sagt overfylte, men de skal man ikke høre på...) smykkeskuffer: En samling sukkertøy tredd på en snor strikk.. De likner jo litt på de pastellfargede gammeldagse sukkertøyene jeg pleide å kjøpe i landhandleren på Folkemuseet (og som jeg fortsatt kjøper når jeg en sjelden gang er innom der - man skal ha respekt for tradisjoner).

Innkjøpt på Liseberg i fjor - jeg så det, jeg falt for det, tok det med hjem og glemte det... Men det roper jo sommer og glade dager, så nå skal det få luftet seg.

søndag, mai 08, 2016

Josh Groban - nå med lysekroner og bokskap

Come with me and you'll be in a world of pure imagination...

Josh Groban kunne vel knapt valgt seg en bedre åpningslinje til musikal-konserten sin. Han har flyttet fra spektrum og til det på alle måter mer velegnede Oslo Konserthus, sammen med pianist og orkester, lysekroner og et bokskap (! *lykkelig bibliotekar*). Han følger opp med to av favorittsangene mine fra Stages-albumet, Try to remember og What I did for love, og både gåsehud og åndenød er et faktum. Hvordan hun ved siden av meg i det hele tatt klarer å konsentrere seg om mobilen sin (og ikke minst hvorfor hun skulle ha noe ønske om det - hallo, har du sett hva som skjer noen meter unna oss?!) er en gåte for meg - jeg har mer enn nok med å huske å puste...


Innimellom skravler han i vei i kjent stil, som vanlig må han fortelle om hvor glad han er i Oslo og Norge, mimrer om talkshowet (jeg tror det var Senkveld, en gang for ganske mange år siden) som serverte ham sheep's head. Eh, no. Tusen takk. og forteller at I'm growing a beard. Partly because of a role I'm doing on Braodway in the fall, but mostly so Ylvis won't be able to impersonate me anymore... Midt i setning avbryter han seg selv for å si Bless you! til en som nyser i publikum og rekker fram håndklet han har liggende på scenen -You good? Just let me know...

Det er musikal-sangene som står i sentrum denne kvelden, og alle sangene fra Stages kommer, i tillegg til at hans medbragte kvinnelige duettpartner Louise Dearman får et par solosanger. At jeg er glad i musikaler er jo ingen hemmelighet, og jeg har drømt om musikal-plate og -konsert med Josh Groban i mange år. Det hindrer likevel ikke at tærne krøller seg litt ekstra når han spiller den eneste av sine egne låter den kvelden - February song. Det er også den eneste gangen han selv sitter ved pianoet - han koser litt med det og slår fast at I miss my baby...

Han avslutter med Carousel-klassikeren You'll never walk alone - egentlig en sang jeg synes er sunget så mye og så ofte av så mange at jeg nesten er litt lei den, men med Josh, orkester og kor sitter frysningene der de skal likevel. Det gjelder tydeligvis forsatt bare å finne den rette framføringen (/og framføreren...). Som  ekstranummer kommer Over the rainbow og, til ære for den skandinaviske tilknytningen Gold can turn to sand (Guldet blev til sand) fra Kristina från Duvemåla. Av og til er to timer altfor kort - men det er jo begrenset hvor lenge man kan glemme å puste...

fredag, mai 06, 2016

Neglisjert


Noen ting må man bare ha. Denne fotside burgunderlilla neglisjeen som hang ensom og forlatt på Fretex, for eksempel. Hva jeg skal med den? Hva har det med saken å gjøre?


Den har fjærdusker!


Roser!
Hva mer kan man ønske seg?


Til daglig er den inkludert i soverommets lille stilleben-hjørne, hvor den har godt selskap av blant annet fascinatoren (kjøpt på loppemarked, aldri vært i bruk) og den lille kofferten (kjøpt på Fretex, vært med til Køben en gang). Hvis noen aner en kjøpte-brukte-ting-jeg-ikke-trenger-brukt-bare-fordi-jeg-ikke-kan-klare-meg-uten-trend har jeg ingen anelse om hva de snakker om... *host*

tirsdag, mai 03, 2016

Kulturmåned april 2016

April ble innholdsrik - 19 forestillinger på 30 dager. To ganger Den glade enke, to ganger Tenk om, to bikubekvelder, to balkongkonserter, en musikaltur til Trondheim, en britisk komiker og en nydelig ny barneforestilling. Moderne opera, moderne ballett og klassisk konsert, Shakespeare, Hamsun og Kalvø - selv om jeg får litt dilla på enkelte forestillinger må jeg kunne påberope meg et relativt bredt interesseområde...

Den glade enke (Oslo Nye)
Den klassiske wiener-operetten (som jeg aldri har sett, men likevel forbinder sterkt med Wenche Foss) har blitt sirkusmusikal. Fargerik og morsom, med tidvis veldig imponerende koreografi - særlig nå-må-du-se-å-holde-deg-på-beina-dansen mellom en over middels champagneberuset grev Danilov (Hans Marius Hoff Mittet - som iført skjegg (trenden fortsetter) og fløyelsjakke ser ut som en Disney-prins fra den litt tvilsomme enden av skalaen) og den stadig mer frustrerte ambassadesekretæren Njegus (Sindre Postholm - som selvfølgelig har fått et steppenummer. Den mannen er født i feil tiår...). Herborg Kråkevik (med utringningen full av glitter - et hendig party-trick) leverer sarkasmer så det smeller, hennes Hanna Glawari ligger nok et godt stykke unna originalen. Enda lenger fra originalen er min favoritt-biperson Gigi - adelsmann by day, grisette by night... Historien er jo fjas og tøv fra ende til annen, men det hører til genren - det skal være og er ren underholdning, og jeg er som vanlig ganske lett å ha med å gjøre på et punktet - ved annen gangs gjensyn to uker senere er jeg fortsatt den i salen som ler høyest...


Bikubekveld: Gjenklang - ein cabaret frå krigen (Det Norske Teatret)
Årets fjerde bikubekveld bød på krigstema og 40-tallsmusikk med Liv-Ellen Kahrs og Anders Gjønnes (Frank Kjosås forble programhelt, sånt skjer.) En del kjent, en del ukjent - tror jeg må grave fram Vera Lynn-cdene mine. Dessuten prøver jeg å finne igjen boka det ble lest fra - det går jo ikke an å ikke opplyse om sånt...


Balkongkonsert: Vigdis Unsgård (Operaen)
Operaens balkongkonserter er en god ting man burde få med seg oftere - uformelle timeslange konserter hvor en sangsolist får leke seg etter eget ønske. Sopran Vigdis Undsgård og hennes tysksvenske pianist (han hadde sikkert et navn også, men han hadde hvertfall en spenstig tversoversløyfe...) satset på engelske og amerikanske sanger fra den 20. århundre. Hun hadde en veldig smittende formidlingsglede - gøy både å se og høre.


Elysium (Operaen)
Nyskrevet, rykende fersk, sci-fi, framtidsvisjon, elektroniske lyder - ikke ord som så ofte brukes i sammenheng med opera. men Elysium er nettopp det - en hel ny, norsk (komponist Wallin - librettisten er engelsk) science fiction-opera. Jorden er befolket av transhumane - overmennesker med en chip i hodet - og bare 40 mennesker er igjen. Så lenge det varer... Veldig stilige kostymer og scenografi, og mer tilgjengelig musikk enn en del annet moderne jeg har hørt *ser strengt på komponisten bak fjorårets Peer Gynt-forestilling*


Filharmonien med Baiba Skride: Sibelius og Nørgaard (Konserthuset)
De eldre damer i konserthuset - man må jo elske dem (hverfall noen av dem...) Overhørt i løpet av kvelden:

1) (Før det begynner. Skuer ut over salen) -Så mange ledige seter - men det er jo Sibelius!
2) (Etter kveldens moderne stykke) -Den cden skal jeg nok ikke ha.
3) (Ditto) -Dette er nok et stykke man må høre noen ganger...

Men de har jo helt rett... Sibelius var flott, både de kortere stykkene med fiolinsolist (Humoresker. Finske. Jeg sier ikke mer...) og ikke minst symfonien (den femte, med svanene), den hadde noen partier som virkelig tok pusten fra meg. Nørgaards moderne verk gjorde ikke like mye for meg, men det er gøy å høre mer moderne verk også. Jo mer jeg hører, jo mer liker jeg.

Tenk om (Det Norske Teatret)
Sjette og syvende gang. Ja, jeg elsker, om noen skulle være i tvil... Noe av moroa når man går så mange ganger er jo å spille endringsbingo og henge seg opp i detaljer. Av månedens høydepunkt kan nevnes:
  • Eg tar med denne drua og går opp på taket, eg - sa Steinar (Frank Kjosås) og gjorde akkurat det. At jeg holdt på å stryke med av latter der og da er jo en ting, men det kom en ny kule foran fruktdisken på coop da jeg handlet på vei hjem etterpå...
  • Månedens navn på David og Lukas' datter: Esmeralda Xantippe og Francesca Chablis.
  • Når Jon Bleiklie Devik som Lukas gjør det som han er så god på og legger på fire ekstra lag med sårhet og følelser i Ein annan meg, som allerede er en av favorittsangene mine. Noen som har et lommetørkle til overs...?
  • Steinar krangler med Annes assistent (Hans Rønning) med stadig ny og frisk ordbruk, tror ikke jeg har hørt dem bruke de samme replikkene og skjellsordene der to ganger. Jeg mistenker at varianten Hald kjeft, gamla kan ha en viss sammenheng med Rønningens rolle som trollkjerring i Kvitebjørn kong Valemon, som hadde premiere en uke før den replikken falt. På samme måte mistenker jeg at det ikke er tilfeldig at Mari (Heidi Gjermundsen Broch) har lagt seg til å si ordene "veldig, veldig" på akkurat samme måte som Mette-Marit gjør i Halve kongeriket (og som jeg også har begynt med, teaterskadet som jeg er).
  • Månedens kanskje beste ny-kommentar kom da David og Lukas skumper borti hverandre i den av historiene hvor de ikke er et par og David snur seg etter Lukas med et anerkjennende Hello... For ikke å forglemme når Lukas kommer med sin vanlige kommentar om at folk treng hus og hus treng folk, og Anne plutselig begynner å nynne på Folk i husan..
  • Det som startet som følgende replikkveksling:
    Mari: Du kan ikkje kalle eit barn Sylfest!
    Lukas: Der høyrer du, David.
    David: Jada, eg høyrde det...
    har etterhvert blitt slipt ned til Maris replikk, et megetsigende blikk fra Lukas og en håndbevegelse og himling med øynene fra David.
  • Jeg vil ha klærne til Liv. Skoene også, selv om jeg ikke er overbevist om at jeg kan gå på dem...

Vår! (Trøndelag teater)
Nyskrevet rammehistorie full av velkjente musikalsanger - det er jo verdt en Trondheimstur. Det krever litt tilvenning å få kjære sanger jeg har så klare følelser og assosiasjoner til presentert på veldig nye måter, men etterhvert er det ganske så underholdende. Av høydepunkter kan nevnes Stil fra Chicago (eldreomsorg på en helt ny måte), Å, æ kjinne en kar fra Bør Børson jr (hvem har sagt at Josefine må være en kvinne? Her ligger det en ny og spennende tolkning og vaker...) og ikke minst det storslagne avslutningsnummeret - Ein dag til fra Les Miserables. Det er en sang jeg gråter av på ren refleks, men her er det en så spinnvill versjon at jeg hikster av latter samtidig, i en ganske interessant kombinasjon. At jeg gjør dette midt på rad to så skuespillerne ler av meg er jo bare som det skal være... Forøvrig litt uvant å sitte i en teatersal og ikke ane hvem halvparten av skuespillerne er - vanligvis har jeg jo full oversikt.


Herr Marmelade (Det Norske Teatret)
En 4-åring med en fantasivenn - helt normalt. En 4-åring med en fantasivenn som har et alkoholproblem, sniffer kokain, rundjuler sin personlige assistent(!) og til slutt begår harakiri - du ville blitt litt bekymret for den ungen, ja? Ungen er Lucy, og moren hennes er ikke særlig bekymret - for annet enn hvilken kjole hun skal ha på seg på date. At barnevakten er forsinket er vel ikke så farlig, Lucy holder jo fortet, og at barnevakten er mest opptatt med å ha seg med kjæresten er heller ikke så farlig. Men denne kjæresten har med seg sin 5 år gamle stebror, og selv om Larry er både suicidal og deprimert, har han i det minste litt mer normale fantasivenner... (Underholdende detalj: De voksne ser ikke barnas fantasivenner, men barna kan se og snakke med hverandres - og det kommer åpenbart litt overraskende på disse fantasivennene...)

Herr Marmelade er en svart komedie - etterhvert mer svart enn komedie. Latteren setter seg ganske fort fast i halsen når man begynner å tenke på hva en 4-åring må ha opplevd for å ha en sånn fantasiverden, og det lille man ser av mor er ikke akkurat beroligende. Lucy (Sara Khorami) og Larry (Rolf Kristian Larsen) har småbarnas kroppsspråk, men et svært voksent vokabular, det understreker at vi har å gjøre med barn som har opplevd adskillig mer av voksenverdenen enn de burde. Imponerende rolleprestasjoner, det krever litt å overbevise som 4-åring.


Bikubekveld: Monolog-bonanza (Det Norske Teatret)
Jeg har allerede vært på mer enn dobbelt så mange bikubekvelder i år enn jeg var i hele fjor, og venter spent på høstens program. Den annonserte monolog-bonanza ble litt amputert da halvparten av deltagerne hadde måttet kaste inn håndkleet av ulike årsaker, så det ble bare tre (svært forskjellige)monologer. Til gjengjeld fikk vi en teater-forelesning om både monologer, arbeidsprosesser og ymse annet av Kjetil Bang-Hansen - de vil jeg gjerne ha flere av (men kanskje helst på et annet tidspunkt enn sent fredag kveld. Lørdag formiddag hadde vært ypperlig, jeg savner fortsatt de historiske lørdagene teatret hadde i jubileumsåret 2013).


Bill Bailey (Folketeatret)
Bill Bailey påkalte djevelen (det var et uhell forårsaket av defekte mikrofoner og lydproblemer. Min medlidenhet til lydmannen, som nok har hatt mer avslappende arbeidsdager), framførste en Weil'sk bursdagssang i moll, mente at nordmenns selvtilfredse humring forårsaket flom i England, snakket politikk og musikk og det meste annet som falt ham inn. Mixed feelings var kveldens gjenganger-uttrykk. Mye latter til tross, som så mange andre komikere kunne han godt kuttet ned til halvannen time uten pause, i stedet for to og en halv time med pause. Man skal helst sitte igjen med et ønske om at han skulle holdt på lenger, heller å tenke at det ble litt for langt...


Balkongkonsert: Petter Moen (Operaen)
Ny lørdagskonsert i uformelle omgivelser i operaen. En ung tenor i søndagsblådress og brune sko sang Grieg og Sibelius med både stemme og hender, og da er det jo ingen grunn til å klage.


Kvitebjørn kong Valemon (Det Norske Teatret)
Det er ikke bare de minste som skvetter litt når teppet går opp for Kvitebjørn Kong Valemon - det står en diger bjørn midt på scenen og brøler. En svært overbevisende bjørn, verkstedet på Det Norske har gjort en imponerende jobb. Bjørnen er som vi vet en fortrollet prins - om dagen er han bjørn, men om natten er han en vakker prins som bare kan reddes av kjærligheten til Jenta (Silje Lundblad). Men hun får aldri se på ham - og hvem kan vel holde ut den uvissheten i årevis? Særlig etter at han tar fra henne alle de tre barna hun har født ham (da gråt jeg... ), forøvrig unnfanget ved svært kyske kyss. Vesla ved siden av meg lurte veldig på hva det var alle de voksne lo sånn av da, men en annen unge bak meg var mer opptatt av om de kysset på ordentlig...

Dette er skikkelig eventyr, med magiske gjenstander som svever i lufta, gode hjelpere og en svært ond og stygg (og hysterisk morsom, ihvertfall for oss voksne) trollkjerring (Hans Rønningen) med en hang til 80-tallsballader. Samt altså den fortrollede og fortryllende prins Valemon (Morten Svartveit), som i en minneverdig scene er lenket fast i trollkjerringas goth-inspirerte himmelseng dekorert med hodeskaller, flaggermus og kubbelys. Fifty shades of Kvitebjørn... Selvfølgelig går alt bra til slutt, og Halve kongeriket-assosiasjonene er sterke hos enkelte når Jonas Urstad (i fullt narr-antrekk, med bjeller og det hele. Trodde jeg skulle ramle av stolen av bare latter da han begynte å synge narrvisen til Alf Prøysen. Kjære Det Norske, hvordan kan dere la være å beholde ham i ensemblet til høsten?) vier det lykkelige paret. Jeg ler og tørker tårer, og både den indre 5-åringen og den voksne resten av meg går betatt og lykkelig hjem og gleder seg til neste gang.


En midtsommernattsdrøm (Riksteatret)
Jeg måtte ty til google da jeg tidligere i vår så Eldar Skar omtalt både som "rikskjekkas" og en av landes fremste skuespillere. Eh, hvem? At jeg ikke har kontroll på landets kjekkaser kan jeg leve med, men de største skuespillerne trodde jeg at jeg hadde en viss oversikt over. Men sånn går det når man ikke ser på Okkupert... Det var derfor forventninger på flere plan knyttet til å skulle se ham på scenen for første gang, i Riksteatrets oppsetning av En midsommernattsdrøm. Og joda, han bar Oberons horn med overbevisning og kunne sitt fag, det er godt mulig vi har en star in the making her. Den som eide scenen denne kvelden var likevel Busken, i Henriette Faye-Schølls blad-og-bær-hengte skikkelse. Fantastiske ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og stadig ute etter Puck. Og for alle som nå klør seg i hodet og ikke kan huske noen busk på rollelisten, så er det en noe omarbeidet versjon... Forestillingen har en kvasi-klassisk meta-satire-stil (det var beskrivelsen sin, det) - flyttbare søyler og greske kjortler og en scene på scenen, og parodiske varianter av den klassiske spillestilen. Det blir tidvis, særlig i første akt, litt mye roping og overdrivelser - det går litt utover diksjonen - men stort sett veldig morsomt.


Halve kongeriket (Det Norske Teatret)
Jeg skulle jo ikke se Halve Kongeriket denne måneden - jeg har allerede billett til den aller siste forestillingen i mai, og det fikk være nok. Men så tok lysten og utferdstrangen og spontaniteten overhånd (halvannen time før forestillingen var det én enslig billett ledig midt på rad 2 - det kan man ikke ha noe av) - sånn kan det gå... Syvende gang, altså (tror jeg? Joda.). Mye lyd i publikum, det var bare unntaksvis at jeg var den eneste som lo, og da skyldtes det endringsbingo-treff. Eller nerde-detaljer, som det også kalles. Som når Martin Kolberg (Niklas Gundersen) går i surr i tiden som flyr bak ham og står og hutrer mens sommeren danser rundt i badetøy - det var vel muligens ikke så mange andre som hang seg opp i det... Esther ble tvangsklemt av Peter, mulig det var det som brakte henne så ut av fatning at hun droppet pikniken i annen akt? Mette-Marit satte ny rekord i antall "veldig, veldig" - Det var veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig, veldig fint, Gunnar. Nevnte Gunnar (som i biskop Stålsett) klikket såpass i raserianfallet sitt at han gikk over til å snakke Donald-språk og en uvanlig pågående Per Sandberg (-Sjå på mæ, jenta mi, sjå på mæ! Sjå på mæ!) kunde melde at det nå bare er ei uke te det første julebordet! (i mars var det to...) Siv Jensen fikk kveldens største reaksjon fra salen bare ved å vise seg, og lot seg selvfølgelig overhodet ikke inspirere av det... Men NÅ bli det bare én gang til - helt sikkert...


Oslo-Filharmonien med Eivind Holtsmark Ringstad: Ligeti, Walton og Sjostakovitsj (Konserthuset)
Denne kvelden var jeg eldre enn både solist og dirigent. Det første er ikke så uvanlig (selv om det er sjelden det er snakk om så mye som 14 år), men at dirigenten ikke er fylt 30 tilhører sjeldenhetene. Joshua Weilerstein var entusiastisk til tusen, hoppet og danset på dirigentpulten (han var av de som trenger veltebøylen...) og fortalte om verkene fra scenen først (jeg elsker ham for det, det er sånt jeg ofte savner). Han var også gjest på introduksjonen på forhånd - vanligvis er det en intervju-variant, her ble han bare introdusert og så kjørte han hele showet selv. Han snakket som en foss (If I talk too fast, just start waving your hands...) på innpust og utpust om komponister og verk, analyserte hver sats i Sjostakovitch-symfonien og hadde i det hele tatt masse på hjertet - han hadde sikkert holdt på en time om han hadde fått lov. Solisten var ung, lovende og norsk - bratsjist Eivind Holtmark Ringstad, og fikk velfortjent stående applaus.


Mesteraften Kylian : Black & white (Operaen)
En helaften med moderne ballett - seks korte danser av koreografen Jiri Kylian (av danserne visstnok bare kalt Gud...)satt sammen til en forestilling. Det danses på og med epler, kårder, såpebobler og enorme barokkjole-kulisser, til klassisk musikk og trommeverk. Morsomt, overraskende og alltid veldig imponerende. Hadde med meg mamma som ikke hadde sett noe av Kylian før, hun kom ut med et nytt syn på moderne dans.


Mysterier (Nationaltheatret)
Jeg har hørt mye forskjellig om Nationaltheatrets dramatisering av Hamsuns Mysterier - kritikken har spent fra en begeistret 6 til en nokså lunken 3. "Det kommer litt an på hva du synes om regissør Bieito, men jeg likte det godt", fikk jeg høre på twitter. Bieito sto bl.a. bak fjorårets Carmen-oppsetning som jeg likte veldig godt og en særdeles spenstig Brand for noen år siden, så jeg var ikke så bekymret. Jan Gunnar Røise er helt fantastisk i hovedrollen (selv om dressen burde vært gulere...), en knallsterk rolleprestasjon. Scenografien, et enormt roterende titteskap, er stilig og overveldende, og grepet med at skildringer av både tanker og handlinger framføres som monologer rettet direkte mot publikum av flere av karakterene fungerer bra - har litt ymse erfaringer med akkurat det. Leste boka på forhånd, og var godt fornøyd med det valget, selv om jeg tror det hadde gått helt greit uten også.

søndag, mai 01, 2016

En ikke-blomst

 Dette er ikke en blomstrende plante. I følge stueplanteboken min har nemlig ikke Kristi Tornekrone blomster, den har høyblader. Jeg vet ikke hva forskjellen er, det er vel sikker en eller annen botanisk definisjon av samme slaget som den som gjør at et jordbær ikke er et bær, mens en banan er det (et bær, altså). Uansett er den flott for tiden, aldri før har den hatt så mange ikke-blomster på en gang. Nissen og kaktusbarna trives også...

Dette er derimot ekte blomster - flotte nelliker som har stått i nesten to uker og ser ut som de har tenkt å stå en stund til. Når vinteren gjør en uventet gjesteopptreden ute får man ha litt vår inne.