torsdag, mars 31, 2016

Kulturmåned februar 2016

Februar kunne jo ikke være dårligere enn måneden før - fasiten ble 13 forestillinger, inkludert to show på Kiel-ferga og to visninger (samt en høydepunkt-konsert) av Tenk om. Dessuten årets første utenlandskultur-tur til operaen i Stockholm.

Fortrolige samtaler (Nationaltheatret)
Liv Ullmanns mye omtalte oppsetning fenget egentlig aldri skikkelig. Det ble litt mye prat og litt lite handling, og grepet med en forteller på en voksenforestilling funker ikke helt. Historien er forsåvidt gripende, men ikke original nok til at den i seg selv er nok til å holde interessen og engasjementet oppe.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud: Grieg, Tsjaikovskij, Sjostakovitsj
Jeg har ofte sittet i konserthuset og ønsket at noen på forhånd skulle si to ord om verket som skal framføres (dette gjelder særlig de gangene jeg har glemt å kjøpe program, men ellers også). Henning Kraggerud er derfor min nye helt. Ikke bare forteller han hva han skal spille, han kåserer underholdende og personlig rundt verk og opphavsmann i bortimot fem minutter - helt uten manus. Et eksempel til etterfølgelse! Han spiller med minst like stor entusiasme som han snakker - det er ikke så ofte solisten kaster jakka mellom to satser... Ellers var det ekstranumrenes aften. Da tenker jeg ikke primært på Ole Bull-nummeret til Henning Kraggerud (som han selvfølgelig presenterte eksemplarisk), solistene pleier jo å ha et ekstranummer. Det er det sjelden orkesteret har, men denne kvelden slo de til med to. Først en nydelig liten Sibelius-affære, så setter Petrenko i gang orkesteret med et livligere nummer og vandrer ned fra dirigentpulten og finner seg en tromme. En spillende dirigent er et sjeldent syn...

Cool Britain og Love Story (Color Fantasy)
Kultursnobben i meg er litt usikker på om underholdningen på Kielferga egentlig kvalifiserer til plass på lista, men det er jo snakk om profesjonelle, utdannede artister og påkostede show. Det dukket til og med opp et kjent navn - Jon Torger Storsnes har jeg sett i ymse musikaler både på Det Norske og Oslo Nye. Man må ta det for det det er - en parade av velkjente coverlåter i til dels tvilsomme arrangementer og innpakninger fulgt av hyppige kostymeskift (igjen av varierende grad av tvilsomhet), men de kan absolutt synge, og da er jeg jo velvillig og positiv. De skal dessuten ha for innsats og entusiasme og humør - de gir inntrykk av å ha det gøy, og det smitter. Uansett slår det glatt all annen underholdning jeg har opplevd på tilsvarende båtturer før...

Kari, Kari og Kari (Askim kulturhus)
Det skulle vært Kari Svendsen, Kari Stokke og Kari Disen d.y. Men da sistnevnte ble syk, fikk de istedet med seg Erik André Hvidtsten på kort varsel. En uventet musikaltenor er jo aldri feil i mine øyne. Kvelden var markedsført som en del av Den kulturelle spaserstokk (akkurat det velger jeg å ikke forholde meg til...) og temaet var gamle revysanger og tilliggende herligheter. Mye kjent, noe ukjent, og både jeg og rullatormafiaen hadde en fin kveld...

Tenk om (Det Norske Teatret)
But of course - to ganger i februar også. Og hva var vel mer passende enn å se det på valentinsdagen - Det Norske Teatret, musikal og Oslo, tre kjærligheter samlet på én scene.  Forøvrig første gang jeg har sett noen vrenge en paraply helt uten vind, helt uten å mene det - og helt uten å klare å vrenge den tilbake. En god latter for de av oss som vet å legge merke til og sette pris på ting som ikke går helt etter planen (det er jo en av bonus-gledene ved teater - du vet aldri helt hva som skjer.), de ga etterhvert opp vrenge-tilbake-forsøkene og lo på scenen også... Jo flere ganger jeg ser, jo mer legger jeg merke til detaljer, små endringer, replikker som uttales på en ny måte - og, etter at både notehefte og cd fra den amerikanske originalversjonen kom i hus, oversettelser og kulturelle tilpasninger. Nerde-lykke!



La Traviata (Operaen)
Jeg så La Traviata to ganger i fjor og kjente egentlig ikke noe behov for nok en reprise - før svensketenor Daniel Johansson dukket opp som Alfredo-vikar igjen... Scenen hvor han med et lykkelig smil synger sin kjærlighetsarie mens han feier gulvet kan jo ikke sees for mange ganger. Audun Iversens framføring av Di Provenza il Mar tåler også et gjensyn. Endte med å gå på formidlingen først igjen også - og hurra for det. Det var en annen som hadde formidlingen denne gangen, og hun fortalte mer om regissørens tanker og tolkninger - veldig interessant, og plutselig fikk jeg masse nytt ut av en forestilling jeg hadde sett flere ganger før.

Kveldens beste, om enn undertrykte, latter fikk jeg mens jeg ventet på bussen hjem, da jeg fikk gleden av å få kveldens forestilling analysert av noen tenåringer som tydeligvis hadde vært der på skoleutflukt. Stjernekommentaren: Altså, hun var så gammel og han gutten så ung, og hun la seg sånn etter ham. Hun var skikkelig cougar! Jeg vet ikke (selv om jeg har googlet alt jeg kunne) hvor gammel Aurelia Florian som spilte Violetta er, men neppe så gammel at det kvalifiserer til cougar-betegnelse ovenfor 35 år gamle Johansson (aka "han gutten"....). Hadde jeg vært henne ville jeg vært dypt fornærmet...

Oslo-Filharmonien: Weber, Beethoven, Verunelli, Ravel (Oslo konserthus) 
Nytt og gammelt i skjønn forening. Det er sjelden jeg opplever komponister som er jevngamle med meg på klassisk konsert - Francesca Verunelli var et svært velkomment unntak. Typisk moderne stykke hvor jeg først og fremst blir veldig fascinert over hvilke lyder de faktisk klarer å få ut av instrumentene. Dessuten fikk det meg til å tenke på et forelesning jeg var på på Blindern-dagen for noen år siden, om humor i instrumentalmusikk - det var et stykke man lo av, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Kveldens høydepunkt var daggry-satsen fra Ravels Daphnis og Chloë, det var bare å lukke øynene og kjenne hvordan solen sto opp... Dessuten var det kvinnelig dirigent, både her og på La Traviata kvelden før - det er fortsatt så sjeldent at det er verdt å nevne.

Tilnærma lik (Det Norske Teatret)
Jonas Hassen Khemiris økonomi-stykke viste seg å mestre den vanskelige balansegangen det er å både være morsomt og ha et budskap - jeg måtte le og tenke samtidig... Det viste seg også å være et stykke man fikk nokså i fanget, særlig de av oss som har en tendens til å havne midt på første rad på scene 2. En ting er at de tidvis sto så tett på at jeg måtte passe på hvor jeg hadde beina, men jeg blir litt usikker på om det forventes at jeg skal svare når de henvender seg direkte til meg... Dessuten regnet det penger over oss, det er jo alltid gøy.

Bikubekveld: "Tenk om"-høydepunktkonsert (Det Norske Teatret)
Noen hadde helt klart gått på en smell i planleggingen her - Bikubekveldene begynner kl 22.30, kveldens vanlige Tenk om-forestilling var ferdig 22.45. Riktignok snakker vi om en gjeng drivende dyktige skuespillere, men å være to steder på en gang er litt i overkant selv for dem. Helst skulle de vel gjerne rekke å få av seg sminken, skifte, drikke litt vann og trekke pusten mellom slagene også. Så hva gjør man? Man sender inn kona til sjefen som oppvarming - en rolle jeg ikke tror Ingrid Olava befinner seg i så ofte... Hun serverte noen rykende ferske låter (-Jeg har egentlig ikke skrevet noen avslutning på denne ennå, derfor ble slutten litt abrupt...)  - en svært eksklusiv minikonsert.

Da klokka dro seg mot 23.30 kom sivilkledde skuespillere ruslende og trengte seg sammen på den knøttlille scenen som strengt tatt ikke er beregnet på et tosifret antall personer. God stemning og mye latter både på og foran scenen - og selvfølgelig fine, fine sanger. Jeg liker veldig godt den intime og uformelle settingen på Bikubekveldene, selv om jeg ikke skal nekte for at det hender trøttheten begynner å komme sigende når det nærmer seg midnatt fredag kveld...

La Bohéme (Kungliga Operan, Stockholm)
Jeg fikk jo ikke sett Daniel Johansson som Rodolfo/August Strindberg til nyttår - en unnskyldning god som noen for å ta en Stockholmstur i vinterferien og se den fantastiske Munch-inspirerte La Bohéme-forestillingen til Kungliga Operan en gang til. Glad og forventningsfull steg jeg inn under operaens lysekroner, plukket opp dagens rolleliste - og lurte på om det var tide å ta det personlig. Der var nemlig Rodolfo byttet ut på kort varsel (jeg hadde tross alt sjekket nettsidene bare dager før jeg dro...). Nå er kombinasjonen Stockholm og Puccini i seg selv alltid verdt en tur, og jeg elsker forestillingen, så jeg led ingen nød, men min indre operatenorfjortis var jo litt furten...

Johnsen og Johnsen i live (Det Norske Teatret)
Ekteparet Johnsen flytter til en gate hvor det allerede bor et ektepar Johnsen og de begynner å omgås, primært ved å ikke drikke vin og snakke forbi hverandre. Merkelige saker; for noen er det helt sikkert hylende morsomt, men for meg blir det mest puteflaut og pinlig. Takk til kritikeren som nevnte at syndromet som stadig dukker opp i samtalene er oppdiktet, jeg kunne brukt litt google-tid der...


tirsdag, mars 29, 2016

Hjemmepåske

Årets påske ble en hjemmepåske i ordets rette forstand. Ikke bare var jeg ikke bortreist, jeg var virkelig stort sett hjemme. Et drabantby-besøk hos en venninne, et par besøk av venner, noen turer i nabolaget, men forøvrig en skikkelig asosial påske innenfor hjemmets fire vegger (og balkongrekkverk). Av og til er det akkurat hva man trenger...


Jeg startet hjemmepåsken med å friske opp litt i hjemmet. Den slitte svarte sofaen fikk nytt og knallrødt trekk, og som en direkte følge av det kom nytt gulvteppe på plass - det burgunderrøde i det gamle teppet (som nå har flyttet til andre enden av stuen og blitt spisebord-teppe) og det skarprøde i sofaen var ikke akkurat gjensidig flatterende...


Blomster, druer, sjokolade, te og påskeduk - bordet er dekket med det viktigste.


Duken er ny av året - påbegynt av mormor, fullført av meg. Legg også merke til påskeharens kanintøfler øverst i billedkanten.


Johan Harstad og jeg hadde mye kvalitetstid i sofakroken - i løpet av påskeuka avanserte jeg fra side 300 til side 1020 i Max, Mischa og Tetoffensiven. Nå er det bare sjarmøretappen som gjenstår. Ja, den er lang, ja, det er verdt det. Les!


Det var i det hele tatt den store lese-påsken. I sofaen og på balkongen, hvor sola hvertfall de første dagene strålte så intenst at jeg måtte fram med både solbriller og solkrem og med tekoppen som fast følge, kom jeg meg gjennom en ganske solid bunke. Noen var påbegynt før påsken startet, noen er ikke helt fullført ennå, men alle disse ble viet tid i ferien. Ovenfra og ned: Pearl S. Buck: Peony. Margaret Skjelbred: Jeg fant, jeg fant. Siv Østrem Peersen: Ulvetone. Johan Harstad: Max, Mischa og Tetoffensiven.  Caterina Cattaneo: Malstrøm. Guro Hoftun Gjerstad: Ord på S. Aina Basso: Inn i elden. Philippa Gregory: Den blå hertuginnen.



Det var ikke bare jeg som syntes det var deilig med sol og vårstemning på balkongen - gressløken våknet til liv igjen. Mulig den skal få en vårklipp og bli kvitt litt slitte tupper...

torsdag, mars 17, 2016

Andre verdskrigen - natt i verda

Det var jo en ganske vanvittig idé teatersjef Erik Ulfsby og hans medarbeidere på Det Norske Teatret hadde unnfanget - la fire europeiske dramatikere skrive teater om annen verdenskrig, la det vare nesten 8 timer og spille det nattestid. Selvfølgelig måtte jeg sikre meg billett så snart de ble lagt ut...

For å ta de nokså uvanlige rammene først - det hele begynner ved midnatt. Kroppen synes det å skulle gå ut etter kl 23 en lørdagskveld for å gå på teater er direkte naturstridig, og var ikke interessert i å sove på forhånd. Uansett hvilke planer jeg har for natten og hvor mørkt jeg får det på soverommet er det ikke sovetid kl 19. På teateret er vinduene blendet (en del av kunstprosjektet Heil) og lysene dempet, samtalene blant de som venter er også mer dempet enn vanlig. Vi henter ut våre forhåndsbestilte termokrus - i løpet av natten skal vi gjentatte ganger lovprise den som kom på at krus med ubegrenset påfyll av te og kaffe skulle være en del av matserveringen - og jeg tar for anledningen ekstra mye sukker i den for anledningen ekstra sterke teen - her tas alle holde-seg-våken-triks i bruk. Når vi slipper inn i salen er den mørklagt, publikumsvakter med lommelykter sørger for at vi finner fram til plassene våre. Det hele gir en veldig spesiell stemning, om ikke av utrygghet, så av en form for unntakstilstand.

Stemningen på scenen er også ganske spesiell. Høye grå vegger gir en klaustrofobisk følelse, den eneste veien ut er et hull i gulvet, som forøvrig er dekket av brev-fragmenter (som inneholder historier og vitnesbyrd fra faktiske mennesker) og sandsekker - eller er det menneskefigurer? Skuespillerne er også kledd i grått i ymse uniformsliknende varianter.

Dramatikerne Maria Tryti Vennerød, Oleg Bogaev (Russland), Lukas Bärfuss (Sveits, mannen som også skrev en av 2014s store teateropplevelser 20 000 sider) og David Greig (Skottland) har skrevet hvert sitt verk, som sammen med brevfragmenter og andre historier (glimt fra historieundervisning i forskjellige deler av verden, litt om Det Norske Teatret under kriger, utdrag fra Goebbels stykke Vandraren mm) har blitt stykket opp og sydd sammen til denne gigantiske forestillingen.

David Greigs stykke er kanskje det merkeligste - der flyr en særdeles pratsom gås (Joachim Rafaelsen) krigen rundt med ungjenta Peggy (Renate Reinsve) på ryggen - hun vil ikke finne seg i at kjæresten må dø i krigen. På vei ut til første pause kommenterer jeg at Det der med gåsa er vel litt søkt, men jeg ombestemmer meg snart - innen natten er over er dette min favoritt-del av forestillingen. Det peker på krigens (alle krigers) mange dilemmaer og vekker mange tanker.

Lukas Bärfuss har tatt utgangspunkt i et loppemarkedfunn - en eske med brev skrevet til en ung jødisk jente på 60-tallet. Sammenhengen det har med krigen, utover at den ligger der som et uuttalt bakteppe, er ikke så innlysende til å begynne med, men blir elegant synliggjort etterhvert. Maria Tryti Vennerød tar for seg om monsterlegen Josef Mengele, mens Oleg Bogaev har skrevet en rekke korte enkeltepisoder om alt fra elefanten på slagmarken til krigsenken som aldri slutter å tro på at mannen skal komme tilbake. Det er sterkt og gripende, men sjelden så dystert som jeg forventet.

Midt i stykket er det ryddet plass til en debatt. Tema og deltakere er forskjellig på hver forestilling, denne kvelden diskuterer Astrid Sverresdotter Djupvik, Knut Hoem og Torgeir Skorgen under ledelse av Magnus Takvam tysk etterkrigstid. Interessant nok, men likevel det tidspunktet i løpet av natta jeg sliter mest med å henge med. Det føles så løsrevet fra resten på alle måter, dessuten nærmer klokka seg halv fire og det er rett før matpausen, så hjernen er på ingen måte på sitt beste akkurat da...

Det hjelper å komme ut og få suppe. I det hele tatt går det jevnt over overraskende greit å holde seg våken og å følge med på det som skjer, jeg føler aldri at jeg må slite for å ikke sovne. Som med teaterets forrige maratonprosjekt, Bibelen, synes jeg tiden går overraskende fort. Intellektuelt hadde jeg sikkert fått enda litt mer ut av stykket hvis jeg hadde sett på dagtid, det skal jo ikke stikkes under stol at hjernen jobber litt saktere enn vanlig, samtidig er det å bli sliten, utmattet og overveldet også en del av opplevelsen. Det oppleves egentlig ikke som en våkenatt, der vi går mellom en mørk teatersal og en blendet og dempet belyst foajé føles det nærmest som om vi er i vår egen lille kokong utenfor tid og rom. Å se det på dagtid hadde ikke blitt det samme.

Når vi til slutt tumler ut i morgenlyset etter en lang og mørk natt, både symbolsk og faktisk, er jeg helt i ørska, på siden av både meg selv og verden. En helt spesiell teateropplevelse jeg er veldig glad jeg fikk med meg.  Dessuten er jeg voldsomt imponert over alle skuespillerne - det er en helt fantastisk prestasjon å stå på scenen og holde intensiteten og kvaliteten opp natten igjennom. Det Norske Teatret skal ha ros for å igjen ha våget å tøye grensene for hva teater er og skal være - jeg ser fram til at de gjør det igjen.


mandag, mars 14, 2016

Kulturmåned januar 2016

Kulturåret 2016 startet med 11 forestillinger i januar. Deriblant årets mest etterlengtede (jepp, den kom tidlig i år...) premiere - Tenk om. Svært lave odds på at den blir årets mest sette forestilling...

Lesning av Jon Fosses Trilogien (Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd) (Det Norske Teatret)
Kulturårets startet med en ny opplevelse - Det Norske Teatret hadde over tre kvelder en dramatisk lesning av Jon Fosses prisbelønte trilogi. En bok hver kveld på scene 3, lest fra perm til perm av en håndfull skuespillere under ledelse av Hildegunn Riise og med musikk av og med felespiller og folkemusiker Benedicte Maurseth. Litt som en levende lydbok - bare mye bedre. Ingen lydbok vil jo noensinne kunne toppe Eivin Nilsen Salthes svært entusiastiske innseiling i Kveldsvævd.

Å sitte på rad 1 på scene 3 føles ganske tett på uansett oppsetning, å gjøre det tre dager på rad med de samme skuespillerne sittende på hver sin stol vendt mot salen bare to meter unna... Man blir veldig bevisst på hvordan man sitter, for å si det sånn (Sitt pent! Se interessert ut! For Guds skyld, ikke gjesp nå!) At de hilste da de kom inn på dag to og kom bort og slo av en prat etter dag tre føltes helt naturlig - vi hadde tross alt sett mye til hverandre de siste dagene...

Oslo-Filharmonien: Schubert, Tsjaikovskij, Mozart. (Konserthuset)
Ikke-abonnementskonsert valgt fordi den hadde cello-solist (hvis navn jeg ikke finner igjen nå. Men han hadde veldig blank, blå dress...) - jeg liker cello. Noen på raden foran hadde vær innom kinoen i nabobygget og kjøpt med seg baconsnacks - en helt naturlig ting å ha med på klassisk konsert...

Tryllefløyten (Operaen)
Jeg tilstår gjerne at jeg ikke akkurat var de som jublet høyest da det ble varslet at Atle Antonsen skulle spille Papageno - i en scifi-inspirert romversjon av Tryllefløyten. Det er ikke det at jeg ikke liker nytolkninger og alternative oppsetninger - jeg elsker Stefan Herheims versjoner - men skal jeg se opera (og det skal jeg stadig vekk) vil jeg ha den sunget av operasangere. Ikke er science fiction den genren jeg setter høyest, heller. Men se den måtte man jo, med et så åpent sinn som forventninger og omstendigheter kunne frembringe.

Jeg lo. Mye. (Intet nytt der, altså...). Ingen gjør noe forsøk på å late som om Antonsen kan synge opera - han snakkesynger seg gjennom sangene sine og det fungerer godt. Hele rom-settingen fungerer faktisk svært godt, med Marius Roth Christensen som en rådvill og ikke så rent lite jålete (-Ingen rører krøllene!) prins Tamino, bokstavelig talt krasjlandet på en fremmed planet hvor det kryr av de merkeligste vesener i all verdens farger og fasonger. Mest av alt imponerer Lina Johnson som Nattens Dronning - den velkjente arien avsynges hengende fra taket!

Jeg liker å ha rett (hvem gjør ikke det), men i sammenhenger som dette setter jeg egentlig mer pris på å ta feil og få alle innvendingene mine motbevist...

Tenk om (Det Norske Teatret)
Lykke og glede og salighet og forventninger herfra til evigheten - ny musikal fra Brian Yorkey og Tom Kitt, herrene bak den høyt elskede Next to Normal. Skrevet om til Oslo-musikal for anledningen og befolket med hele stjernelaget til Det Norske Teatret - det kunne jo ikke bli annet enn fantastisk. Sett første gang på premieren (fordi prøveframsyningen jeg kunne ha gått på kolliderte med Jon Fosse), andre gang en drøy uke senere - hvor jeg allerede kunne glede meg over å legge merke til små endringer. Og så skjønner ikke folk hvorfor jeg ser samme stykke flere ganger...

Stormen (Torshovteatret)
Shakespeare som oppdatert miljøvern-familieteater? Mja, ikke helt overbevist... Miljøbudskapet ble veldig påklistret, jeg er ikke uten forståelse når Miranda avbryter en av Ferdinands lange miljøutlegninger med et litt oppgitt Ferdinand, kan vi ikke bare kline? (En musikalnerd med assosiasjonhjerne var umiddelbart på en liknende scene i Next to Normal, hvor Natalie responderer på Henrys beskrivelse av hvordan verden går til helvete med stjernekommentaren Fy faen som du kan forføre! /digresjon slutt) Kanskje ikke den mest barnevennlige replikken...? Stilig scenografi, da.

A Doll's House (Operaen)
Amerikansk gjestespill i Jo Strømgren-regi med en modernisert og komprimert (både selve stykket og  den dukkehus-inspirerte scenografien) utgave av Et dukkehjem. Uvant å høre Ibsen på engelsk i en nåtidig språkdrakt. Litt morsom, litt merkelig. Jeg mistenker at den kan ha fungert bedre i USA, Nora blir veldig naiv og uvitende for et moderne og likestilt Norge.

Ulysses vender hjem (Operaen)
Gjensyn med en opera som fikk meg til å le så tårene trillet og operaorkesteret til å se opp sist jeg så den. Dessuten forandret den for alltid mitt syn på barokkmusikk (og det er en god ting). Så å si hele ensemblet var byttet ut siden forrige runde - dypest savnet var Brenden Gunnell som var en svært minneverdig hyrde sist. Kresimir Spicer som sang Ulysses var et helt nytt bekjentskap, han kan godt få synge for meg igjen. David Hansen er alltid et høydepunkt, og det faktum at han tok over en rolle (Telemakos) som ble sunget av en vanlig tenor sist sendte meg rett til google - jeg måtte jo vite hvilket stemmeleie den egentlig er skrevet for. Svaret er tenor - den var lagt opp en oktav her for anledningen.

Forøvrig er dette en sånn oppsetning som får meg til å lure litt på hvor regissøren tar ting fra. Hvordan oppstår egentlig tanken "Jeg vet hva denne nesten 400 år gamle operaen trenger - dansende matroser med tre bein!"...?

Tonje Glimmerdal (Det Norske Teatret)
Da Det Norske satte opp Tonje Glimmerdal for et par år siden var lille niese litt for liten til å se den, og jeg fikk aldri somlet meg til å se den på egen hånd. Men tante sørget for at norsk litteraturs tøffeste barnebokheltinne havnet under juletreet i fjor, og tilbakemeldingene tydet på at det hadde falt i smak. Når så stykket kom tilbake var det ingen tvil om hva årets julegave skulle være...

Det store spenningsmomentet hos den minste (8) på forhånd - hvordan skulle Tonje kunne hoppe på ski på en flat scene? Løsningen hvor hun flagret over scenen i vaiere med ski og staver til alle kanter falt i smak... Både liten og stor koste seg, store felte et par tårer både her og der, mens liten ble litt skremt av scenene med hunden - ble Tonje virkelig bitt på ordentlig? Og drepte de hunden? En liten samtale om teaterets mange triks og illusjoner (og teaterblod) måtte til etterpå. Til slutt kunne hun konstatere at alt endte godt - gjør det ikke det, er det ikke et bra teaterstykke. Tante er vel ikke helt enig i det på generell basis, men når det gjelder barneteater er det nok et poeng. Forøvrig vet du at det har vært en vellykket forestilling når 8-åringen må fortelle om det til kelneren på Friday's...

fredag, mars 04, 2016

Den klarsynte har talt (og handlet)

Ser at en "ny" gammel dommedagsprofeti går sin seiersgang her og der for tiden. Litt av problemet med sånne profetier er gjerne at man ikke skjønner hva de egentlig mente før etter at det har skjedd, og da er jo både nytten og poenget borte. Hvis de var så voldsomt klarsynte, hvorfor kunne de ikke vært mer klartalte også? Jeg var derimot både klarsynt og klartalt da Fretex for et års tid siden åpnet en ny avdeling i Universitetsgata, strategisk plassert på min hyppig frekventerte vei mellom hjemme og Det Norske Teatret. Å si at jeg kom med dommedagsprofetier er vel å trekke det litt langt, men jeg forutså at dette ville ha innvirkning på lommebok og shoppingresultater. Mine damer og herrer, la meg legge fram et utvalg av bevisene på at profetien har gått (og stadig fortsetter å gå) i oppfyllelse:



Kjeder. Fordi jeg trengte dem, åpenbart.


Lampeskjerm (to like, strengt tatt). Tenkt til speilet i gangen, men der passet de ikke (nei, man sjekker ikke sånt på forhånd), så da havnet de på soverommet. Jeg hadde jo en vag plan om å bytte ut de skjermene etterhvert også...


Et sjal - grønt, svart og lilla er tross alt gjennomgangsfarger i garderoben. 


-Må ikke du ha denne? spurte venninnen som fant en button med teksten We're not gossiping. We're plotting our evil, left-wing feminist agenda - og selvfølgelig måtte jeg det. Et par øredobber måtte jeg visst også ha.

Alle trenger jo et lite lokkefat med påfuglmotiv.For anledningen fylt med restene av julens enorme konfekteske (ja, selvfølgelig er bildet et par måneder gammelt...)



En rød håndveske i perfekt teaterstørrelse har alt vært så mye i bruk at den begynner å bære preg av det.

Jeg er stadig innom på utkikk etter nye funn - så ofte at Fretex Universitetsgata nå hører til i kategorien steder jeg blir gjenkjent, i eksklusivt selskap med Det Norske Teatret, Kafé Løve og operaen...

onsdag, mars 02, 2016

Sommer kommer...

Og så kom vinteren tilbake og snøen lavet ned. En like god unnskyldning som noe for å fullføre et nesten-ferdig innlegg fra mai i fjor, da sommeren sto på trappene og jeg besøkte noen som virkelig har stort drivhus - Palmehuset til Trädgårdsforeningen i Göteborg.


Er det en flaskebørste? Er det en blomst? Må man egentlig velge...?


Jeg har også en palme hjemme som går helt opp til taket. Takhøyden er muligens ikke helt den samme, dog...




Noen som savner en nyre...?


Det ser jo ut som om bladverket er så tett at noen og enhver kan gå på vannet, men det er nok ikke å anbefale.


Jeg har lett mye og lenge etter en pen veggampel (tips mottas med takk), men en plante som vokser rett på veggen er jo en mye enklere løsning.


Kork-ek! Men Ferdinand glimret med sitt fravær...


Jeg tror det er en rose. Hvis jeg hadde andre grunner til å ta bilde av den enn at fargen var fin har jeg glemt det...


Sukkulenter med ørken-preferanser - eller en alien-invasjon fra det ytre rom. 


Dørforhenget sitt, det. Kanskje ikke så lett å få til hjemme i stua...


Tebusk - come to mama!

Jeg liker vinteren, det er ikke det. Men sol og sommer og blomstringstid er jo heller ikke så dumt...