tirsdag, desember 13, 2016

Kulturmåned september 2016

September var de forspilte billetters måned. Sykdom gjorde at jeg måtte droppe alle planer i to uker, og særlig den ene uka var fullpakket. Alt jeg skulle sett på Ibsensfestilvalen (inkludert Tvillingenes dagbok, som jeg virkelig hadde gledet meg til å se en ny versjon av), Edouard Louis på Litteraturhuset, Munch-inspirerte urframføringer i Universitetes Aula - det var ganske surt å gå glipp av. Men tom ble jo ikke måneden likevel...

Oslo-Filharmonien: Beethoven, 3. og 4. symfoni (Oslo konserthus)
Dag to  av Filharmoniens Beethoven - festival. En av satsene i den fjerde symfonien hadde et gjentakende tema som minnet om åpningen på Musettas arie fra La Bohéme, mitt følge mente det var i overkant sært og nerdete å henge seg opp i det...

Nordic Tenors: Con amore (Chat Noir)
Nordic Tenors er aldri feil - velkledde, sjarmerende tenorer som kombinerer skjønnsang og humor, vi nærmer oss jo en full jackpot. Kveldens høydepunkt inkluderte et fantastisk kanon-arrangement på Climb ev'ry mountain, en gåsehud-framkallende framføring av Björn Skifts Hold mitt hjärta, som var helt ukjent for meg og How great Thou art, i tillegg til klassisk-tolkninger av Rundt om en enebærbusk (a la Johann Sebastian Busk, Ludwig von Buskoven og Wolfgang Amadebusk Mozart).

Songfuglen (Det Norske Teatret)
Frank Kjosås med kjole, fletter og kontratenorsang som forkledd pubertetsgutt i et brutalt matriarkat - det er litt av et utgangspunkt for en teaterforestilling. Mine hovedinnvendinger er de samme som jeg hadde til boka og som er knyttet til  apokalypsegenren generelt - jeg sliter litt med å godta premissene uten å vite mer om hva som har skjedd og hvorfor, og sitter igjen med litt for mange spørsmål som egentlig ikke er relatert til selve handlingen. Bortsett fra det er historien sterk, dramatiseringen god og skuespillerne likeså. Forøvrig synes jeg karrieren til Kjosås er overmoden for en Hedda-nominasjon, jeg bare nevner det...

Kristina från Duvemåla (Lillestrøm kulturhus)
Endelig kom Kristina til Norge! Riktignok bare i en semi-profesjonell konsertoppsetning, men man får jo ta det man får. Det vi fikk var først og fremst Espen Grjotheim, som godt kan få lov til å spille Karl Oskar i en full oppsetning også - det var en rolle som kledde ham. Dessuten var det ingen tvil om at han var den på scenen med mest skuespillererfaring, selv om de i utgangspunktet sto rett opp og ned og sang var han Karl Oskar i hver eneste bevegelse, blikk og ansiktsuttrykk så snart han reiste seg. Reidin Sæther var også god som Kristina - det er jo ikke hennes feil at jeg har blitt så vant til Maria Ylipää i den tollen at jeg savnet det finlandssvenske tonefallet...

War Requiem (Operaen)
Brittens War Requiem er strengt tatt et korverk som vanligvis ikke krever kostymer, scenografi eller regi, men det var før Calixto Bieito ble involvert... Vi er i en kirke under konstruksjon (verket ble jo skrevet til åpningen av nye Coventry Cathedral, etter at den opprinnelige kirken ble totalødelagt under 2. verdenskrig), koret er mørkkledde kirkegjengere i benkene, det er soldater og barn og blod og død - ingen egentlig handling, mer bilder og tablåer som gir musikken en ekstra dimensjon.

Dette var forøvrig sesongens første abonnementsforestilling, og det jo unektelig hyggelig når vår "faste" dørvakten smiler stort når han ser oss og ønsker "Velkommen tilbake, jenter!"...

Oslo-Filharmonien: Rachmaninoff, Prokofjev, Elgar (Oslo konserthus)
En "Å ja, den ja!"-konsert, hvor stykkene viste seg å være mer kjente i praksis enn på papiret. Hadde flere sånne øyeblikk hvor jeg hverken tenker eller puster, og bare er i musikken.

Vrede (Centralteatret)
En tilsynelatende veltilpasset tenåringssønn fra en ressurssterk, liberal familie tagger ned en moské sammen med en stipendavhengig arbeiderklasse-kamerat og gir uttrykk for islam-hat. Hvorfor? Er det fremmedfrykt eller bare et rop om oppmerksomhet? Hvem sin idé var det egentlig? Er foreldrene hans så liberale og åpne som de hevder at de alltid har vært? Hva vil egentlig den unge journalisten som skal skrive et portrettintervju om moren? Dette stykket vil veldig mye - altfor mye. Det åpner for noen interessante problemstillinger, men ingen følges helt ut. Annen akts nøkkelscene hvor mye avsløres kommer litt for sent, men har gode anslag - som skyves unna igjen litt for raskt. Kutt minst fire av sidetrådene og gå litt mer i dybden på de mest sentrale problemstillingene, så hadde vi hatt et aktuelt og mer interessant stykke.





Ingen kommentarer: