torsdag, august 04, 2016

Fransk revolusjon (og is) i Karlstad

Når Wermlandsoperan lokket med intet mindre enn Les Miserables var det jo ingen tvil. De samme fire damene som hadde en så vellykket Next to normal-utflukt til Karlstad for noen år siden vendte igjen nesen og teaterlystene østerut for en Värmlandshelg.


Ikke bare hadde hotellrommet balkong - vi hadde utsikt rett til teateret.

I kjent stil satt vi på rad og rekke på rad tre og lo så noen snudde seg på raden foran det ene øyeblikket og hikstet og hulket det neste - og nerdet fritt under middagen etterpå. Og det var litt for teaternerdene å fråtse i. Les Miserables er av de musikalene som det er strengest retningslinjer knyttet til, så det er sjelden de store endringene å se fra oppsetning til oppsetning, men Wermlandsoperan har hatt litt friere tøyler. At the end of the day er flyttet inn i fabrikken, med fantastisk bruk av lyder og rytmer (akkurat det gikk igjen i flere scener) og Cosette og Marius har fått en Shakespeare-inspirert balkongscene. Studentene blir skutt helt foran på scenen, vendt mot publikum, og blir liggende der gjennom Empty chairs at empty tables - når kvinnene kommer og synger Turning steller de likene. Gåsehud-øyeblikk. Jeg er en måned etterpå fortsatt ikke sikker på hva jeg egentlig synes om at de lot Javert skyte seg i stedet for å kaste seg i Seinen(!), men jeg ble i hvert fall overrasket...  Til å begynne med er jeg skeptisk til scenografiens hvelv på hvelv med mursteinsbuer - alt foregår da ikke innendørs? - men den litt trykkende og klaustrofobiske atmosfæren det skaper kler stykket. Kun når barrikaden bygges sprekker hvelvingene. Noen bøyes ned og blir en del av barrikaden, resten forsvinner ut av syne. Når studentene er døde og opprøret avverget glir alt tilbake på plass. Orden er gjenopprettet, ingenting er endret.



Christer Nerfonts Jean Valjean ruver ikke akkurat i terrenget rent fysisk, men stemmen er det imponerende størrelse på (det var derfor jeg var litt skuffet etter Next to Normal - jeg vet jo at han kan!). Javert er et vakkert og etterlengtet gjensyn - han spilles av Philip Jalmelid, som tok så godt vare på Anthem i Göteborgsopearens oppsetning av Chess for noen år siden. Et sterkt ensemble, og en god oversettelse (for oss som er litt opphengt i sånt...) (Og apropos språk - en eldre dame i toalettkøen i pausen lurte på om vi snakket en spesiell dialekt. Vanligvis forsto hun norska greit, men samtalen vår skjønte hun ikke stort av. Jeg mente at det sikkert handlet mest om at vi snakket litt fort...)


Karlstad by night. Råneruta gikk rett nedenfor balkongen - mye underholdende å se på.


Søndag ble det gjensyn med Mariebergskogen, hvor det sikkert ble danset rundt maistangen under midsommrafton uka før.


Selvfølgelig ble det også gjensyn med Glasserian...


Det ble ikke den store shoppinghelgen, men noen klarte likevel å få med seg noen nye pocketbøker og litt te. Samt en ytterst diskret liten ring. Muligens ikke for jobb-bruk, men absolutt velegnet for nye teaterturer.


Ingen kommentarer: