søndag, juli 24, 2016

We never walk a straight line - om å vandre gatelangs

I den kultur-tørken som juli vanligvis er (24 dager, én musikal og ett kino-overført teater. Det er jo ikke rart at en stakkar kjenner på abstinensene...) sliter jeg fortsatt litt med enkelte ettervirkninger fra Tenk om. Som når det kommer et nytt utspill om Filipstad-utbyggingen og min første tanke er hva Lukas ville ment. Når bussen går forbi PWC-bygget og blikket uunngåelig glir mot slissa og det tilhørende uteområdet. Hvordan stemmen til Jonas Urstad messer i hodet mitt om polyforme bakterier hver gang jeg spiser soft-is. Hvis en manbun vandrer forbi, eller noen nevner Chablis og Chardonnay. I det hele tatt. 

Når jeg vandrer gatelangs popper stadig noen linjer fra originalversjonen opp i hodet mitt (de forsvant dessverre i den norske oversettelsen), fra sangen Map of New York. Knapt noen har beskrevet bedre det å være by-menneske, hvordan jeg kan gå på kryss og tvers og fullstendig på måfå og stadig oppdage nye ting, men likevel alltid vite hvor jeg er og hvilken vei jeg skal - og at det aldri er langt hjem.

We never walk a straigt line
We never check the street sign
But it's in the detours that we truly fint our way
We always know the way hone
As long as we can stay here we're home
And we make a map of Nwe York every day

Bare bytt ut New York med Oslo, og det kunne ikke passet bedre. Særlig nå for tiden, når jeg har ferie og stadig er ute på tur uten noe særlig klarere mål enn å finne en is og en benk hvor jeg kan sitte og lese. Onsdag endte jeg opp med denne ruten:

(skjermdump fra gulesider.no)

Jeg startet fra Solli plass og hadde en vag plan om Frognerparken via Vestkanttorget (der er det nemlig en fin lese-benk, som dessverre var opptatt da jeg kom forbi). Veiarbeid i Skovveien sendte meg ned til Gyldenløves gate og ridestien, et litt distré veivalg i Frognerparken viste meg en av parkens mest skjermede leseplasser (nei. jeg har ikke tenkt å avsløre hvor...). Forrige sommer oppdaget jeg stien mellom tennisbanene - mye hyggeligere enn å gå langs Kirkeveien, og på varme sommerdager når de vanner banene kan man få en lett og forfriskende dusj på kjøpet. Et akutt behov for å komme vekk fra alle menneskene i Bogstadveien gjorde at jeg tok første sidevei (etter første is-kiosk...) og plutselig befant jeg meg i Eilert Sundts gate, som jeg knapt tror jeg har vært i før, enda så mye jeg har vandret i det strøket. It's in the detours that we truly find our way - og veien hjem finner vi alltid...


Ingen kommentarer: