mandag, juni 13, 2016

Kulturmåned mai 2016

9 forestilling i mai høres jo ut som en rolig måned, men det skal vel understrekes at det er ni forskjellige forestillinger. Når sant skal sies så jeg jo Tenk om mer enn én gang denne måneden også (men nå er det slutt! *hulk*)...

Turandot (Operaen)
Det har kommet mange nye og kreative moderniserte operaoppsetninger de siste årene. Noen har jeg elsket (La Boheme), noen har jeg hylt av latter over (Ulysses) og noen er mest merkelige (Den flyvende hollender - kontor-versjonen). Vårens nye oppsetning av Turandot havner nok i den siste kategorien.

Den grusomme prinsessen, som setter alle menn som vil gifte seg med henne til å løse tre gåter, for så å kappe hodet av dem når de ikke klarer det (og strengt tatt er ikke de gåtene så vanskelige, så det er en relativt tett gjeng hun blir utsatt for. Man kan jo skjønne hennes frustrasjon) har blitt flyttet fra antikkens Kina til en nokså ubestemt tid og sted, med kameraer og skjermer og blåkledde mennesker. Prins Calaf forelsker seg i Turandot, til tross for at han bare har sett henne på en skjerm og kjenner til hennes grusomhet, og fordi han åpenbart er hakket mer oppegående enn alle som har mistet hodet før ham (selv om hans smak i damer kan tyde på det motsatte) løser han alle gåtene og gir den rasende Turandot (hun vil jo ikke gifte seg) en gåte i retur - hvis hun kan finne ut navnet hans før daggry skal han gå frivillig til bøddelen. Det er her den mest kjente av alle opera-arier dukker opp - Nessun Dorma, ingen må sove. Og de som ikke skal sove er folket - finner de ikke ut av prinsens navn vil prinsessen ta livet av dem alle sammen. Til sist får de tak i Liu, som er slaven til Calafs far og hemmelig forelsket i Calaf. Hun tortureres, men røper ingenting og tar istedet livet sitt. Omtrent her døde komponist Puccini, så det finnes flere alternative slutter skrevet av andre. Kveldens regissør valgte imidlertid ikke å benytte seg av noen av dem, så her sluttet forestillingen.

Konseptet med skjermer og live-filming på scenen kan funke, det har jeg sett før. Men skal man bruke det som effekt må nøyaktigheten være mye større enn den var her, og ikke minst må det være i synk - det var det ikke da Lius selvmordsarie ble vist i stort format på lerret. Ultranært på kjempelerret er forøvrig ikke flatterende for noen... Noen roller er henvist til et liv kun på skjerm - er jeg i operaen, vil jeg gjerne se og høre sangerne live på scenen.

Martyrer (Nationaltheatret)
En 13-åring nekter plutselig å delta i svømmeundervisningen og viser til sin (svært nyfunnede og overraskende) religiøse overbevisning. Snart gulper hun bibelsitater i alle retninger, protesterer mot evolusjonslære og seksualundervisning og prøver å helbrede sin funksjonshemmede klassevenninne. Og det er bare starten... 

Martyrer på National har et veldig spennende utgangspunkt, men lever dessverre ikke opp til forventningene. Det er alt for mye som skurrer her. Uten at det defineres noe klart tid og sted (stykket er opprinnelig tysk), gir det inntrykk av at det skjer nokså her og nå - men den skolen er definitivt ikke en typisk norsk skole. Her er en prest religionslærer, rektor driver seksuell trakassering av de ansatte og forlanger at biologilæreren skal undervise i kreasjonisme og evolusjonslære parallelt og blir dypt sjokkert over en seksualundervisning som var helt vanlig da jeg gikk på ungdomsskolen for drøyt 20 år siden (seriøst, hvem av oss har vel ikke tredd kondomer på dertil egnede landbruksprodukter?). Fem voksne - tre pedagoger, en prest og en mor - lar seg med skremmende letthet manipulere og villede av en forstyrret jentunge, og PP-tjenesten har tydeligvis ingen hørt om.

Benedicte framstår mer som forstyrret enn religiøs, det er mye motsigelser og inkonsekvenser i det hun sier og gjør. Hun motsetter seg svømmeundervisning på grunn av all den nakne huden, men kler av seg i seksualundervisningen (litt nervøs latter hos de tilstedeværende ekte tenåringene, men de tok seg fint inn). De store spørsmålene her - hva som egentlig plager Benedicte og ikke minst hvor alt dette kom fra i utgangspunktet - adresseres ikke i det hele tatt. Flotte rolleprestasjoner, da - det er ikke skuespillernes feil.

Tenk om (Det Norske Teatret)
Rekordene falt på rekke og rad - det er forestillingen jeg har sett flest ganger totalt, på en måned, på en uke... Jeg tror ikke det var bare paranoia når jeg etterhvert følte at enkelte av skuespillerne lo når de så meg - men det lever jeg greit med. At det ikke er flere forestillinger igjen, derimot...



Josh Groban (Konserthuset)
Josh i konserthuset med kor og orkester og musikalrepertoar og i sitt vanlige pratsomme, morsomme og selvfølgelig særdeles skjønnsyngende modus - og med lysekroner og bokskap som scenedekor. Jeg kunne gitt opp singellivet for ham, altså...

Dara O'Brien (Folketeatret)
Dara O'Brien twitret etter showet i Bergen at it is not supposed to last more that two and a half hours - I Oslo holdt han på i tre, uten et eneste dødpunkt. Han prater vanvittig fort (You just have to listen faster), så det er ikke lite han får klemt inn på den tiden. Han er av de mer utdannede av komikerne, og det merkes - det er ikke mange som åpner del to av et komishow med å si at Now I'm going to talk about the brain - og så gjøre nettopp det og klare å holde det både interessant og underholdende. Dessuten er han veldig god på å ta ting på sparket - han prater mye med publikum underveis - og å ta med seg poeng videre i showet.



Linda Eide og Sjur Hjeltnes: La la ladet swinge oj oj oj (Litteraturhuset)
Festlig kveld på Litteraturhuset i Melodi Grand Prix-uka, vi fikk detaljer om MGPs spede barndom (da juryen sto skjult bak en vegg, så de ikke skulle la seg påvirke av de visuelle sidene ved framføringene), om hvordan Danmark vant fordi Norge jukset med stemmegivningen(!) og den store intellektuelle debatten rundt teksten til Oj oj oj så glad jeg skal bli (det kulminerte i at Sjur Hjeltnes og Linda Eide covret Arne Nordheim, iført gassmasker. #youhatobethere ). Dessuten lærte vi om MGPs rolle i nellikrevolusjonen, hvem Arne Bendiksen kan ha "lånt" 5/4-kompet til Intet er nytt under solen fra og annen nyttig og uunnværlig kunnskap.

Kvitebjørn kong Valemon (Det Norske Teatret)
Gjensyn med skjønne Kvitebjørn Kong Valemon, denne gangen fra en litt bedre vinkel (alt annet enn nokså midt på de fem første radene er jo litt annenrangs for oss bortskjemte... ). Denne gangen la jeg mer merke til musikken - det er mange fine folkemusikk- og vise-inspirerte - noe nytt og noe gammelt, tror jeg. Her må nok noen kikke litt mer i programmet og søke litt på youtube. Heksa er hysterisk morsom - for meg, litt mer skummel for de som er mer i målgruppa - jenta er tøff, bjørnen imponerende og 50 shades-assosiasjonene fortsatt til stede ... Og selv om jeg vet hvordan de får kopp, kanne og kaviartube til å sveve, ser det like imponerende ut. Teatermagi! 

Operaorkestret: Mozart/Mendelssohn/Schubert (Operaen)
Mendelssohn, Mozart og Schubert -Mozart var umiskjennelig Mozart... De andre var, vel, typisk klassisk musikk, egentlig, ikke noe som ga meg de helt store euforiske gåsehud-øyeblikkene. Ingenting å utsette på noe av det heller, for all del.

Filharmonien med Paul Lewis: Beethoven/Skrjabin (Oslo konserthus)
Sesongens siste med Filharmonien, med Petrenko på dirigentpulten og Beethoven og Skrjabin på programmet. Beethovens "Keiserkonsert" - en 40 minutter lang klaverkonsert som kveldens solist med største selvfølge avleverte uten noter. Sånt er jo for pingler... Skrjabins 2. symfoni er er variert, for å si det pent, stille fløytesoloer det ene øyeblikket og fortissimo-partier som blåser ut ørevoksen din det neste, men jeg likte den.

Ingen kommentarer: