søndag, mai 08, 2016

Josh Groban - nå med lysekroner og bokskap

Come with me and you'll be in a world of pure imagination...

Josh Groban kunne vel knapt valgt seg en bedre åpningslinje til musikal-konserten sin. Han har flyttet fra spektrum og til det på alle måter mer velegnede Oslo Konserthus, sammen med pianist og orkester, lysekroner og et bokskap (! *lykkelig bibliotekar*). Han følger opp med to av favorittsangene mine fra Stages-albumet, Try to remember og What I did for love, og både gåsehud og åndenød er et faktum. Hvordan hun ved siden av meg i det hele tatt klarer å konsentrere seg om mobilen sin (og ikke minst hvorfor hun skulle ha noe ønske om det - hallo, har du sett hva som skjer noen meter unna oss?!) er en gåte for meg - jeg har mer enn nok med å huske å puste...


Innimellom skravler han i vei i kjent stil, som vanlig må han fortelle om hvor glad han er i Oslo og Norge, mimrer om talkshowet (jeg tror det var Senkveld, en gang for ganske mange år siden) som serverte ham sheep's head. Eh, no. Tusen takk. og forteller at I'm growing a beard. Partly because of a role I'm doing on Braodway in the fall, but mostly so Ylvis won't be able to impersonate me anymore... Midt i setning avbryter han seg selv for å si Bless you! til en som nyser i publikum og rekker fram håndklet han har liggende på scenen -You good? Just let me know...

Det er musikal-sangene som står i sentrum denne kvelden, og alle sangene fra Stages kommer, i tillegg til at hans medbragte kvinnelige duettpartner Louise Dearman får et par solosanger. At jeg er glad i musikaler er jo ingen hemmelighet, og jeg har drømt om musikal-plate og -konsert med Josh Groban i mange år. Det hindrer likevel ikke at tærne krøller seg litt ekstra når han spiller den eneste av sine egne låter den kvelden - February song. Det er også den eneste gangen han selv sitter ved pianoet - han koser litt med det og slår fast at I miss my baby...

Han avslutter med Carousel-klassikeren You'll never walk alone - egentlig en sang jeg synes er sunget så mye og så ofte av så mange at jeg nesten er litt lei den, men med Josh, orkester og kor sitter frysningene der de skal likevel. Det gjelder tydeligvis forsatt bare å finne den rette framføringen (/og framføreren...). Som  ekstranummer kommer Over the rainbow og, til ære for den skandinaviske tilknytningen Gold can turn to sand (Guldet blev til sand) fra Kristina från Duvemåla. Av og til er to timer altfor kort - men det er jo begrenset hvor lenge man kan glemme å puste...

Ingen kommentarer: