onsdag, april 13, 2016

Vår! i Trondheim

Trondheim i vårsol en søndag i april - bare det er jo verdt en togtur...


Vi vandret gjennom Lykkens Portal og opp den vanvittig bratte bakken ved sykkelheisen. Ville ikke likt å sykle ned den heller, egentlig.


Målet for vandringen: Kristiansten festning


Knallblå himmel, strålende sol, antydninger til kommende grønt gress.


Og i fjorden duppet Munkholmen...

Meeen, jeg dro vel strengt tatt ikke til Trondheim primært for å vandre rundt i sola, selv om det var ganske deilig. Det var jo (selvfølgelig) noe teater involvert...


Vår! er (passende nok) vårens musikal-satsning på Trøndelag teater, og her snakker vi meta-teater-musikalhøydepunkt-konsert på sitt mest absurde. Den nyskrevne rammen er en premierefest, man spiser og drikker og flørter og krangler og synger altså musikalsanger ( -Nå tar vi den grønne sangen, dere! ). Jeg sliter litt, særlig i starten - dette er jo stort sett sanger jeg har et nært forhold til, å se dem i helt andre settinger tar litt tid å vende seg til. Tanken Kunne de ikke heller ha laget en musikal-konsert, à la jubileumskonserten til Det Norske? streifer meg flere ganger, mens jeg vurderer å lukke øynene og bare forholde meg til sangen - for den er upåklagelig. Flere av aktørene, som Tor Ivar Hagen (Hair), Ingrid Bergstrøm (An-Magritt, Les Miserables) og Mads Bones (Bør Børson) har jeg jo sett i store musikal-hovedroller før og har ingen innvendinger på det området.

Etterhvert kommer jeg mer inn i konseptet og morer meg stort - av høydepunkter kan nevnes Stil fra Chicago (eldreomsorg på et helt nytt nivå) og Æ kjinne en kar fra Bør Børson. Sistnevnte burde inspirere en helt ny og moderne tolkning av stykket jeg godt kunne tenke meg å se... Rundt det hele tusler en helt fantastisk Helle Ottesen som fetert og litt senil teaterdiva - det hadde blitt en virkelig minneverdig enkvinnesforestilling. Den store grand finale er selvfølgelig Ein dag til fra Les Mis, i en helt fullstendig vill utgave. Dette er pr def en grinesang (hallo, Pavlov), men når Valjean synges av en mann i perlebikini og høye hæler, Javert i strutsekostyme (ikke spør...) og Enjolras i lendeklede er det jo bare å gi seg over. Jeg hikster og tørker tårer og ler og gråter i en tidligere usett kombinasjon (selvfølgelig på forreste rad. Noe skal jo skuespillerne ha å le av også...). Hadde jeg bodd litt nærmere ville det neppe holdt å se den en gang, jeg mistenker både at det var mange detaljer jeg gikk glipp av og at dette er den type forestilling som åpner for mange små endringer fra dag til dag, og sånt er jo stas...




Ingen kommentarer: