fredag, april 15, 2016

Kulturmåned mars 2016

Jeg trodde egentlig at mars hadde vært en relativt rolig kulturmåned - påsken medførte tross alt en drøy ukes pause hvor det ikke skjedde noe som helst. Så begynte jeg å telle og kom til at det hadde vært 12 forestillinger denne måneden også... Et par bikubekvelder, femte gangs gjensyn med Tenk om og sjette med Halve kongeriket og det som nok må være årets store teaterbegivenhet - åtte nattetimer med krigsteater. Samt min scenedebut på Det Norske (i det minste så nære som jeg noen gang vil komme)...

Solaris Korrigert (Det Norske Teatret)
Det er ikke så mange oppsetninger jeg ikke har sett på hovedscenen på Det Norske de siste årene - sist det skjedde var vel Woyzeck i 2014. Egentlig hadde jeg henvist Solaris Korrigert til den kategorien - sci-fi og framtidsvisjoner og uforståelig språk er ikke helt min greie, men så var det denne nysgjerrigheten, da... Plutselig hadde jeg visst billett likevel, og sprengleste diktsyklusen til Øyvind Rimereid for å stille forberedt. Og akkurat det var jeg veldig glad for at jeg hadde gjort, når jeg stilte med det merkelige språket - en blanding av norsk og engelsk med norrøne og tyske islett - friskt i minne samt en viss idé om handlingsforløpet ble det straks mye enklere å få noe ut av skjermer og animasjoner, installasjoner og lydeffekter. En veldig spesiell teateropplevelsere - takk til nysgjerrigheten som sørget for at jeg fikk den med meg.

Anna Karenina (Operaen)
Jeg så Anna Karenina som ballett (med musikk av Tsjaikovskij) i Budapest i 2002 og tok det egentlig for gitt at dette var den samme. Det var først da jeg satt i salen at jeg innså at det var det slett ikke - dette er en versjon fra 2014, med musikk av mange forskjellige komponister. Mye av det er klaverbasert, og hvem henter man inn da ? Håvard Gimse, selvfølgelig. De danser også til lyden av tog og ljåslått - fantastisk stilig. Det slutter aldri å overraske og imponere meg hvor mye av handling og følelser ballettdansere kan formidle uten å si et ord.

Bikubekveld: Evelyn Jons og Erik André Hvidtsten (Det Norske Teatret)
Povel Ramel var kveldens tema. Morsomt, ettertenksomt og ordrikt - og ikke minst Erik André Hvidsten i kyllingdrakt. Akutte latterutbrudd fra to bord (resten så bare mildt uforstående ut) da Hvidsten dro i sin litt for korte mikrofonledning og Evelyn Jons utbrøt Men Erik, vad kort din sladd är...!

Frukost i det grøne (Det Norske Teatret)
Sjelden har jeg sett scene 3 så glissent besatt - knapt en tidel av de rundt 120 setene var besatt. De få andre som hadde seter på første rad valgte å flytte seg bakover, jeg mistenker at de ikke angret på det etterhvert... Stykket er en kort og absurd affære på under en time om krigens meningsløshet. Soldaten Zapo (Eivin Nilsen Salthe) sitter ensom og forlatt på sin vaktpost og strikker (noe skal han jo bedrive tiden med) mens krigen utspiller seg langt unna, som meget effektfullt skyggeteater på bakveggen, når hans foreldre dukker opp for å ta en titt på krigen og nyte medbrakt lunsj med sin sønn. As one do... En fiende dukker opp og tas til fange, og det er nå jeg aner at noen priser seg lykkelige over at de valgte bort første rad. Zapos hjelm havner i min sidekvinnes varetekt mens han og foreldrene fotograferer hverandre sammen med fangen. Men helst vil de være med på bildet alle sammen samtidig, og da trenger de jo en fotograf. Om ikke jeg kan hjelpe dem...? Dermed befinner jeg med plutselig på scenen, først med kamera og så med Zapos gevær - for jeg må jo også være med på et bilde. -Sikt på hovudet hennar og smil... 

Benny Borg (Chat Noir)
Jeg hadde nok ikke kommet på å gå på Benny Borg-konsert på eget initiativ, men jeg sier jo aldri nei til å forbarme meg over stakkars eierløse billetter. Stor jubileumskonsert med noe nytt og mye kjent, både Vreeswijk, Elvis og Borgs egne, og gjesteopptredener av Ola Paus, Anita Skorgan, Hanne Krogh og Bjøro Håland. Må tilstå at jeg slet litt med å undertrykke latteren som kom boblende da sistnevnte, selvfølgelig iført hvit cowboyhatt, flørtet skamløst med damene på første rad (jeg satt heldigvis ikke der for en gangs skyld...) - jeg er nok, som en av få kvinner på Chat Noir den kvelden, aldersmessig litt utenfor nedslagsfeltet til sjarmen hans.

Tenk om (Det Norske Teatret)
Fem ganger er langt fra rekord - og noe skal man jo fordrive tiden med mens man venter på at Bikubekvelden skal begynne... Du vet du har nerdet deg langt inn i små detaljer når endringer av en replikk får deg til å bryte ut i latter - som den eneste i salen. Forøvrig kvelden da klininga til David og Lukas virkelig begynte å nærme seg aldergrense-nivå, og navneendringen til det som opprinnelig var Kjellaug skled fullstendig ut...

Bikubekveld: Tora Augestad og Stian Carstensen (Det Norske Teatret)
Jeg har hørt Tora Augestad synge Kurt Weil og Bertold Brecht før - det er en god ting som ikke kan gjøres for ofte. Synd ikke flere kjente sin besøkelsestid.

Andre verdskrigen - Natt i verda (Det Norske Teatret)
Åtte timers krigsteater med forestillingsstart ved midnatt - da snakker vi dristig satsning og teaterbegivenhet. Å holde seg våken og følge med gikk overraskende greit, nattas tyngste øyeblikk var debatten midt i. Grpiende og engasjerende, men tross alt ikke så dystert som jeg hadde sett for meg.

Richard III (Nationatheatret)
Kåre Conradi har hevet seg på de siste års store teatertrend og anlagt skjegg for anledningen for å gestalte Shakespeares sjarmtroll Richard III (Shakespeare levde under og var avhengig av en Tudor-monark. Man skal ikke se bort fra at det har preget hans syn på og framstilling av begivenhetene en smule).. Jeg hadde nettopp lest mesteparten av Phillipa Gregorys romanserie om kvinnene under rosekrigen og hadde noenlunde oversikt over personer og forhold - det hjalp. Dette er ganske kompliserte saker, som ikke gjøres enklere av at de fleste på scenen spiller minst to roller, og at kjønn har vært helt underordnet i castingprosessen. Kostymeskift i den forbindelse er oppskrytt, de slenger i høyden på seg en parykk. Når i tillegg scenografien bare er en stor hvit trapp og rekvisitt-budsjettet åpenbart har vært salderingspost skal man konsentrere seg for å henge med på hvem, hva og hvor til enhver tid. Særlig andre akt blir i overkant lang og komplisert. Kveldens søteste og mest imponerende: De to småguttene som spilte prinsene i Tower. Neppe mer enn 5-6 år og avleverte lange  og overbevisende Shakespeare-replikker uten å nøle et øyeblikk.

Oslo-Filharmonien: Brahms Requiem (Konserthuset)
Brahms requiem er, i motsetning til de fleste andre av sitt slag, ikke bygget over den tradisjonelle latinske messen - han har satt sammen sitt helt eget basert på ymse tyske bibeltekster. Når da noen midt i annen sats skrur ned lyset så mye at jeg ikke lenger ser teksten blir det straks litt vanskeligere å henge med. Dessuten er det vanvittig varmt og jeg er litt trøtt, og da holder det ikke at det er fine korpartier innimellom. Tankene vandrer alle andre steder.. I det hele tatt ikke den mest minneverdige kvelden jeg har hatt med Filharmonien, når sant skal sies.

Halve kongeriket (Det Norske Teatret)
Sjette gang - men det var jo tre måneder siden sist. Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med dette stykke nå og skulle bare ha et siste farvel - etter fem minutter lo jeg så tårene rant og innså at jeg må nok enda en gang... Et stjerneeksempel på et stykke som hele tiden er i utvikling - og som får meg til å lure på hvor mange interne spøker de legger inn og som stort sett går over hodet på publikum. Mitt følge nevner nemlig før vi går inn at hun så på instagram at Niklas Gundersen nettopp har brukket nesen. Det tar ikke mange minuttene før Bartek Kaminski får en anledning til å kalle ham rosy nose... Dessuten vil jeg gjerne be Julie Moe Sandø om unnskyldning, er redd jeg har litt av skylda for den latterkrampen hun pådro seg i annen akt...

Ingenting er ingenting (Nationaltheatret)
Monologforestillinger er så imponerende - å helt alene, som regel uten noe særlig scenografi eller rekvisitter, holde på oppmerksomheten til en hel sal i opp mot halvannen time (etter tre, hvis du er Svein Tindberg...) er en bragd. Ofte er stemningen i salen preget av det også, mindre prat og uroligheter - heller ikke publikum har så mye å gjemme seg bak...

I Ingenting er ingenting snakker Thea Stabell om aldring. Egen, men mest andres - nærmere eksemplifisert gjennom Shakespeares gamle menn kong Lear og Jarlen av Gloucester samt historien om den gamle kvinnen som frøs i hjel utenfor sin egen bolig i Oslo for noen år siden. Det store flertallet i salen hadde nok mer personlig erfaring på området enn meg, men det var ganske sterkt.

Ingen kommentarer: