mandag, mars 14, 2016

Kulturmåned januar 2016

Kulturåret 2016 startet med 11 forestillinger i januar. Deriblant årets mest etterlengtede (jepp, den kom tidlig i år...) premiere - Tenk om. Svært lave odds på at den blir årets mest sette forestilling...

Lesning av Jon Fosses Trilogien (Andvake, Olavs draumar, Kveldsvævd) (Det Norske Teatret)
Kulturårets startet med en ny opplevelse - Det Norske Teatret hadde over tre kvelder en dramatisk lesning av Jon Fosses prisbelønte trilogi. En bok hver kveld på scene 3, lest fra perm til perm av en håndfull skuespillere under ledelse av Hildegunn Riise og med musikk av og med felespiller og folkemusiker Benedicte Maurseth. Litt som en levende lydbok - bare mye bedre. Ingen lydbok vil jo noensinne kunne toppe Eivin Nilsen Salthes svært entusiastiske innseiling i Kveldsvævd.

Å sitte på rad 1 på scene 3 føles ganske tett på uansett oppsetning, å gjøre det tre dager på rad med de samme skuespillerne sittende på hver sin stol vendt mot salen bare to meter unna... Man blir veldig bevisst på hvordan man sitter, for å si det sånn (Sitt pent! Se interessert ut! For Guds skyld, ikke gjesp nå!) At de hilste da de kom inn på dag to og kom bort og slo av en prat etter dag tre føltes helt naturlig - vi hadde tross alt sett mye til hverandre de siste dagene...

Oslo-Filharmonien: Schubert, Tsjaikovskij, Mozart. (Konserthuset)
Ikke-abonnementskonsert valgt fordi den hadde cello-solist (hvis navn jeg ikke finner igjen nå. Men han hadde veldig blank, blå dress...) - jeg liker cello. Noen på raden foran hadde vær innom kinoen i nabobygget og kjøpt med seg baconsnacks - en helt naturlig ting å ha med på klassisk konsert...

Tryllefløyten (Operaen)
Jeg tilstår gjerne at jeg ikke akkurat var de som jublet høyest da det ble varslet at Atle Antonsen skulle spille Papageno - i en scifi-inspirert romversjon av Tryllefløyten. Det er ikke det at jeg ikke liker nytolkninger og alternative oppsetninger - jeg elsker Stefan Herheims versjoner - men skal jeg se opera (og det skal jeg stadig vekk) vil jeg ha den sunget av operasangere. Ikke er science fiction den genren jeg setter høyest, heller. Men se den måtte man jo, med et så åpent sinn som forventninger og omstendigheter kunne frembringe.

Jeg lo. Mye. (Intet nytt der, altså...). Ingen gjør noe forsøk på å late som om Antonsen kan synge opera - han snakkesynger seg gjennom sangene sine og det fungerer godt. Hele rom-settingen fungerer faktisk svært godt, med Marius Roth Christensen som en rådvill og ikke så rent lite jålete (-Ingen rører krøllene!) prins Tamino, bokstavelig talt krasjlandet på en fremmed planet hvor det kryr av de merkeligste vesener i all verdens farger og fasonger. Mest av alt imponerer Lina Johnson som Nattens Dronning - den velkjente arien avsynges hengende fra taket!

Jeg liker å ha rett (hvem gjør ikke det), men i sammenhenger som dette setter jeg egentlig mer pris på å ta feil og få alle innvendingene mine motbevist...

Tenk om (Det Norske Teatret)
Lykke og glede og salighet og forventninger herfra til evigheten - ny musikal fra Brian Yorkey og Tom Kitt, herrene bak den høyt elskede Next to Normal. Skrevet om til Oslo-musikal for anledningen og befolket med hele stjernelaget til Det Norske Teatret - det kunne jo ikke bli annet enn fantastisk. Sett første gang på premieren (fordi prøveframsyningen jeg kunne ha gått på kolliderte med Jon Fosse), andre gang en drøy uke senere - hvor jeg allerede kunne glede meg over å legge merke til små endringer. Og så skjønner ikke folk hvorfor jeg ser samme stykke flere ganger...

Stormen (Torshovteatret)
Shakespeare som oppdatert miljøvern-familieteater? Mja, ikke helt overbevist... Miljøbudskapet ble veldig påklistret, jeg er ikke uten forståelse når Miranda avbryter en av Ferdinands lange miljøutlegninger med et litt oppgitt Ferdinand, kan vi ikke bare kline? (En musikalnerd med assosiasjonhjerne var umiddelbart på en liknende scene i Next to Normal, hvor Natalie responderer på Henrys beskrivelse av hvordan verden går til helvete med stjernekommentaren Fy faen som du kan forføre! /digresjon slutt) Kanskje ikke den mest barnevennlige replikken...? Stilig scenografi, da.

A Doll's House (Operaen)
Amerikansk gjestespill i Jo Strømgren-regi med en modernisert og komprimert (både selve stykket og  den dukkehus-inspirerte scenografien) utgave av Et dukkehjem. Uvant å høre Ibsen på engelsk i en nåtidig språkdrakt. Litt morsom, litt merkelig. Jeg mistenker at den kan ha fungert bedre i USA, Nora blir veldig naiv og uvitende for et moderne og likestilt Norge.

Ulysses vender hjem (Operaen)
Gjensyn med en opera som fikk meg til å le så tårene trillet og operaorkesteret til å se opp sist jeg så den. Dessuten forandret den for alltid mitt syn på barokkmusikk (og det er en god ting). Så å si hele ensemblet var byttet ut siden forrige runde - dypest savnet var Brenden Gunnell som var en svært minneverdig hyrde sist. Kresimir Spicer som sang Ulysses var et helt nytt bekjentskap, han kan godt få synge for meg igjen. David Hansen er alltid et høydepunkt, og det faktum at han tok over en rolle (Telemakos) som ble sunget av en vanlig tenor sist sendte meg rett til google - jeg måtte jo vite hvilket stemmeleie den egentlig er skrevet for. Svaret er tenor - den var lagt opp en oktav her for anledningen.

Forøvrig er dette en sånn oppsetning som får meg til å lure litt på hvor regissøren tar ting fra. Hvordan oppstår egentlig tanken "Jeg vet hva denne nesten 400 år gamle operaen trenger - dansende matroser med tre bein!"...?

Tonje Glimmerdal (Det Norske Teatret)
Da Det Norske satte opp Tonje Glimmerdal for et par år siden var lille niese litt for liten til å se den, og jeg fikk aldri somlet meg til å se den på egen hånd. Men tante sørget for at norsk litteraturs tøffeste barnebokheltinne havnet under juletreet i fjor, og tilbakemeldingene tydet på at det hadde falt i smak. Når så stykket kom tilbake var det ingen tvil om hva årets julegave skulle være...

Det store spenningsmomentet hos den minste (8) på forhånd - hvordan skulle Tonje kunne hoppe på ski på en flat scene? Løsningen hvor hun flagret over scenen i vaiere med ski og staver til alle kanter falt i smak... Både liten og stor koste seg, store felte et par tårer både her og der, mens liten ble litt skremt av scenene med hunden - ble Tonje virkelig bitt på ordentlig? Og drepte de hunden? En liten samtale om teaterets mange triks og illusjoner (og teaterblod) måtte til etterpå. Til slutt kunne hun konstatere at alt endte godt - gjør det ikke det, er det ikke et bra teaterstykke. Tante er vel ikke helt enig i det på generell basis, men når det gjelder barneteater er det nok et poeng. Forøvrig vet du at det har vært en vellykket forestilling når 8-åringen må fortelle om det til kelneren på Friday's...

Ingen kommentarer: