torsdag, mars 31, 2016

Kulturmåned februar 2016

Februar kunne jo ikke være dårligere enn måneden før - fasiten ble 13 forestillinger, inkludert to show på Kiel-ferga og to visninger (samt en høydepunkt-konsert) av Tenk om. Dessuten årets første utenlandskultur-tur til operaen i Stockholm.

Fortrolige samtaler (Nationaltheatret)
Liv Ullmanns mye omtalte oppsetning fenget egentlig aldri skikkelig. Det ble litt mye prat og litt lite handling, og grepet med en forteller på en voksenforestilling funker ikke helt. Historien er forsåvidt gripende, men ikke original nok til at den i seg selv er nok til å holde interessen og engasjementet oppe.

Oslo-Filharmonien med Henning Kraggerud: Grieg, Tsjaikovskij, Sjostakovitsj
Jeg har ofte sittet i konserthuset og ønsket at noen på forhånd skulle si to ord om verket som skal framføres (dette gjelder særlig de gangene jeg har glemt å kjøpe program, men ellers også). Henning Kraggerud er derfor min nye helt. Ikke bare forteller han hva han skal spille, han kåserer underholdende og personlig rundt verk og opphavsmann i bortimot fem minutter - helt uten manus. Et eksempel til etterfølgelse! Han spiller med minst like stor entusiasme som han snakker - det er ikke så ofte solisten kaster jakka mellom to satser... Ellers var det ekstranumrenes aften. Da tenker jeg ikke primært på Ole Bull-nummeret til Henning Kraggerud (som han selvfølgelig presenterte eksemplarisk), solistene pleier jo å ha et ekstranummer. Det er det sjelden orkesteret har, men denne kvelden slo de til med to. Først en nydelig liten Sibelius-affære, så setter Petrenko i gang orkesteret med et livligere nummer og vandrer ned fra dirigentpulten og finner seg en tromme. En spillende dirigent er et sjeldent syn...

Cool Britain og Love Story (Color Fantasy)
Kultursnobben i meg er litt usikker på om underholdningen på Kielferga egentlig kvalifiserer til plass på lista, men det er jo snakk om profesjonelle, utdannede artister og påkostede show. Det dukket til og med opp et kjent navn - Jon Torger Storsnes har jeg sett i ymse musikaler både på Det Norske og Oslo Nye. Man må ta det for det det er - en parade av velkjente coverlåter i til dels tvilsomme arrangementer og innpakninger fulgt av hyppige kostymeskift (igjen av varierende grad av tvilsomhet), men de kan absolutt synge, og da er jeg jo velvillig og positiv. De skal dessuten ha for innsats og entusiasme og humør - de gir inntrykk av å ha det gøy, og det smitter. Uansett slår det glatt all annen underholdning jeg har opplevd på tilsvarende båtturer før...

Kari, Kari og Kari (Askim kulturhus)
Det skulle vært Kari Svendsen, Kari Stokke og Kari Disen d.y. Men da sistnevnte ble syk, fikk de istedet med seg Erik André Hvidtsten på kort varsel. En uventet musikaltenor er jo aldri feil i mine øyne. Kvelden var markedsført som en del av Den kulturelle spaserstokk (akkurat det velger jeg å ikke forholde meg til...) og temaet var gamle revysanger og tilliggende herligheter. Mye kjent, noe ukjent, og både jeg og rullatormafiaen hadde en fin kveld...

Tenk om (Det Norske Teatret)
But of course - to ganger i februar også. Og hva var vel mer passende enn å se det på valentinsdagen - Det Norske Teatret, musikal og Oslo, tre kjærligheter samlet på én scene.  Forøvrig første gang jeg har sett noen vrenge en paraply helt uten vind, helt uten å mene det - og helt uten å klare å vrenge den tilbake. En god latter for de av oss som vet å legge merke til og sette pris på ting som ikke går helt etter planen (det er jo en av bonus-gledene ved teater - du vet aldri helt hva som skjer.), de ga etterhvert opp vrenge-tilbake-forsøkene og lo på scenen også... Jo flere ganger jeg ser, jo mer legger jeg merke til detaljer, små endringer, replikker som uttales på en ny måte - og, etter at både notehefte og cd fra den amerikanske originalversjonen kom i hus, oversettelser og kulturelle tilpasninger. Nerde-lykke!



La Traviata (Operaen)
Jeg så La Traviata to ganger i fjor og kjente egentlig ikke noe behov for nok en reprise - før svensketenor Daniel Johansson dukket opp som Alfredo-vikar igjen... Scenen hvor han med et lykkelig smil synger sin kjærlighetsarie mens han feier gulvet kan jo ikke sees for mange ganger. Audun Iversens framføring av Di Provenza il Mar tåler også et gjensyn. Endte med å gå på formidlingen først igjen også - og hurra for det. Det var en annen som hadde formidlingen denne gangen, og hun fortalte mer om regissørens tanker og tolkninger - veldig interessant, og plutselig fikk jeg masse nytt ut av en forestilling jeg hadde sett flere ganger før.

Kveldens beste, om enn undertrykte, latter fikk jeg mens jeg ventet på bussen hjem, da jeg fikk gleden av å få kveldens forestilling analysert av noen tenåringer som tydeligvis hadde vært der på skoleutflukt. Stjernekommentaren: Altså, hun var så gammel og han gutten så ung, og hun la seg sånn etter ham. Hun var skikkelig cougar! Jeg vet ikke (selv om jeg har googlet alt jeg kunne) hvor gammel Aurelia Florian som spilte Violetta er, men neppe så gammel at det kvalifiserer til cougar-betegnelse ovenfor 35 år gamle Johansson (aka "han gutten"....). Hadde jeg vært henne ville jeg vært dypt fornærmet...

Oslo-Filharmonien: Weber, Beethoven, Verunelli, Ravel (Oslo konserthus) 
Nytt og gammelt i skjønn forening. Det er sjelden jeg opplever komponister som er jevngamle med meg på klassisk konsert - Francesca Verunelli var et svært velkomment unntak. Typisk moderne stykke hvor jeg først og fremst blir veldig fascinert over hvilke lyder de faktisk klarer å få ut av instrumentene. Dessuten fikk det meg til å tenke på et forelesning jeg var på på Blindern-dagen for noen år siden, om humor i instrumentalmusikk - det var et stykke man lo av, men det er vanskelig å forklare hvorfor. Kveldens høydepunkt var daggry-satsen fra Ravels Daphnis og Chloë, det var bare å lukke øynene og kjenne hvordan solen sto opp... Dessuten var det kvinnelig dirigent, både her og på La Traviata kvelden før - det er fortsatt så sjeldent at det er verdt å nevne.

Tilnærma lik (Det Norske Teatret)
Jonas Hassen Khemiris økonomi-stykke viste seg å mestre den vanskelige balansegangen det er å både være morsomt og ha et budskap - jeg måtte le og tenke samtidig... Det viste seg også å være et stykke man fikk nokså i fanget, særlig de av oss som har en tendens til å havne midt på første rad på scene 2. En ting er at de tidvis sto så tett på at jeg måtte passe på hvor jeg hadde beina, men jeg blir litt usikker på om det forventes at jeg skal svare når de henvender seg direkte til meg... Dessuten regnet det penger over oss, det er jo alltid gøy.

Bikubekveld: "Tenk om"-høydepunktkonsert (Det Norske Teatret)
Noen hadde helt klart gått på en smell i planleggingen her - Bikubekveldene begynner kl 22.30, kveldens vanlige Tenk om-forestilling var ferdig 22.45. Riktignok snakker vi om en gjeng drivende dyktige skuespillere, men å være to steder på en gang er litt i overkant selv for dem. Helst skulle de vel gjerne rekke å få av seg sminken, skifte, drikke litt vann og trekke pusten mellom slagene også. Så hva gjør man? Man sender inn kona til sjefen som oppvarming - en rolle jeg ikke tror Ingrid Olava befinner seg i så ofte... Hun serverte noen rykende ferske låter (-Jeg har egentlig ikke skrevet noen avslutning på denne ennå, derfor ble slutten litt abrupt...)  - en svært eksklusiv minikonsert.

Da klokka dro seg mot 23.30 kom sivilkledde skuespillere ruslende og trengte seg sammen på den knøttlille scenen som strengt tatt ikke er beregnet på et tosifret antall personer. God stemning og mye latter både på og foran scenen - og selvfølgelig fine, fine sanger. Jeg liker veldig godt den intime og uformelle settingen på Bikubekveldene, selv om jeg ikke skal nekte for at det hender trøttheten begynner å komme sigende når det nærmer seg midnatt fredag kveld...

La Bohéme (Kungliga Operan, Stockholm)
Jeg fikk jo ikke sett Daniel Johansson som Rodolfo/August Strindberg til nyttår - en unnskyldning god som noen for å ta en Stockholmstur i vinterferien og se den fantastiske Munch-inspirerte La Bohéme-forestillingen til Kungliga Operan en gang til. Glad og forventningsfull steg jeg inn under operaens lysekroner, plukket opp dagens rolleliste - og lurte på om det var tide å ta det personlig. Der var nemlig Rodolfo byttet ut på kort varsel (jeg hadde tross alt sjekket nettsidene bare dager før jeg dro...). Nå er kombinasjonen Stockholm og Puccini i seg selv alltid verdt en tur, og jeg elsker forestillingen, så jeg led ingen nød, men min indre operatenorfjortis var jo litt furten...

Johnsen og Johnsen i live (Det Norske Teatret)
Ekteparet Johnsen flytter til en gate hvor det allerede bor et ektepar Johnsen og de begynner å omgås, primært ved å ikke drikke vin og snakke forbi hverandre. Merkelige saker; for noen er det helt sikkert hylende morsomt, men for meg blir det mest puteflaut og pinlig. Takk til kritikeren som nevnte at syndromet som stadig dukker opp i samtalene er oppdiktet, jeg kunne brukt litt google-tid der...


Ingen kommentarer: