torsdag, mars 17, 2016

Andre verdskrigen - natt i verda

Det var jo en ganske vanvittig idé teatersjef Erik Ulfsby og hans medarbeidere på Det Norske Teatret hadde unnfanget - la fire europeiske dramatikere skrive teater om annen verdenskrig, la det vare nesten 8 timer og spille det nattestid. Selvfølgelig måtte jeg sikre meg billett så snart de ble lagt ut...

For å ta de nokså uvanlige rammene først - det hele begynner ved midnatt. Kroppen synes det å skulle gå ut etter kl 23 en lørdagskveld for å gå på teater er direkte naturstridig, og var ikke interessert i å sove på forhånd. Uansett hvilke planer jeg har for natten og hvor mørkt jeg får det på soverommet er det ikke sovetid kl 19. På teateret er vinduene blendet (en del av kunstprosjektet Heil) og lysene dempet, samtalene blant de som venter er også mer dempet enn vanlig. Vi henter ut våre forhåndsbestilte termokrus - i løpet av natten skal vi gjentatte ganger lovprise den som kom på at krus med ubegrenset påfyll av te og kaffe skulle være en del av matserveringen - og jeg tar for anledningen ekstra mye sukker i den for anledningen ekstra sterke teen - her tas alle holde-seg-våken-triks i bruk. Når vi slipper inn i salen er den mørklagt, publikumsvakter med lommelykter sørger for at vi finner fram til plassene våre. Det hele gir en veldig spesiell stemning, om ikke av utrygghet, så av en form for unntakstilstand.

Stemningen på scenen er også ganske spesiell. Høye grå vegger gir en klaustrofobisk følelse, den eneste veien ut er et hull i gulvet, som forøvrig er dekket av brev-fragmenter (som inneholder historier og vitnesbyrd fra faktiske mennesker) og sandsekker - eller er det menneskefigurer? Skuespillerne er også kledd i grått i ymse uniformsliknende varianter.

Dramatikerne Maria Tryti Vennerød, Oleg Bogaev (Russland), Lukas Bärfuss (Sveits, mannen som også skrev en av 2014s store teateropplevelser 20 000 sider) og David Greig (Skottland) har skrevet hvert sitt verk, som sammen med brevfragmenter og andre historier (glimt fra historieundervisning i forskjellige deler av verden, litt om Det Norske Teatret under kriger, utdrag fra Goebbels stykke Vandraren mm) har blitt stykket opp og sydd sammen til denne gigantiske forestillingen.

David Greigs stykke er kanskje det merkeligste - der flyr en særdeles pratsom gås (Joachim Rafaelsen) krigen rundt med ungjenta Peggy (Renate Reinsve) på ryggen - hun vil ikke finne seg i at kjæresten må dø i krigen. På vei ut til første pause kommenterer jeg at Det der med gåsa er vel litt søkt, men jeg ombestemmer meg snart - innen natten er over er dette min favoritt-del av forestillingen. Det peker på krigens (alle krigers) mange dilemmaer og vekker mange tanker.

Lukas Bärfuss har tatt utgangspunkt i et loppemarkedfunn - en eske med brev skrevet til en ung jødisk jente på 60-tallet. Sammenhengen det har med krigen, utover at den ligger der som et uuttalt bakteppe, er ikke så innlysende til å begynne med, men blir elegant synliggjort etterhvert. Maria Tryti Vennerød tar for seg om monsterlegen Josef Mengele, mens Oleg Bogaev har skrevet en rekke korte enkeltepisoder om alt fra elefanten på slagmarken til krigsenken som aldri slutter å tro på at mannen skal komme tilbake. Det er sterkt og gripende, men sjelden så dystert som jeg forventet.

Midt i stykket er det ryddet plass til en debatt. Tema og deltakere er forskjellig på hver forestilling, denne kvelden diskuterer Astrid Sverresdotter Djupvik, Knut Hoem og Torgeir Skorgen under ledelse av Magnus Takvam tysk etterkrigstid. Interessant nok, men likevel det tidspunktet i løpet av natta jeg sliter mest med å henge med. Det føles så løsrevet fra resten på alle måter, dessuten nærmer klokka seg halv fire og det er rett før matpausen, så hjernen er på ingen måte på sitt beste akkurat da...

Det hjelper å komme ut og få suppe. I det hele tatt går det jevnt over overraskende greit å holde seg våken og å følge med på det som skjer, jeg føler aldri at jeg må slite for å ikke sovne. Som med teaterets forrige maratonprosjekt, Bibelen, synes jeg tiden går overraskende fort. Intellektuelt hadde jeg sikkert fått enda litt mer ut av stykket hvis jeg hadde sett på dagtid, det skal jo ikke stikkes under stol at hjernen jobber litt saktere enn vanlig, samtidig er det å bli sliten, utmattet og overveldet også en del av opplevelsen. Det oppleves egentlig ikke som en våkenatt, der vi går mellom en mørk teatersal og en blendet og dempet belyst foajé føles det nærmest som om vi er i vår egen lille kokong utenfor tid og rom. Å se det på dagtid hadde ikke blitt det samme.

Når vi til slutt tumler ut i morgenlyset etter en lang og mørk natt, både symbolsk og faktisk, er jeg helt i ørska, på siden av både meg selv og verden. En helt spesiell teateropplevelse jeg er veldig glad jeg fikk med meg.  Dessuten er jeg voldsomt imponert over alle skuespillerne - det er en helt fantastisk prestasjon å stå på scenen og holde intensiteten og kvaliteten opp natten igjennom. Det Norske Teatret skal ha ros for å igjen ha våget å tøye grensene for hva teater er og skal være - jeg ser fram til at de gjør det igjen.


Ingen kommentarer: