onsdag, februar 24, 2016

La Bohéme i Munch-drakt

Stakkars Jonas Degerfeldt. Når operasesongen 2015/16 skal oppsummeres vil han representere den store skuffelsen, og han har ikke gjort noe for å fortjene det. Tvert imot, egentlig, han har gjort en mer enn godkjent Rodolfo/Strindberg i La Bohéme ved to anledninger og gitt meg både gåsehud og tårer på alle de riktige stedene. Det var bare ikke han jeg dro til Stockholm for å se i den rollen i utgangspunktet...

Og ja, Rodolfo og August Strindberg er to sider av samme sak i denne sammenhengen. At tiden var moden for mitt første besøk i Kungliga Operan i Stockholm syntes klart allerede i mars da sesongprogrammet kom med denne beskrivelsen av deres nye oppsetning av La Bohéme:

Inspirerad av Edvard Munchs färgstarka målningar, Hans Jægers skildring av Kristianiabohemerna och August Strindbergs roman Röda rummet låter den berömde tenoren, regissören och dirigenten José Cura ett nordiskt ljus lysa över Puccinis mästerverk och förflyttar La Bohème från Paris till ett fiktivt Stockholm. Författaren Rodolfo blir August Strindberg, målaren Marcello blir Edvard Munch, filosofen Colline blir Søren Kierke­gaard, tonsättaren Schaunard blir Edvard Grieg och kabarésångerskan Musetta blir Tulla Larsen.

 Jeg har vært fascinert av Kristianiabohemen og har lest en del både av og om dem siden jeg hadde valgfag norsk kultur og litteratur på ungdomsskolen og Ketil Bjørnstad kom på skolebesøk og fortalte om Jæger & co - dette måtte jeg jo få med meg. Når det i tillegg var favorittsvensketenor Daniel Johansson som skulle spille Rodolfo igjen, var det jo virkelig ingenting å lure på. Han har jo vært strålende både som sønderknust og sorgtung Rodolfo i Herheims versjon for noen år siden, og som en adskillig muntrere og isbjørnskinndrapert (tro meg, det var et syn...) utgave i Helsinki, det var ingen grunn til å anta at Strindberg-Rodolfo skulle bli noe dårligere.

Stockholmstur til nyttår ble planlagt. La Bohéme den 30., Kristina från Duvemåla nyttårsaften. Billetter ble kjøpt i slutten av august. I begynnelsen av september dukket det opp en endring på operaens nettsiden - akkurat i forstillingen 30.12 ville rollen som Strindberg synges av Jonas Degerfeldt. Skuffa. Grunnen til utskiftningen gjorde det egentlig ikke noe bedre. Johansson skulle være med i operaens nyttårskonsert dagen etter - samtidig som vi skulle i Circus og se Kristina og ikke hadde mulighet til å få med oss konserten. En konsert vi på et tidlig tidspunkt i turplanleggingen vurderte, men droppet fordi hverken billetter eller program var kommet ennå. Dobbelt-skuffa. Vi er selvfølgelig nå dypt inne i kategorien for bortskjemte pikers i-landsproblemer, for all del, men likevel. Litt skuffa må det være lov å være...

Dog og tross alt ikke mer skuffa enn at forventningene fortsatt er på topp når vi inntar første rad kvelden før nyttårsaften. Puccini og La Bohéme er jo aldri feil, og alt jeg har hørt og lest om forestillingens Skandinavia-inspirasjon, Stockholmstilknytningen og ikke minst Munch-preget på kostymer og dekor høres særdeles spennende ut. Karakterene har som nevnt skiftet både navn, identitet og tilholdssted for anledningen, og jeg var spent på om dette var tatt inn i librettoen også. Det var det - både navn (de har jo selvfølgelig fått de italienske versjonene - Augusto, Eduoardo og Tulletta), steder og andre detaljer (gateselgerne i akt to selger for eksempel vafler, ikke kastanjer og dadler) er endret for å passe, det er imponerende gjennomført - og sikkert en ekstra utfordring for de av sangerne som har spilt i andre oppsetninger før?

Første akt begynner med noen toner Puccini ikke skrev - ved et piano i bohemenes kvistleilighet sitter Grieg/Schunard (Jens Persson) og klimprer fram starten av Morgenstemning, mens Munch/Marcello (Linus Börjesson) maler på et bilde av en rødhåret kvinne - påfallende likt dette... Bohemgjengen gir seg etterhvert i vei - ikke til Momus, men til Berns - og Strindberg blir sittende alene igjen og skrive, mens Munch-bildet To mennesker. De ensomme med en mann og en kvinne dekker bakveggen. Så banker det på og Mimi (Yana Kleyn), med samme lange blonde hår og hvite kjole som kvinnen på maleriet kommer inn - og samtidig forsvinner kvinnen på maleriet, det er rett og slett hun som har tatt skrittet ut fra lerretet og inn til Strindberg! Gåsehud-øyeblikk! Mens de synger ut sin forelskelse og kjærlighet i en av operahistoriens vakreste trippel-arier stråler solen i bakgrunnen - det er godt å få en liten pause mellom aktene så man rekker å finne igjen pusten...

Akt 2 foregår på Stortorget i Gamle Stan (både jeg og sidemannen stusser - skulle de ikke til Berns? Det er da ikke i Gamla Stan? Men bohemer har vel også lov til å ombestemme seg underveis...) og er en veritabel Munch-bingo - alle på scenen er hentet fra Munchs malerier. Jeg finner en del, men trenger mer tid (og en Munch-bok) for å få plassert alle - det i seg selv er et godt argument for at forestillingen burde komme på dvd (den ble direktesendt på kino i Sverige før jul, så innspillingen finnes jo...). Maleriet i bakgrunnen av Stortorgets lett gjenkjennelige fasader er derimot ikke Munch - han malte aldri fra Gamla Stan, så operaens malerverksted har laget sitt eget maleri i Munchs stil. De kunne lurt meg... Tulletta/Musetta (Sanna Gibbs) kommer feiende inn og etablerer seg umiddelbart som min favoritt-Musetta - her gnistrer det. Hele akten gnistrer igrunnen av humor og overskudd, ved et tilfelle ler jeg såpass der jeg sitter rett bak dirigenten at han snur på hodet. Oops...

Litt mindre å le av etter pause (selv om Tulletta gjør sitt), naturlig nok, men fortsatt like vakkert, og fortsatt muligheter for Munch-bingo for de (jeg) som har glede av det. Når Mimi til slutt ligger for døden i loftsrommet dukker bildet av De ensomme opp igjen i bakgrunnen - men kvinnen på maleriet er fortsatt borte. I det Strindberg innser at Mimi er død dukker hun opp på bildet igjen - hun har gått tilbake i fiksjonen. Jeg vet at det vil skje, jeg sitter og venter på det, men det tar meg like sterkt selv om jeg vet. Man skal gråte litt der...



Det har i det hele tatt blitt en like fantastisk forestilling som jeg håpet da jeg leste om den første gang. Reise tilbake til Stockholm for å se den en gang til og få sett Daniel Johansson i hovedrollen? Selvfølgelig! Billetter til vinterferien sikres og det gledes.

Så sent som en uke før avreise varslet nettsidene ingen endringer. Onsdagen før står Johansson på scenen i Oslo som Alfredo i La Traviata - jeg gleder meg jo ikke mindre etterpå. Vi kommer til operaen etter å ha spist middag på Berns (det var jo så passende), leverer yttertøyet i garderoben og jeg plukket opp dagens rolleliste  - og blir stående og stirre vantro på den. Der står det  svart på hvitt: August Strindberg: Jonas Degerfeldt. Så dere som i operaens foajé mandag kveld så en tilsynelatende normal blond norska plutselig utbryte Du kødder! Det der er ikke lov! og lurte hva i all verden som feilte henne vet dere nå svaret....

Det var fortsatt en fantastisk forestilling, jeg er veldig glad for at jeg fikk sett den en gang til (jeg fikk dessuten krysset av mer på mitt imaginære Munch-bingo-brett - denne gangen fant jeg Hans Jæger i akt 2). Den kan godt settes opp i Oslo også - i anledning Munch-museets åpning i Bjørvika, om ikke før? Men snälla Kunglige Operan, jeg kunne vel ha fått se ønsket Strindberg én gang...? Og kjære Jonas Degerfeldt, la meg understreke igjen - du gjorde en upåklagelig innsats. Det er ikke deg, det er meg...

Ingen kommentarer: