fredag, januar 22, 2016

Tenk om, tenk om...

Siden jeg ble blåst av setet (og til både Helsinki og Karlstad) da Det Norske Teatret satte opp musikalen Next to normal for noen år siden har jeg gledet meg til neste musikal fra opphavsmennene Tom Kitt og Brian Yorkey. For når teatret hadde så suksess med Europa-premieren på deres første, burde de jo få sjansen igjen...? En liten fugl (man har jo sine kontakter) ga meg tidlig håp om at det ikke var helt usannsynlig, og lykken var stor da teateret bekreftet at de skulle sette opp If/Then med den norske tittelen Tenk om. Sjelden har jeg gått til en premiere med større forventninger...

Tenk om er det som kan kalles (hvertfall av oss som var opptatt av populærkultur på 90-tallet) en Sliding doors-historie. Allerede i første scene deler historien seg i to og følger to parallelle utviklinger. Marianne (Heidi Gjermundsen Broch), nylig returnert til Oslo (jepp, hele herligheten er fornorsket og lagt til Oslo. mer om det snart. Jeg liker.) etter ti år som gift i Sogndal møter Lukas (Jon Bleiklie Devik), en gammel venn, og Liv (Silje Lundblad), ny nabo, i Birkelunden. Skal hun ble med Lukas på miljøaksjon eller bare henge i parken med Liv? Og hva med den telefonen, burde hun ta den? Tilsynelatende små avgjørelser viser seg å få avgjørende betydning når vi følger begge mulighetene. MARI(anne) henger med Liv og treffer den fra Afghanistan nyss hjemkomne legen Johs (Pål Christian Eggen), mens (mari)ANNE blir med Lukas og ender med en prestisjefylt jobb som byutvikler sammen med den gamle studiekameraten Steinar (Frank Kjosås) (etter såpass mange visninger av Next to normal føles enhver antydning til et forhold mellom Brochs og Kjosås' karakterer en smule incestuøst. Det er sånne bivirkninger man får av å gå mye på teater...).

Herfra gjelder det å henge med, det skiftes fort og ofte mellom de to historiene, og en del overganger er mildt sagt glidende. Der Gwyneth Paltrow (vi er igjen på Sliding doors, for de som ble forvirret) enkelt kunne hoppe mellom steder, antrekk og hårfrisyrer er alt Mari/Anne har av visuell hjelp et par briller. Men jeg er stort sett med (tror jeg. Man skal ikke se bort fra at jeg får noen aha-opplevelser når jeg ser den igjen, for selvfølgelig skal jeg det), selv om det av og til tar litt tid. Den beste overgangen (hvis jeg lo dotter i ørene på de foran, er jeg nesten ikke lei meg) involverer Mari/Annes dobbeltseng, som åpenbart har en skjult hendig nødutgang/-inngang.

Og altså, la meg gjenta og understreke dette: Det som opprinnelig foregår i New York har her blitt en Oslo-musikal. En Kitt/Yorkey-musikal som er en kjærlighetssang til Oslo og bylivet. Å si at jeg er ekstatisk er en mild underdrivelse. Her er Filipstad-utbyggingen (Lukas' store kampsak) og Hausmania, bysykler og t-bane (selv om jeg stiller meg litt tvilende til påstanden om at t-banen er som en twistpose hva attraktive menn angår. Jeg tar åpenbart feil avgang...). Jeg kunne kanskje ønsket meg litt mer Oslo i scenografien også...

Hvis jeg skal være litt vanskelig (og det henger sikkert litt sammen med nevnte bivirkninger av å gå mye på teater og se de samme skuespillerne i mange forskjellige roller), sliter jeg litt med å tro på at Mari/Anne, Steinar og Lukas har studert sammen, og jeg lurer veldig på hvorfor Lukas, hvis han har gått arkitekthøgskolen (Dan og Diana i Next to normal er forøvrig også begge arkitekter, slo det meg plutselig...), har endt opp som husokkupant som lever på en dårlig betalt kaféjobb (men kaféen er sikkert både vegansk og økologisk) samt sæddonasjon(!! En enda dårligere betalt geskjeft, ihvertfall i Norge (ja, jeg har sjekket...). Jeg lo nok nye dotter i ørene på mine medpublikummere...). Men det handler vel om valg han har tatt, og det er jo musikalens tema, tross alt.

Det Norske stiller med hele musikal-stjernelaget, med en sedvanlig glitrende Heidi Gjermundsen Broch i spissen. I Charlotte Frogners ruge-fravær har de hentet inn en god erstatter i Silje Lundblad. Veldig gøy å endelig se henne på en Oslo-scene - hun har imponert meg flere ganger i Trondheim, bl.a. som Roxie i Chicago. Trøndelag Teater var tidlig ute med å understreke på twitter at "Vi har bare lånt henne ut, altså" - skjønner godt at de vil beholde henne, men det er jo snilt av dem å dele litt.

Jeg har sett at flere kritikere har, mens de roser ensemblet og oppsetningen forøvrig, brukt ord som uinteressant og litt kjedelig. Mulig det har litt med hvor i livet man er? For meg som er nokså jevngammel med Marianne, med en livssituasjon ikke ulik Annes (selv om ingen ennå har headhuntet meg til en fancy, prestisjefylt jobb - jeg er åpen både for det og for kjekke leger i parken, bare så det er sagt) følger jeg at den treffer meg veldig hjemme (og ikke bare rent geografisk, Filipstad-nabo som jeg er) med stor gjenkjennelsesfaktor. Dette er ikke kjedelig og uinteressant, det er livet mitt. Slik det er, slik det kunne ha vært, slik det burde ha vært? Om jeg ikke er like analyserende anlagt som Marianne, setter stykket likevel i gang noen tankeprosesser.

Til slutt, når man først snakker om valg, vil jeg våge den påstand at når jobben din involverer å være bortpå både Pål Christian Eggen, Jon Bleiklie Devik og Frank Kjosås på daglig basis har du åpenbart tatt noen vellykkede karrieremessige avgjørelser på et tidspunkt...




1 kommentar:

Bente sa...

Du er så utrolig flink til å nyte kulturlivet, Hilde! Og skriver morsomme anmeldelser. Det er mye man må gå glipp av, men sannelig inspirerer du meg til å få med mer teater. Stå på! Og skriv om det:-)