onsdag, desember 28, 2016

Julens bok


Et av de store funnene på det ene loppemarkedet jeg kom meg på i høst var denne boka i folioformat.


Julens bok - toner, tekst og bilder fra 1946.


Kjente og mindre kjente (de var kanskje mer kjente da...?) julesalmer med noter, deriblant en bokmålstekst jeg aldri har vært borti til Det hev ei rose sprunge. Bildene (dessverre uten fargetrykk) er stort sett av kirkekunst og klassiske malerier med religiøse motiver.


Av dikterne som er representert finnes kjente navn som Henrik Wergeland, Olaf Bull og Jørgen Moe - og mer overraskende i en såpass religiøs kontekst, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg. 

Også Herman Wildenvey, da - min store dikterkjærlighet...

Hellige ting

Malmklokke ring!
To tusen ganger har snart disse tonene
lydd over jorden og barnemillionene
verden omkring.
Send dem fornyende ut til de lyende,
ring over bygden og ring over byene
hellige ting.

Malmklokke kall!
Stjerne blant stjernene vis oss fra fjernene,
vis oss tross tvilen i menneskehjernene
dit hvor vi skal,
Meld for småguttene og for småpikene
hovmodets fall,
nå når de synger om riket blant rikene
skapt i en stall!

Malmklokkeklang.
Hellige ting er de barnslige takkene
for de forjettede juletrepakkene
gang etter gang.
Hellig er moren som sitter med spøkende
barn på sitt fang.
Hellig er bøkenes bok mellom bøkene,
hellig din sang.

Malmklokke ring!
Lytt så til kunsten - musikken i sangene
når de betagende, kallende klangene
settes i sving.
Mildt og forbarmende over den larmende 
verden omkring
lyser og klinger de evige, varmende
hellige ting.


mandag, desember 19, 2016

It's beginning to look a lot like...



Plutselig var det bare dager igjen. Gammeldags som jeg er drøyer jeg mesteparten pyntingen til lille julaften og holder på den lilla perioden noen dager til. (At et par glitrende lilla vanter har sneket seg med på bildet er en svært passende tilfeldighet...)


Adventsstake, hyasinter, glassjuletre, Skomakergata og Oslo Fagottkor - stuebordet bærer også preg av årstiden.


Julekopper (med rester av julete) på kjøkkenbenken,


Adventsstjernen i vinduet har selvfølgelig vært på plass en stund.


Staken i kjøkkenvinduet likeså, den var dessuten fått selskap av en mini-julestjerne. Forrige gang jeg kjøpte en på den størrelsen var i 2012, den vokste seg høy og stor og levde helt til i sommer, så jeg er spent på hva årets utgave kan prestere.


De hellige tre konger er vel strengt tatt julepynt, men de er så fine at jeg vil ha dem stående framme hele desember. Dessuten skal vi ikke glemme at de gikk langt og lenge, og da er det godt å kunne starte litt tidlig...


Årets siste julekonsert ble besøkt i kveld -Oslo-Filharmonien og Oslo filharmoniske kor med Herborg Kråkevik son konferansier, Åshild Breie Nyhus på nyckelharpa og sang ved Audun Iversen, som i tillegg til å gi meg heldekkende gåsehud og åndenød også sang denne, som jeg lærte og ble glad i den høsten jeg sang i kor nordpå. Den minner meg om julegrantenning i stjerneklar mørketid og nysnø, nordys og hjemlengsel - det var det året advent virkelig var ventetid. 

søndag, desember 18, 2016

Bergens beste sider

 Årets høstferie gikk til Bergen. Formen la visse begrensninger på innholdet, men med jevnlige kafépauser og en daglig ettermiddagslur på hotellet ble det likevel en bra tur. Bergen viste seg fra sin absolutt beste side, med strålende sol, knallblå himmel og ikke en sky i sikte.


 Det er jo ikke det at jeg ikke har sett eller kjørt Fløibanen før, men det hører jo med...


...akkurat som det obligatoriske utsiktsbildet fra toppen.


Det snurrer litt ekstra i et allerede svimmelt hode når man sitter på toppen og ser nedover, kan jeg fortelle,


Vi var tilbake på Det Hanseatiske Hotel - denne gangen øverst, bortest, vekkest oppe under takbjelkene.


Dessverre uten badekar denne gangen, men med ganske lekre taklamper.


Ja, jeg er faktisk så varig skadet av Tenk om at ordene urbant landbruk er nok til at jeg stopper opp og ler høyt,,,


Vi snublet over konditoriet Sweet Rain og fant ut at det var på tide med et fika-stopp. Elegante omgivelser, lekre kaker og veldig god te - selvplukket og -blandet urtete. 


En kake verdt et nærbilde. Karamellmousse og salt-pretzel-og-nøtter-bunn.





Vi hadde selvfølgelig et kulturelt mål med turen - Den Nationale Scenes oppsetning av Spellemann på taket. Etter fråtsingen på Det Norske for et par år siden var det litt uvant at ikke var på nynorsk (og André Søfteland var ikke helt på Pål Christian Eggen-nivå når det gjaldt skjeggvekst...), men det var fort glemt. Yentes ET-øyeblikk svevende på sykkel over scenen må jo nevnes, og parmaker-fugleskremsel-dansen. Om jeg gråt da Teveje fornektet Chava? Er det i det hele tatt mulig å la være...? Turen store nær-en-kjendis-øyeblikk var forøvrig også teaterrelatert - Vidar Sandem satt ved nabobordet da vi spiste middag før forestillingen. 



Knallværet varte hele veien hjem over Hardangervidda, hvor snøen hadde gjort sitt inntog.



Litt shopping, som alltid - et skjørt og en jakke fra Fretex, en ring og The edge of the world av Michael Pye. En historiebok om Nordsjøens betydning for de omkringliggende landene må da være en passende Bergens-souvenir...

torsdag, desember 15, 2016

Telefon-øyeblikk

Jeg er en av de tre menneskene under 40 som fortsatt ikke har smarttelefon (og jeg kjenner de to andre...). Dermed blir de få bildene jeg tar med mitt ikke spesielt gode mobilkamera bare delt med noen få utvalgte pr MMS og når aldri den store verdensveven. Nå har jeg imidlertid i et sjeldent anfall av inspirasjon og tiltakslyst fått lastet alle bildene over på pcen og kan dermed presentere et mobilt billedbonanza fra de siste to årene, til allmenn glede og forlystelse (joda).


Romjulskveld med utsikt mot Akershus festning. Bortimot -15, så vidt jeg husker - kaldt, men vakkert.


Apoteket er nå en restaurant, men de bevarte mye av det originale interiøret. God mat hadde de også. Vis a vis operaen i Helsinki.


Esplanaden og Storkyrkan i Helsinki, sett fra restaurant Savoy i 8. etasje, et par timer før nyttårsrakettene braket løs.


Ekte pingvin! Helt naturlig bordpynt når man feier 60-årsdag på Fram-muséet.


Oslofjorden sett fra Tjuvholmen en formiddag i februar.


Det var unionsoppløsningsdagen, og ved Astrup-Fearnley hadde en svensk fullrigger lagt seg til...

 

Fabiman. Ikke det stolteste øyeblikket i Høyres valgkamphistorie...


I en busk bak universitetet på Blindern hadde noen plassert en godt kamuflert leketøyshest. Hvorfor ikke...


Bok, sjokolade, te, En helt grei seminarpause...


Vinterlys langs østre linje.


Du vet bartenderen på Kielferga har en stille stund når... 


Andemor leder sine bittesmå skjønne og fullstendig uredde fjærballer over brosteinen på festningen.


Under et blomstrende duetre i Botanisk hage.

 

En litt betuttet elev kom tilbake med engelskordboka han nettopp hadde fått - "Den er full av jukselapper! Jeg vil jo ikke at noen skal tro det er jeg som har gjort det..."


Den besøkende hunden fant seg med største selvfølgelighet til rette i putehaugen på sjeselongen.


Høstprakt i Slottsparken.



Årets første snø.

Om det er en instagram-konto i min framtid? Man skal vel ikke utelukke det...

tirsdag, desember 13, 2016

Kulturmåned september 2016

September var de forspilte billetters måned. Sykdom gjorde at jeg måtte droppe alle planer i to uker, og særlig den ene uka var fullpakket. Alt jeg skulle sett på Ibsensfestilvalen (inkludert Tvillingenes dagbok, som jeg virkelig hadde gledet meg til å se en ny versjon av), Edouard Louis på Litteraturhuset, Munch-inspirerte urframføringer i Universitetes Aula - det var ganske surt å gå glipp av. Men tom ble jo ikke måneden likevel...

Oslo-Filharmonien: Beethoven, 3. og 4. symfoni (Oslo konserthus)
Dag to  av Filharmoniens Beethoven - festival. En av satsene i den fjerde symfonien hadde et gjentakende tema som minnet om åpningen på Musettas arie fra La Bohéme, mitt følge mente det var i overkant sært og nerdete å henge seg opp i det...

Nordic Tenors: Con amore (Chat Noir)
Nordic Tenors er aldri feil - velkledde, sjarmerende tenorer som kombinerer skjønnsang og humor, vi nærmer oss jo en full jackpot. Kveldens høydepunkt inkluderte et fantastisk kanon-arrangement på Climb ev'ry mountain, en gåsehud-framkallende framføring av Björn Skifts Hold mitt hjärta, som var helt ukjent for meg og How great Thou art, i tillegg til klassisk-tolkninger av Rundt om en enebærbusk (a la Johann Sebastian Busk, Ludwig von Buskoven og Wolfgang Amadebusk Mozart).

Songfuglen (Det Norske Teatret)
Frank Kjosås med kjole, fletter og kontratenorsang som forkledd pubertetsgutt i et brutalt matriarkat - det er litt av et utgangspunkt for en teaterforestilling. Mine hovedinnvendinger er de samme som jeg hadde til boka og som er knyttet til  apokalypsegenren generelt - jeg sliter litt med å godta premissene uten å vite mer om hva som har skjedd og hvorfor, og sitter igjen med litt for mange spørsmål som egentlig ikke er relatert til selve handlingen. Bortsett fra det er historien sterk, dramatiseringen god og skuespillerne likeså. Forøvrig synes jeg karrieren til Kjosås er overmoden for en Hedda-nominasjon, jeg bare nevner det...

Kristina från Duvemåla (Lillestrøm kulturhus)
Endelig kom Kristina til Norge! Riktignok bare i en semi-profesjonell konsertoppsetning, men man får jo ta det man får. Det vi fikk var først og fremst Espen Grjotheim, som godt kan få lov til å spille Karl Oskar i en full oppsetning også - det var en rolle som kledde ham. Dessuten var det ingen tvil om at han var den på scenen med mest skuespillererfaring, selv om de i utgangspunktet sto rett opp og ned og sang var han Karl Oskar i hver eneste bevegelse, blikk og ansiktsuttrykk så snart han reiste seg. Reidin Sæther var også god som Kristina - det er jo ikke hennes feil at jeg har blitt så vant til Maria Ylipää i den tollen at jeg savnet det finlandssvenske tonefallet...

War Requiem (Operaen)
Brittens War Requiem er strengt tatt et korverk som vanligvis ikke krever kostymer, scenografi eller regi, men det var før Calixto Bieito ble involvert... Vi er i en kirke under konstruksjon (verket ble jo skrevet til åpningen av nye Coventry Cathedral, etter at den opprinnelige kirken ble totalødelagt under 2. verdenskrig), koret er mørkkledde kirkegjengere i benkene, det er soldater og barn og blod og død - ingen egentlig handling, mer bilder og tablåer som gir musikken en ekstra dimensjon.

Dette var forøvrig sesongens første abonnementsforestilling, og det jo unektelig hyggelig når vår "faste" dørvakten smiler stort når han ser oss og ønsker "Velkommen tilbake, jenter!"...

Oslo-Filharmonien: Rachmaninoff, Prokofjev, Elgar (Oslo konserthus)
En "Å ja, den ja!"-konsert, hvor stykkene viste seg å være mer kjente i praksis enn på papiret. Hadde flere sånne øyeblikk hvor jeg hverken tenker eller puster, og bare er i musikken.

Vrede (Centralteatret)
En tilsynelatende veltilpasset tenåringssønn fra en ressurssterk, liberal familie tagger ned en moské sammen med en stipendavhengig arbeiderklasse-kamerat og gir uttrykk for islam-hat. Hvorfor? Er det fremmedfrykt eller bare et rop om oppmerksomhet? Hvem sin idé var det egentlig? Er foreldrene hans så liberale og åpne som de hevder at de alltid har vært? Hva vil egentlig den unge journalisten som skal skrive et portrettintervju om moren? Dette stykket vil veldig mye - altfor mye. Det åpner for noen interessante problemstillinger, men ingen følges helt ut. Annen akts nøkkelscene hvor mye avsløres kommer litt for sent, men har gode anslag - som skyves unna igjen litt for raskt. Kutt minst fire av sidetrådene og gå litt mer i dybden på de mest sentrale problemstillingene, så hadde vi hatt et aktuelt og mer interessant stykke.





torsdag, desember 01, 2016

Julekalender!

En av bivirkningene ved å gå hjemme i ukesvis er at man får et annet forhold til tid - hvordan den går (eller ikke går...), hvilken ukedag det er (helg eller hverdag? Den største forskjellen er dag-tv-tilbudet...), hvor lenge det er siden sist jeg gjorde noe fornuftig. At vi faktisk har kommet til desember er jeg hvertfall ikke med på - jeg syntes butikkene var så tidlig ute med julepyntingen inntil jeg innså at det faktisk var en uke igjen til advent... Da er det jo fantastisk at andre tar ansvar for at enkelte ting likevel kommer på plass i tide. Jeg tenker ikke primært på værgudene som feiret 1. desember med et lite snødryss, men på avsenderen av pakken som helt uventet og med utmerket timing lå i postkassen min i dag.


Under gråpapiret fant jeg en boks, årstidsriktig dekorert med misteltein, og i boksen?


Te! 24 små poser med forskjellig løsvektste! En hjemmelaget tekalender! Jeg blir alltid lykkelig av å få te, men det aller beste er jo omtanken som ligger bak. Tusen takk!

onsdag, november 30, 2016

Kulturmåned august 2016

August pleier å være en blikkstille kulturmåned fram til rundt den 20. - da er det kammermusikkfestivaltid. Så også i år - fire kammermusikkfestival-konserter på en uke. Når Det Norske Teatret legger sin 3-dagers Tor Jonsson-lesning samme uke (og med fantastisk timing treffer de tre kveldene jeg ikke skulle på konsert) ble det en tettpakket sesongstart...

Audun Iversen, Van Kuijk-kvartetten (Slottskapellet)
Audun Iversen, altså - stemmen sin, det... Jeg er som kjent svak for tenorer, men det finnes jo en og annen baryton også... Engasjert syngende Schuman-lieder akkompagnert av Håvard Gimse i Slottskapellets vakre lokaler, det er jo bare å la seg henføre. Konserten inkluderte også en nederlandsk strykekvartett - Van Kuijk-kvartetten - som spilte Beethoven, som så ofte når jeg blir sittende tett på musikerne ender jeg opp med å se på hvordan de spiller like mye som å høre etter - de er så oppslukt av det de holder på med... Forøvrig første gang siden eksamen at jeg har måttet bli fulgt på do - gjennom to låste dører og langt inn i en korridor forbi kjøkken og personalkantine (hakket mer elegant enn på min jobb, for å si det pent...).

Oslotonen - En samlivskabaret (Victoria jazzscene)

Her ante vi egentlig ikke hva vi gikk til, men det var en slags litterær Oslo-cabaret med dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen og musikk av Synne Skouen. Morsom og gjennkjenbar og mye lek med ord.

Lina Johnson, Van Kuijk-kvartetten (Akershus slottskirke)
Ny dag, ny slottskirke, ny kammermusikkfestvalkonsert og ny operasanger - men samme strykekvartett. I dag spilte de Debussy, mens Lina Johnson primært satset på Schuman (hun også...). Kolorartursopraner er imponerende, men det gir meg ikke helt den samme gåsehud-og-lykke-følelsen som utvalgte mannsstemmer gjør...

Lesning av Tor Jonsson (Det Norske Teatret)
Å bli lest for av folk som virkelig kan lese høyt, det er jo helt fantastisk. Tre kvelder med Tor Jonsson - en med prosa, en med poesi og en med drama, framført av et utvalg av teaterets dyktige skuespillere. Mye mørkt, men overraskende mye humor også. Et av prosastykkene tok en så mørk og overraskende vending at jeg tror jeg satt og gapte. Trenden med diskret oppførsel på første rad fortsetter... Det ene skuespillet de leste (de sitter på hver sin stol og leser fra manus - men i praksis spiller de jo likevel) var skrevet rett etter krigen - når man først visste det var det vanskelig å ikke se det i den sammenhengen. Det andre fikk vi bare høre første akt av, det var mer tidløs og dyster bygdetristresse med et litt absurd tilsnitt. I programmet sto det at det siste stykket skulle illustreres av Paul Åge Johannessen - det viste seg å bety at han satt ved et bord med små dukker, miniatyrhus og andre rekvisitter som han flyttet rundt etter behov. Det ble jo ikke mindre absurd av det...

Tavner: Requiem Fragments og Mozart: Requiem (Oslo Domkirke)

Requiem er mektige saker, Mozarts er intet unntak. Jeg har hørt det før, men må tilstå at jeg sliter med å huske hvem står bak hvilket requiem (men det er Verdis Take That i sin tid lånte introen fra. Tror jeg...). Fire solister, kor og orkester og Arve Tellefsen i spissen foran en bortimot fullsatt domkirke - litt usikker på hvor kammer-konseptet kommer inn i bildet her (konserten er en del av kammermusikkfestivalen), men det vil jo være smålig å pirke på sånt i denne sammenhengen. Ros til dirigenten, som klarte å holde stillheten etter siste tone lenge. Konserten ble innledet med Requiem Fragments av John Tavener, et litt merkelig moderne verk som blander tradisjonelle latinske requiem-tekster med hellige hinduistiske uttrykk. Det ble litt sært og litt mange høye aaa-er innimellom...

Oslo-Filharmonien: Beethoven, 1. og 2. symfoni (Oslo konserthus)
Filharmonien og dirigent Petrenko åpnet sesongen med en liten Beethoven-festival, hvor de spilte alle de ni symfoniene, fordelt på fem konserter og 11 dager. Til min store glede med Petrenkos innledning før hver symfoni - litt kontekst og bakgrunnskunnskap gir meg så mye bedre utbytte av klassisk musikk.

søndag, november 27, 2016

Du skal elske lyset

 En overskrift lånt fra Margaret Skjelbreds romantittel (dagens bokanbefaling), men også en oppfordring det er lett å følge for tiden. Klart høstlys på dagtid og vakre solnedganger. Forleden satt jeg i sofaen under vinduet og la merke til at hele balkongen var badet i et rødlig lys, som helt klart ikke kom inne fra leiligheten. Jeg gikk ut for å sjekke hva som foregikk, og da jeg snudde meg vestover skjønte jeg alt...


Det blir jo aldri helt det samme på bilder (spesielt ikke når det involverer en middelmådig fotograf med et middelmådig kamera), men det hindrer meg jo ikke i å prøve, eller i å videreformidle resultatene... 


Det var ikke bare balkongen min som glødet. Himmelen, fjorden (det er den tiden på året hvor jeg har fjordgløtt...), nabohusene - alt var badet i gyllent kveldslys.


Visst er det vakkert når trærne blomstrer - men den bladløse perioden har også sine høydepunkt.


Selv togskinnene fikk skinne i gull en kort stund - men Nothing gold can stay, som Robert Frost sa det (riktignok om soloppgangen, men det er så nærme at det får vi godta...)

mandag, november 07, 2016

Bråstopp

Det var mye som stoppet opp i høst. Min usedvanlig gode blogg-trend, for eksempel. Togene. Enhver antydning til tro (eller, håp mot bedre vitende er vel mer presist) på at det finnes antydning til vett og anstendighet under verdens best kjente hentesveis. (Alvorlig talt, USA, dere kan ikke være bekjent av å representeres av noe sånt i noen sammenheng. Jeg trodde Bush var et lavmål, men det kan åpenbart alltid bli verre.) Men høsten min ble - blir - først og fremst preget av at kroppen stoppet, såpass plutselig at nærkontakt med kontorgulvet var uunngåelig. Åtte uker senere er formen fortsatt ikke så mye å skryte av (jeg slapp i det minste å bli plaget av togstreiken), men jeg har funnet ut hvor alle benkene i nærområdet er, laget en dyp grop i sofaen og sett altfor mange episoder av 112 - på liv och död, samt lært et avansert uttrykk for svimmelhet: uspesifisert forstyrrelse i vestibularisfunksjonen. Les: jeg er svimmel, men de vet ikke hvorfor... Utslitthet (det er nesten det skumleste - hvordan ting jeg vanligvis gjør uten å tenke over det plutselig er kjempeslitsomt) og kvalme er en underforstått bonus, uten fancy betegnelser. Det positive er at det går over og ikke er noe alvorlig (og at jeg, etter å ha måttet avlyse alt de første par ukene, kommer meg på teater. Man har jo visse primærbehov), det negative er det tar tid. Uspesifisert ("3-4 måneder må du nok regne med...") mye tid.

Men det hjelper (nesten) alltid å få litt perspektiv på ting, og i disse USA-valg-tider byr media stadig på historier som denne, om hverdagslivet til vanlige amerikanere og deres mangel på rettigheter i arbeidslivet, altfor dyr helseforsikring og andre ting vi tar for gitt her. Med full lønn, ingen risiko for oppsigelse selv om jeg skulle forbli sykemeldt i månedsvis og relativt sett lave egenandeler både hos fastlege og spesialister, er min største bekymring egentlig kjedsomhet og mangel på tålmodighet, og det, mine venner, er det man i den store sammenheng kaller luksusproblemer (samt en grunn til at jeg betaler min skatt med glede). Dessuten, uansett hvor håpløse jeg synes våre politikere er, står vi ikke i akutt fare for å bli styrt av en mann som skryter av at han klår på kvinner, vil utestenge en hel religion og oppfordrer til drap på politiske motstandere, og det hjelper mot det meste...

tirsdag, september 06, 2016

Sensommer-balkong

Det er deilig at sommeren henger igjen litt utover høsten også - men samtidig er det litt trist at balkongen nesten er på sitt flotteste nå som jeg ikke har mulighet til å sitte der så mye.


Jeg har drømt om i flere år å få en pasjonsblomst til å slynge seg langs rekkverket - i år lyktes jeg!


Den har vokst nesten så det synes fra dag til dag, men blomstringen kom først i gang for alvor i august, med opptil fire nye blomster om dagen. Hver blomst står ikke så lenge, så det gjelder å følge med.


Å få med flere på samme bilde var ikke så lett...


Jordbær har jeg også hatt i år - to produktive planter.


Årets sannsynligvis siste bær ble høstet forrige fredag. Jeg har ikke så veldig tro på de få kartene som gjenstår,,,


Petunia som er så mørk lilla at den ser svart ut. Svarte blomster høres dystert ut, men den er veldig fin - og blomstervillig.


Den har ganske blomstervillig kasseselskap også - rosaspraglet nellik og margeritt.


I nabokassen har jeg for første gang klart å holde en eføy i live over lengre tid. Strengt tatt skal jeg vel takke været for det - det har regnet akkurat passe i sommer for å dekke kassenes behov. Lykkekløveren, rosene og den japanske myrten (som på sitt fineste var helt dekket av små lilla blomster) har heller ikke klaget.


Margeritt-treet hadde nok sin storhetstid tidligere i sommer, men skjøtter forsatt sin oppgave som dørvakt når været tillater åpen verandadør - og det satser jeg på at det gjør en stund til.