søndag, august 23, 2015

Sommaren er kort...

Ved skolestart er sommeren ugjenkallelig slutt, uansett hva været måtte hoste opp sånn på tampen. På mandag inntok nærmere 1000 elever skolen, klare for et nytt år - og nye skolebøker. Jeg er heldigvis ikke alene om den praktiske gjennomføringen, men det er like fullt mitt ansvar at alle får de bøkene de skal ha - i løpet av fire dager. Jeg vil ikke tenke på hvor mange kilo bøker jeg har løftet denne uka, men jeg er fortsatt støl... Legg til at NSB fortsatt kjører buss for tog på deler av jobbreisen min samt et par konserter fra Oslo Kammermusikkfestival (fordi all work and no play osv, dessuten begynner kultur-abstinensene å bli ganske sterke etter to måneders pause) og det blir en ganske intens og slitsom uke.

Forrige uke derimot, da satt sommerferiefølelsen fortsatt i, selv om jeg hadde vært tilbake på jobb i flere uker. Da innvilget jeg meg nemlig et par avspaseringsdager for å teste ut det nye  hurtigtoget til Stockholm. Jeg kan melde at den eneste merkbare forskjellen på selve toget var at det grått i stedet for blått utenpå, innvendig var det til forveksling likt de vanlige, og at avgang kl 05.44 virkelig er ukristelig tidlig. Til gjengjeld var vi framme i sjöstaden før klokka var 11, og det gjør det jo strengt tatt verdt det.  

OK, så var det strengt tatt ikke hurtigtoget som primært var det som trakk oss til Stockholm, at det tilfeldigvis begynte å få den uka var bare en bonus. Det handlet vel mer om at når Allsång på Skansen lokket med både Maria Ylipää, Robert Noack (Kristina og Karl Oskar i Kristina från Duvemåla både i Helsinki og Göteborg, og i høst i Stockholm (ja, selvfølgelig skal jeg se den der også)) og Tommy Körberg er det på tide med et nytt besøk - det er jo noen år siden sist.


Noen og enhver måtte jo tørket en tåre eller tre under Du måste finnas... Og ja, det er Benny Andersson selv ved pianoet. Der satt han også da Waterloo var allsang - det var faktisk ganske stas...


Så var det slutt - alle hadde sunget fra seg, Petra Marklund hadde annonsert sin avgang som allsång-leder og mørket senket seg over Skansen. Det var bare å ta med seg stive bein (vi hadde tross alt stått der noen timer) og såre halser (etter entusastisk synging/gauling/skriking til blant annet Waterloo, Jag vil vara din Margareta, Kung för en dag og Oa hela natten) tilbake til hotellet.

 Gröna Lund by night.

  

Utsikten fra rommet morgenen etter - tror stille og usjenert er stikkordene...  Formiddagen ble brukt på ABBA-museet (anbefales) og afternoon tea på Svenskt Tenn, før vi tok hurtigtoget  hjem. Det er noe litt underlig i at et hurtigtog blir en halvtime forsinket fordi det stadig vekk må vente på møtende tog - burde ikke de sakteregående togene heller vente på oss? - men forøvrig var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Et par sko og en veske (samt en bok - sånn går det når man ikke sørger for å ta med nok lesestoff) ble det synlige resultatet av turen - man må jo sørge for å møte høsten velkledd...

lørdag, august 08, 2015

Feriens koffert-påfyll

Om det ble noe shopping i ferien? Vel, altså... Som lillebror pleier å svare når noen stiller et veldig opplagt spørsmål - er paven katolikk? (Og nei, jeg vil ikke ha noe QI-inspirert respons som ved hjelp av obskure fakta, glemte historiske finurligheter og tradisjoner og semantisk detaljpirking beviser at paven egentlig ikke...)




Du vet du har vært i Skottland når du kommer hjem med en sekkepipe-spillende engel... Kopi av en utskjæring i Thistle Chapel i St. Giles-katedralen .



Rutet ullstoff er jo også en skotsk selvfølge. her i form av en veske jeg fant i butikken på nasjonalmuséet. Kan også anbefale restauranten i museets toppetasje, hvor vi hadde en minneverdig lunsj. Samt selve museet, selvfølgelig - vi dro jo ikke dit primært for å spise og shoppe, egentlig.


Tistel-øredobber avslutter den utpreget skotske delen av ferieinnkjøpene...


 


Ringen kan forsåvidt minne om Andreaskorset i det skotske flagget, men det er nok en ren tilfeldighet fra alle parter...

Noe av det morsomste med Storbritannia rent shopping-messig er mengden charity shops man finner overalt - små og større bruktbutikker til inntekt for veldedige formål. Hver organisasjon, sin butikk. Ikke så langt fra hotellet lå det et titalls av dem samlet på et par kvartal, med en strategisk plassert tesalong midt i. Et opplagt sted å tilbringe en formiddag.




Hårspenne og øredobber, til den voldsomme sum av £1. Til sammen.

Smykker er i det hele tatt den ideelle ferie-souveniren - du skal kjøpe mange før det tar nevneverdig mye plass i kofferten.

Grønt er jo aldri feil.

'

Armbånd til enhver anledning, og et rødt øye.

Jeg trengte vel strengt tatt ikke en ny veske, men det var så mange fine ugler på den...


We're watching you...

Dessuten ble det  - tro det eller ei - også noen bøker. Og selvfølgelig te, men mer om det ved en senere anledning...

søndag, august 02, 2015

Høylandet, eller Jakten på Nessie

Siden jeg og assosiasjonshjernen ikke kan høre snakk om the highlands uten å umiddelbart høre Onem More Times gamle 90-tallsslager i hodet, er det jo helt naturlig å åpne rapporten fra vår dagstur til det skotske høylandet og Loch Ness med den (her i en liveversjon som overhodet ikke bærer preg av å være bortimot 20 år gammel. Neida.). Til glede og/eller irritasjon for gamle og nye lyttere.

  

En dagstur til høylandet var noe av det første vi planla da Edinburgh var spikret som årets reisemål. Egentlig hadde vi bestemt oss for to turer, en til Loch Ness og en til Blair Castle. Det viste seg at det var bare vi som ville på slottstur, og turarrangøren var avhening av litt flere deltakere for at det skulle bli noe. Men tur til Loch Ness ble det - Nessie trekker alltid folk (digresjon: Det beste registreringsnummeret jeg så i løpet av ferien, på en bil tilhørende et (annet) selskap som arrangerte høylandsturer: NE55 S1E). En buss lastet med et FN i miniatyr (Tyskland, Sverige, Finland, Ausstralia, USA, Canada, India og Korea var blant de representerte) ledet av en sjåfør/guide med kilt og litt for mange dårlige vitser satte kursen nordover en relativt tidlig morgen.


Honey og Hamish Dubh. Arvtakere etter Skottlands mest berømte highland-okse Hamish, som døde i fjor.


Landskap sett gjennom bussvindu i fart - alltid en vellykket foto-klassiker. 


Bill. mrk. usjenert beliggenhet - ingen forstyrrende naboer...


Selvfølgelig sto det en kar i fullt utsyr og spilte sekkepipe ved utsiktspunktet der alle turistbussene stoppet.


Formiddagen var preget av lavt skydekke. Vi fikk heller aldri sett Ben Nevis, bare skydotten som skjulte den (en helt annet skydott enn den på bildet).


De lilla klumpene i åssiden er rhododendron, det vokser vilt i store mengder i høylandet. Et fantastisk syn, men også ert stort problem - planten hører ikke naturlig hjemme i skotsk fauna, men ble plantet i store mangder på 1800-tallet (den var vissnok en favoritt hos dronning Victoria, noe som bidro til å gjøre den populær (med forbehold om at jeg forsto og husker guiden riktig)). Den viste seg å trives, spredte seg som ugress og fortrenger andre arter. Men virkelig et spektakulært skue midt i blomstringstiden.


Tepause ved bredden av Loch Ness. Noe av det jeg virkelig elsker i Storbritannia, er at uansett hvor du bestiller te kommer den i kanne, med en skikkelig tekopp. Ingen stusslig halvfull kaffekopp med varmtvann og et nikk mot boksen med teposer her.

Fortsatt ved bredden av Loch Ness: Ruinene etter Urqhart  Castle, grunnlagt på 1200-tallet og ødelagt på slutten av 1600-tallet.

 

MacDonald-klanen forsynte seg jevnlig av det Urqhart hadde å by på...


Båttur på innsjøen. Til tross for iherdig speiding så vi ingen tegn til Nessie. Vi vurdere å prøve med et åte (det var jo både hunder og barn tilgjengelig), men det ble med tanken. Sjøen er mer enn 200 meter dyp, så det er nok av gjemmesteder for et middelsstort monster med behov for privatliv.


Også her bugnet det av vakre, men altså ikke spesielt verdsatte, rhododenronbusker.

 

Ingen røykende lundefugler tillatt på båten.

Ved enden av sjøen venten bussen og en drøyt tre timer lang transportetappe tilbake til Edinburgh.  Motorvei i regnvær (vi hadde strålende sol så lenge vi var ved og på Loch Ness, ti minutter etter at vi var tilbake på bussen kom striregnet. Flaks...) er sjelden så spennende uansett hvor man er, men jeg så en fasan i veikanten og fikk litt etterlengtet søvn. Og nynnet litt på en viss svensk 90-tallslåt...