fredag, oktober 09, 2015

Nesten alle kan få (se) Halve kongeriket

Det begynte med rykter og antydninger. Små hint i sosiale medier. Stikkordene inkluderte Are Kalvø, Ingrid Bjørnov, ny musikal, Det Norske Teatret. Det dukket opp bilder av Charlotte Frogner og Ola G. Furuseth som kronprinsparet i full bryllupsstas. Det var visstnok en sammenheng. Kongelig satire-musikal? Martin Kolberg var visst involvert? Dette kunne jo ikke gå galt...

Billetter ble bestilt tidlig, men selvfølgelig hev vi oss likevel på da det kom tilbud om prøveframsyning. En uke før premièren, ikke helt ferdigskrevet, noen av musikerne hadde bare vært med noen dager og Are Kalvø lovet fra scenekanten at om gjennomkjøringen gikk smertefritt uten avbrytelser eller suffli-behov underveis skulle han invitere alle både på scenen og i salen til å komme og bo hos ham. Det slapp han, men vi kom ut av salen utslitte og forgråtte av latter og dro sporenstreks hjem og bestilte nye billetter - det var jo ikke snakk om å vente i over tre uker på å se det ferdige resultatet.

 Kveldens allvitende og allmektige forteller er Martin Kolberg, som leder oss gjennom tid, rom og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, hvor alle store kjærleiksforteljingar er innom. Joda, stol på Martin - kjærleiken kjem. Til komitéen kommer også vår idealistiske heltinne Anne frå Søndre Gløpen, nyinnvalgt på Stortinget i 1997 og klar for å kjempe for nettopp kjærleiken.  Etter et par år på tinget blant politikkens ukjente grå masse byr det seg endelig en (svært uventet) mulighet - inn til komitéen ramler det tre unge amerikanere, tidligere studievenner av konprins Haakon på Berkeley. De har lest om det nært forestående giftermålet med denne Mett.. Mærritt? og er alle overbevist om at det egentlig er de som en den rette for Haakon. Det kreves bare et par små lovendringer - og her kan vel komitéen være behjelpelig...?

Vi er et kvarters tid (kanskje? Man mister lett tidsfølelsen når man sitter i mørket og har det gøy) og et variert utvalg latterutbrudd inn i handlingen, og det er nå det virkelig tar av. For hva ville egentlig skje hvis kronprinsen ville gifte seg med en mann? Eller med ei ghetto-jente? Hva ville folket si? De geistlige? Kongeparet? Politikerne? Det er vanskelig å si så mye mer uten å røpe alt for mye, men det er er mange fantastiske parodier (min favoritt er Siv Jensen) og hylende morsomme opptrinn å se fram til - tre svært alternative versjoner av det berømmelige intervjuet hvor Mette-Marit tok et oppgjør med fortiden, blant annet. Samt en scene som for alltid vil forandre ditt syn på Martin Kolberg - jeg sier ikke mer...

...om akkurat den scenen, vel å merke. Litt mer om Martin Kolberg, aka Niklas Gundersen, må jeg nok si. Han kan alt, vet alt og fryser jevnlig historien - fortrinnsvis når flest mulig har minst en fot i luften - for å forklare og utdype. Det er han som sitter på alle hemmelighetene som nå avsløres foran øynene på oss. Og selvfølgelig er alt sant, for, tross alt - Eg er Martin Kolberg. Eg har ikkje fantasi.

Av Haakons tre friere er det Peter som får mest oppmerksomhet. Naturlig nok, uansett hvor mye oppstyr det ville blitt hvis kronprinsen giftet seg med en amerikansk jente, være seg fra topp eller bunn av den sosiale rangstigen, ville det ikke måle seg med det som ville skje hvis han ville gifte seg med en mann. Peter er hillbilly-homo fra Horsefucking Hill (Ikke hans ord - det skjedde berre ein gong!), og ingen har vel båret en hockey-sveis med større overbevisning på denne siden av 80-tallet. Jeg er litt usikker på om det egentlig er en kompliment å si at han kler den, men Bartek Kaminski har jo aldri vært søtere... I liket med SV-dama (som jeg kjenner igjen både meg selv og en god del av mine bekjente i) er jeg prinsipielt veldig for Peter - Han er homofil og utlending, om han også skulle vere bittelittegranne muslim så går det for meg!

...og da skal jeg ikke si mer - løp og se!


Forbrukertips: Anbefalt aldergrense ca 20 - som med all annen satire og parodi bør man kjenne til originalen for å få skikkelig utbytte. Ungdomsskoleelevene som fylte halve salen da jeg var der syntes ikke det var så gøy - ikke så rart når de ikke engang var født da Haakon og Mette-Marit giftet seg og neppe hadde så stor kjennskap til de politiske forholdene hverken da eller nå.

fredag, september 11, 2015

Budskap fra kjeledypet


Vannet kokte, jeg slang oppi en neve penne og satte på lokket. Da jeg tok det av igjen hadde de organisert seg - jeg vet ikke om de synger eller hyler, men det var noe litt urovekkende over det uansett...

søndag, august 23, 2015

Sommaren er kort...

Ved skolestart er sommeren ugjenkallelig slutt, uansett hva været måtte hoste opp sånn på tampen. På mandag inntok nærmere 1000 elever skolen, klare for et nytt år - og nye skolebøker. Jeg er heldigvis ikke alene om den praktiske gjennomføringen, men det er like fullt mitt ansvar at alle får de bøkene de skal ha - i løpet av fire dager. Jeg vil ikke tenke på hvor mange kilo bøker jeg har løftet denne uka, men jeg er fortsatt støl... Legg til at NSB fortsatt kjører buss for tog på deler av jobbreisen min samt et par konserter fra Oslo Kammermusikkfestival (fordi all work and no play osv, dessuten begynner kultur-abstinensene å bli ganske sterke etter to måneders pause) og det blir en ganske intens og slitsom uke.

Forrige uke derimot, da satt sommerferiefølelsen fortsatt i, selv om jeg hadde vært tilbake på jobb i flere uker. Da innvilget jeg meg nemlig et par avspaseringsdager for å teste ut det nye  hurtigtoget til Stockholm. Jeg kan melde at den eneste merkbare forskjellen på selve toget var at det grått i stedet for blått utenpå, innvendig var det til forveksling likt de vanlige, og at avgang kl 05.44 virkelig er ukristelig tidlig. Til gjengjeld var vi framme i sjöstaden før klokka var 11, og det gjør det jo strengt tatt verdt det.  

OK, så var det strengt tatt ikke hurtigtoget som primært var det som trakk oss til Stockholm, at det tilfeldigvis begynte å få den uka var bare en bonus. Det handlet vel mer om at når Allsång på Skansen lokket med både Maria Ylipää, Robert Noack (Kristina og Karl Oskar i Kristina från Duvemåla både i Helsinki og Göteborg, og i høst i Stockholm (ja, selvfølgelig skal jeg se den der også)) og Tommy Körberg er det på tide med et nytt besøk - det er jo noen år siden sist.


Noen og enhver måtte jo tørket en tåre eller tre under Du måste finnas... Og ja, det er Benny Andersson selv ved pianoet. Der satt han også da Waterloo var allsang - det var faktisk ganske stas...


Så var det slutt - alle hadde sunget fra seg, Petra Marklund hadde annonsert sin avgang som allsång-leder og mørket senket seg over Skansen. Det var bare å ta med seg stive bein (vi hadde tross alt stått der noen timer) og såre halser (etter entusastisk synging/gauling/skriking til blant annet Waterloo, Jag vil vara din Margareta, Kung för en dag og Oa hela natten) tilbake til hotellet.

 Gröna Lund by night.

  

Utsikten fra rommet morgenen etter - tror stille og usjenert er stikkordene...  Formiddagen ble brukt på ABBA-museet (anbefales) og afternoon tea på Svenskt Tenn, før vi tok hurtigtoget  hjem. Det er noe litt underlig i at et hurtigtog blir en halvtime forsinket fordi det stadig vekk må vente på møtende tog - burde ikke de sakteregående togene heller vente på oss? - men forøvrig var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Et par sko og en veske (samt en bok - sånn går det når man ikke sørger for å ta med nok lesestoff) ble det synlige resultatet av turen - man må jo sørge for å møte høsten velkledd...

lørdag, august 08, 2015

Feriens koffert-påfyll

Om det ble noe shopping i ferien? Vel, altså... Som lillebror pleier å svare når noen stiller et veldig opplagt spørsmål - er paven katolikk? (Og nei, jeg vil ikke ha noe QI-inspirert respons som ved hjelp av obskure fakta, glemte historiske finurligheter og tradisjoner og semantisk detaljpirking beviser at paven egentlig ikke...)




Du vet du har vært i Skottland når du kommer hjem med en sekkepipe-spillende engel... Kopi av en utskjæring i Thistle Chapel i St. Giles-katedralen .



Rutet ullstoff er jo også en skotsk selvfølge. her i form av en veske jeg fant i butikken på nasjonalmuséet. Kan også anbefale restauranten i museets toppetasje, hvor vi hadde en minneverdig lunsj. Samt selve museet, selvfølgelig - vi dro jo ikke dit primært for å spise og shoppe, egentlig.


Tistel-øredobber avslutter den utpreget skotske delen av ferieinnkjøpene...


 


Ringen kan forsåvidt minne om Andreaskorset i det skotske flagget, men det er nok en ren tilfeldighet fra alle parter...

Noe av det morsomste med Storbritannia rent shopping-messig er mengden charity shops man finner overalt - små og større bruktbutikker til inntekt for veldedige formål. Hver organisasjon, sin butikk. Ikke så langt fra hotellet lå det et titalls av dem samlet på et par kvartal, med en strategisk plassert tesalong midt i. Et opplagt sted å tilbringe en formiddag.




Hårspenne og øredobber, til den voldsomme sum av £1. Til sammen.

Smykker er i det hele tatt den ideelle ferie-souveniren - du skal kjøpe mange før det tar nevneverdig mye plass i kofferten.

Grønt er jo aldri feil.

'

Armbånd til enhver anledning, og et rødt øye.

Jeg trengte vel strengt tatt ikke en ny veske, men det var så mange fine ugler på den...


We're watching you...

Dessuten ble det  - tro det eller ei - også noen bøker. Og selvfølgelig te, men mer om det ved en senere anledning...

søndag, august 02, 2015

Høylandet, eller Jakten på Nessie

Siden jeg og assosiasjonshjernen ikke kan høre snakk om the highlands uten å umiddelbart høre Onem More Times gamle 90-tallsslager i hodet, er det jo helt naturlig å åpne rapporten fra vår dagstur til det skotske høylandet og Loch Ness med den (her i en liveversjon som overhodet ikke bærer preg av å være bortimot 20 år gammel. Neida.). Til glede og/eller irritasjon for gamle og nye lyttere.

  

En dagstur til høylandet var noe av det første vi planla da Edinburgh var spikret som årets reisemål. Egentlig hadde vi bestemt oss for to turer, en til Loch Ness og en til Blair Castle. Det viste seg at det var bare vi som ville på slottstur, og turarrangøren var avhening av litt flere deltakere for at det skulle bli noe. Men tur til Loch Ness ble det - Nessie trekker alltid folk (digresjon: Det beste registreringsnummeret jeg så i løpet av ferien, på en bil tilhørende et (annet) selskap som arrangerte høylandsturer: NE55 S1E). En buss lastet med et FN i miniatyr (Tyskland, Sverige, Finland, Ausstralia, USA, Canada, India og Korea var blant de representerte) ledet av en sjåfør/guide med kilt og litt for mange dårlige vitser satte kursen nordover en relativt tidlig morgen.


Honey og Hamish Dubh. Arvtakere etter Skottlands mest berømte highland-okse Hamish, som døde i fjor.


Landskap sett gjennom bussvindu i fart - alltid en vellykket foto-klassiker. 


Bill. mrk. usjenert beliggenhet - ingen forstyrrende naboer...


Selvfølgelig sto det en kar i fullt utsyr og spilte sekkepipe ved utsiktspunktet der alle turistbussene stoppet.


Formiddagen var preget av lavt skydekke. Vi fikk heller aldri sett Ben Nevis, bare skydotten som skjulte den (en helt annet skydott enn den på bildet).


De lilla klumpene i åssiden er rhododendron, det vokser vilt i store mengder i høylandet. Et fantastisk syn, men også ert stort problem - planten hører ikke naturlig hjemme i skotsk fauna, men ble plantet i store mangder på 1800-tallet (den var vissnok en favoritt hos dronning Victoria, noe som bidro til å gjøre den populær (med forbehold om at jeg forsto og husker guiden riktig)). Den viste seg å trives, spredte seg som ugress og fortrenger andre arter. Men virkelig et spektakulært skue midt i blomstringstiden.


Tepause ved bredden av Loch Ness. Noe av det jeg virkelig elsker i Storbritannia, er at uansett hvor du bestiller te kommer den i kanne, med en skikkelig tekopp. Ingen stusslig halvfull kaffekopp med varmtvann og et nikk mot boksen med teposer her.

Fortsatt ved bredden av Loch Ness: Ruinene etter Urqhart  Castle, grunnlagt på 1200-tallet og ødelagt på slutten av 1600-tallet.

 

MacDonald-klanen forsynte seg jevnlig av det Urqhart hadde å by på...


Båttur på innsjøen. Til tross for iherdig speiding så vi ingen tegn til Nessie. Vi vurdere å prøve med et åte (det var jo både hunder og barn tilgjengelig), men det ble med tanken. Sjøen er mer enn 200 meter dyp, så det er nok av gjemmesteder for et middelsstort monster med behov for privatliv.


Også her bugnet det av vakre, men altså ikke spesielt verdsatte, rhododenronbusker.

 

Ingen røykende lundefugler tillatt på båten.

Ved enden av sjøen venten bussen og en drøyt tre timer lang transportetappe tilbake til Edinburgh.  Motorvei i regnvær (vi hadde strålende sol så lenge vi var ved og på Loch Ness, ti minutter etter at vi var tilbake på bussen kom striregnet. Flaks...) er sjelden så spennende uansett hvor man er, men jeg så en fasan i veikanten og fikk litt etterlengtet søvn. Og nynnet litt på en viss svensk 90-tallslåt...

onsdag, juli 29, 2015

Glasgow

Det er bare en times togtur mellom Edinburgh og Glasgow og togene går hyppig, så en dagstur var et naturlig valg. For sightseeing, byvandring, te (ingen dag uten, særlig ikke når man befinner seg på de britiske øyer) og kanskje en tur på sekkepipe-museéet.

 På vei til toget hadde vi del en av feriens kanskje pussigste opplevelse. Vi satt på bussen fra hotellet ned til sentrum da en dame som kom på et par holdeplasser etter oss lener seg over midtgangen - Excuse me, weren't you on the flight from Oslo? Joda, vi hadde vært på samme fly, så vi snakket litt om hennes ferie i Oslo og våre planer og hva vi burde få med oss, før vi vinket farvel på hennes stopp. Noen dager senere sitter vi og nyter sola på St. Andrew's Square - og gjett hvem som kommer gående gjennom parken og utbryter This really is a small town...

Men altså - Glasgow. Alle bildene i innlegget er tatt fra toppen av en sightseeingbuss, hvilket både forklarer den varierende kvaliteten og hvorfor jeg ikke nødvendigvis husker hva jeg har tatt bilde av...
 

Klokketårn med blå skive er tydeligvis en greie i Glasgow.


Eller hva med et kirketårn med en seilskute i toppen?


Denne bautaen var helt klart til minne om et eller annet (et slag, kanskje?), men jeg har glemt hva...



Fordi alle byer med respekt for seg selv må ha en triumfbue.


Vi stoppet for rødt lys, og jeg la merke til den stilige vindusskiltingen. Da jeg tok fram kameraet, dukket det opp en fyr på innsiden av vinduet - han smilte og vinket entusiastisk for så å kjapt forsvinne igjen så jeg fikk tatt bilde.


Wellington hadde som vanlig sin tradisjonelle trafikk-kjegle på hodet, men i motsetning til sist jeg kom forbi var hesten barhodet.


Vindusutstillingen i butikken for brudeutstyr og formal wear etterlot ingen tvil - som mann i Skottland er det kun kilt som gjelder ved festlige anledninger. Den eneste smokingen som sto utstilt var henvist til det borterste, minste vinduet, hvor den sto ensom og forlatt uten kvinnelig selskap.


Dette bygget går på folkemunne bare under navnet the Armadillo. Man skjønner jo hvorfor...


Filosof-bro. Ikke så langt unna universitetet, mener jeg å huske.


Botanisk hage.


Ja, fontenen er skjev, det er ikke bildet (eller fotografen) som har skylda...


Parkering i sentrum, alltid en utfordring.  Zoomer man inn på bildet, viser det seg at nummerskiltet har teksten Let us in, selv om det ser mer ut som om den prøver å komme seg ut, spør du meg...

Sånn går det når en kjøpesenter-arkitekt blir en anelse stormannsgal og vil bygge sitt eget Louvre...

Det ble aldri tid til sekkepipemuséet, men vi fant tradisjonsrike Willow Terooms som kunne by på både kulturhistorie og kunst, te og kake - og da var alt vel...

mandag, juli 27, 2015

Edinburgh del II

Trist, men leit - i dag var sommerferien ugjenkallelig over. Da er det jo godt man har flere bilder å mimre med...


Et av de eldste husene på Royal Mile. Jeg vil også ha hus med tårn, karnapp og klokke...


Diagon Alley - eller i det minste Rowlings påståtte inspirasjon.


To griser på Royal Mile. Nei, jeg vet ikke mer...


Den mest sjarmerende døren.


På et gatehjørne på vår vei fant vi både flott utsikt og en fantastisk blå busk.


Barnfrie som vi er, lo vi høyt...


Skottland stemte som kjent mot løsrivelse fra Storbritannia nylig (We're the only nation in history to vote against our own freedom. påpekte guiden), men det hindrer ikke tilhengere av løsrivelse i å fortsette å demonstrere utenfor parlamentet. 

Det denne bildekavalkaden selvfølgelig mangler er en kjekk skotte i kilt - men tro meg på mitt ord, de vandrer rundt i gatene, både med og uten sekkepipe...

onsdag, juli 15, 2015

Edinburgh del I


Årets hovedtur i sommer gikk til Skottland og Edinburgh. Slott og sandstein, kilt og sekkepiper, sightseeing og shopping - og te. Men først noen velkjente landemerker.


The Scott monument - verdens største monument for en dikter, i følge wikipedia. Det går an å klatre opp i toppen av det - det skal jeg sikkert gjøre en annen gang...


Scott til høyre, Livingstone til venstre. Edinburgh Castle i kveldssol i midten.


Mer slott i kveldssol.


Den dagen vi var på slottet, var det hverken kveld eller sol - til gjengjeld var det relativt lavtliggende skydekke. Her har det lettet såpass at vi ser både Princes Street Gardens og at det faktisk ligger en by der nede...


En adskillig nyere bygning - parlamentet. Nærmeste nabo til Holyrood Palace (som vi ikke fikk besøkt - dronningen var nemlig også i Edinburgh den uken...) og bygget på en gammel bryggeri-romt, noe opptil flere bussguider syntes var en passende plassering... Bygget ble åpnet i 2004 - prisbelønt, spesielt og veldig stilig,


 St. Giles Cathedral på Royal Mile. Her fikk vi også med oss en konsert en kveld, med katedralens eget kor. Purcell, Britten og annet kormusikk fra fem århundrer.

 

Arthur's seat. Her kan man, om man er sprek, bestige fjellet og betrakte utsikten. Eller man kan bestige bussens top deck og betrakte utsikten til fjellet...