torsdag, november 06, 2014

Spelemann på taket

Det er jo en skam at jeg ennå ikke har blogget om Det Norske Teatrets oppsetning av Spelemann på taket, men det er aldri for sent - det er fortsatt mulig å få den med seg for den som har sånne lyster (og de som ikke har sånne lyster, burde kjenne etter en gang til og ombestemme seg). Mvh hun som skal se det for 6. (og ikke siste) gang i dag...

Først og fremst har jeg en tilståelse og en beklagelse å komme med. Jeg har aldri næret den helt store begeistringen for Herborg Kråkevik,  så ryktene om at hun skulle spille Golde ble ikke akkurat møtte med jubel og flaggheising. Så var jeg på prøveframsyning (på det som skulle vært premièredagen. Vi fikk beskjed om at premièren var utsatt og at vi kunne velge mellom å bytte billetter til den nye premièredagen eller beholde billettene til det som nå bare var en prøve. Vi skjønte ikke problemstillingen og gikk for begge deler...) og la meg flat allerede i pausen. Herborg Kråkevik er fantastisk som Golde og et av forestillingens store høydepunkt, og jeg vil i den forbindelse trekke tilbake alt negativt jeg tidligere har ytret i sakens anledning. Favorittsitatet (her kreves langt fremskreden sarkasme): Ja, ja, eg er fælande redd deg. Etter kveldsmaten skal eg svime av.

Det andre vi må snakke om er skjegg - alle gode ortodokse jøders kjennetegn. Som hyppige bruker av teateret kunne observere utover høsten i fjor: her skulle det spares. Pål Christian Eggens Tevje har som seg hør og bør det mest imponerende, jeg er overbevist om at han på nåværende tidspunkt kunne skjult et par fuglereder i det uten at omgivelsene ville reagert. Med unntak av studenten Pertsjik (Espen Bråten Kristoffersen), som er ein radikalar og forfekter sjokkerende synspunkt om at jenter også er mennesker, demonstrerer de fleste av ensemblets mannlige medlemmer varierende grav av skjeggvekst. Jeg har ikke sett så mye ansiktsbehåring på en scene siden Das Boot.

Spelemannen - uten skjegg, men med grønnmalt ansikt, et nikk til Chagalls original - er selvfølgelig til stede. På taket, i hælene på Tevje, sittende bak på vogna som en annen nisse på lasset. orkesteret er også på scenen i kostymer, til dels som integrerte deltakere i det som utspiller seg. Som i enhver annen musikal er sangnumrene viktige, og her kommer høydepunktene tett - jeg klarer aldri å bestemme meg for en favoritt. Parmaker, Miracle of Miracles, The Home I Love, den fantastisk rørende Held du av meg og ikke minst Vårt liv. Det er når sistnevnte kommer og de russiske soldatene danser og turner over hele scenen mens salen klapper i takt, at jeg hver gang innser at jeg må jo se dette minst én gang til... (For de som her savner Om eg var ein rik mann kan jeg berolige med at det ikke er noe å utsette på Eggens framføring av den, den er bare ikke på min personlige favorittliste). Og når vi først er inne på dans er det jo ikke mulig å komme utenom flaskedansen. Jeg holder pusten i spenning hver gang - klarer de det denne gangen også? Med unntak av det første prøveframsyninga hvor det falt en flaske har det vært imponerende stødig. Her har helt klart noen øvd - mye.

Scenografien er enkelt og flyttbar - gule reisverk av småhus som i sluttscenen pakkes sammen på vogner sammen med de fordrevnes øvrige eiendeler. På bakveggen ses Kievs skyline (godt norsk synonym mottas med takk...) med tårn og spir - til å begynne med langt i det fjerne, men etterhvert som truslene utenfra rykker nærmere, gjør storbyen det samme.

For Tevje, som Herren har velsigna med fem døtre og eit liv i fattigdom, kommer truslene også innenfra. De nevnte døtrene gjør på rekke og rad opprør mot både traditzi og hans farsautoritet. De vil velge sine egne ektemaker og presser faren og hans prinsipper stadig lenger. Tzeitel (Ingeborg S. Raustøl) får sin fattige skredder Motel (Morten Svartveit), Hodel (Heidi Ruud Ellingsen) følger radikalaren Pertsjik til Sibir. Men når mellomstedatter Chava (Ingvil Sivertsen) - vil gifte seg med russiske, ikke-jødiske Fyedka (Marius Næss) er det slutt. Om eg prøvar å bøye meg så djupt, bryt eg nakken, fastlår Tevje og fornekter henne - Chava er død for oss! Tevje gråter. Chava gråter. Jeg gråter - hver gang.

Det er så mye mer jeg burde nevne. Parmakeren Yente (Iren Reppen), som ikke helt klarer å overbevise meg om at ein dårleg husbond er betre enn ingen husbond Slutten på første akt, som gjør at det egentlig føles feil å klappe når teppet går ned. Bryllupet, hvor Sunrise, sunset alltid gir meg assosiasjoner til The Nanny. Hjulsporene som er alt som er igjen på scenen til slutt. Den svært konservative rabbi-sønnen Mendel (Jon Bleiklie Devik) som omtrent får spasmer av alt som ikke skjer etter boka (den boka, ja). Tevjes stadige samtaler med Gud. Alle de små detaljene i utkanten av bildet som gjør at jeg fortsatt oppdager nye ting hver gang.

Men som sagt, det er fortsatt billetter å få tak i - se selv!

Ingen kommentarer: