onsdag, november 20, 2013

The Oslo Comedy Festival

I oktober ble The Oslo Comedy Festival arrangert for første gang, med mange store og ikke fullt så store navn, mange av dem britiske. Jeg fikk dessverre ikke med meg så mange som jeg gjerne ville, men de to jeg helst ville se fikk jeg ihvertfall til.

-God kveld! Michael McIntyre starter kvelden (vel, vi hadde sittet der et par timer allerede. mer om det senere.) i Oslo Spektrum med å demonstrere sine samlede norskkunnskaper. De var visst ikke bare enkle å tilegne seg. -I asked about the d. They said it was almost silent. How can it be almost silent!? Æ, Ø og Å ble også viet stor oppmerksomhet. -So you thought "The alphabet isn't enought for me - I need more!"? En del av materialet er åpenbart spesialskrevet for forestillingene i Norge, annet er fra standardrepertoaret.

Han vender også stadig tilbake til hvor god engelskforståelse publikum har, særlig når det gjelder vitser som går på engelsk uttale kontra stavemåte -How can you get that? I den forbindelse lanserer han en teori om at engelsk egentlig er førstespråket vårt - norsk er bare et lekespråk til ære for utlendinger... Latterbrølene runger i drøyt halvannen time - jeg var neppe den eneste som kjente det både i halsen og magemusklene etterpå.

Jeg var heller ikke den eneste som knurret en del tidligere på kvelden, før McIntyre endelig kom på. Oppgitt starttidspunkt var 19.30, og da klokken nærmet seg 20 var utålmodigheten i salen både føl- og hørbar,.Gleden var stor da lysende endelig ble dempet, og den påfølgende forvirringen ikke så mye mindre da annonseringen kom: Ladies and gentlemen, please welcome Paul Tonkinson! Hæ, hvem? Han skyndet seg å forsikre om at McIntyre var i huset, vi måtte bare slite med ham en stund først. Ikke noe stort problem det, han var morsom nok og fikk god respons fra salen, men jeg - på vegne av flere, mistenker jeg - ville være så mye mer positiv med en gang hvis vi faktisk hadde visst om det på forhånd. Dessuten synes jeg poenget med oppvarming blir litt borte når pausen mellom Tonkinson og McIntyre blir så lang at vi rekker å bli utålmodige igjen...

Shappi Khorsandi inntar scenen på Folketeatret presis på slaget, uten oppvarmer eller annonsør - Ladies and gentlemen, please welcome -oh, it's only me... Hun går umiddelbart løs på et nærliggende tema - We need to talk about Kate Moss' vagina! (hun var ikke den eneste komikeren som tvitret bilde av den statuen i løpet av festivalen...) I likhet med McIntyre veksler hun mellom Norges-relatert spesialskrevet materiale og mer allmenne temaer fra eget liv, som tokulturellhet og tilværelsen som nybakt alenemor, og hun deler også hans begeistring og beundring for publikums kjennskap til britiske forhold og det engelske språk. Hun forteller om da hun fødte sitt første barn og ble spurt om hvilken etnisitet barnets foreldre hadde - We're both middeleastern - I'm from Iran and he's from Nottingham - og er fra seg av glede når historien slår an. I so love you for getting this! It's a testament to your countrys educational system! 

Folketeateret - som viste seg å være en overraskende intim komiscene - var knapt halvfullt denne kvelden. Det, og mangelen på ekstranummer, var de eneste skuffelsene.

Jeg håper festivalen blir en årlig affære. I så fall vil jeg gjerne ønske meg Jo Brand og Sarah Millican neste år...

mandag, november 11, 2013

Lunsjbrød

Til tross for at jeg står opp ugudelig tidlig (seriøst, 05.00 er ikke morgen, det er natt. Særlig i den mørke årstiden vi er inne i nå.), smører jeg faktisk matpakke hver morgen. Mat må man ha, kantina er ikke så spennende (eller så billig) at det frister som annet enn nødløsning en gang i blant og matpakker er triste nok om den ikke skal være fra kvelden før i tillegg (det fordrer jo dessuten at jeg faktisk er hjemme og får smurt den på kveldstid, og det er slett ikke alltid). Dermed står jeg hver morgen før fuglene fiser og legger brødskiver i matboks (jeg tilhører de bortskjemte som fikk ferdig laget matpakke (dog uten hjerteegg og salamiblomster) til jeg var ferdig på videregående. En følge av det er at jeg er ute av stand til å lage en holdbar matpapirpakke...).

 Noen ganger ryker morgentidsplanen. Det kan skyldes at jeg sover litt for lenge, men strengt tatt skyldes det oftere at jeg står foran klesskapet mens både frustrasjonen og haugen med prøvede og forkastede klær vokser, evnt at boka som ligger på badet er litt for fengende. Det er da det gjelder å ha alternativet klart. Med jevne mellomrom baker jeg brød (vanlig grov gjærdeig) fylt med pølse, bacon, sopp, brie, gulost - kort sagt det jeg måtte ha for hånden - og fryser i passe lunsj-porsjoner. Rett fra fryseren og i veska om morgenen, ett minutt i microen ved lunsjtid og voilá - ikke bare får jeg god og varm lunsj, hele pauserommet dufter av nybakt brød og jeg framstår som den perfekte husmor.


Latkvinnesutgaven - en enkel sirkel som deles etter steking. Er jeg i det avanserte hjørnet ruller jeg horn istedet.


Lunsj!

fredag, november 08, 2013

Hjemmet og vi

Samlingen min med nostalgiske livsstilbøker (med bidrag for husmoren, de nygifte, ungdommen, de unge piker og alle som trenger en innføring i skikk og bruk,samt to tobindsverk for den moderne kvinne, de burde jeg jo også blogge om en dag...) har fått et nytt medlem.


Et gigantverk på over 1000 sider fra 1955 med tittelen Hjemmet og vi lå på et loppemarkedbord - sånn kunne det jo ikke fortsette. Boka er i følge forordet et forsøk på å samle råd og erfaringer på de fleste områder som angår familiens liv. Her finnes artikler som Om å kjøpe og forkjøpe seg, Hus og hage - et harmoniske hele, Kunsten i hjemmet, Den gifte kvinne i samfunnet, Skjønnhetspleie er sunnhetspleie og Vi med kunstneriske evner, samt mangt og meget om innredning, barneoppdragelse, husstell og håndarbeid, for å nevne noe.


Mannen skal også ha sin omsorg i denne tiden, ikke minst må middagen være klar som vanlig.

Det skal dog sies at det i kapittelet om svangerskap også understrekes at siden den gravide kvinne ofte kan være labil og nærtagende kreves det takt, fintfølelse og overbærenhet av hennes omgivelser. Hun bør få kjenne at hennes nærmeste, særlig ektemannen, forstår hennes tilstand og hele tiden står ved hennes side med oppmuntring og hjelp. Og en mann som svikter sitt ansvar levnes svært liten ære: Det er oppriktig synd på den ugifte gravide kvinne selv om hun er skyld i sin stilling, men den dypeste skyggen hviler over de menn som svikter når det kommer til spørsmål om ansvar og konsekvenser. 


Kaminen min! Bygården jeg bor i er bare noen få år eldre enn boka, og kaminen - egentlig beregnet på koks - er helt lik...


En enkel og stilig turjakke i poplin

En riktig snasen herremann - og han kan røyke og se i kameraet samtidig...
Mer fra kapittelet om menn og klær:

Det har gått sørgelig tilbake med sansen for å være velkledd, vi kan merke en amerikansk tendens til skjødesløshet i stil og snitt. Dette gjelder begge kjønn.[...] Vi må tilbake til stilen og kle oss slik at det også er pent.



Televisjon eller fjernsynet har vunnet stor utbredelse i mange land og er på trappene her hjemme også [...] når tiden omsider er inne da fjernsynsapparatene erobrer de norske hjem, vil det ikke minst stå til oss selv om fjernsynet skal bli en ny teknisk velsignelse eller årsak til økt passivitet.

Teknikkens moderne farer truer i kapittelet som egentlig handler om radiolytting. For mye film og bilder i undervisningen var heller ikke bare et gode:

Mange barn er så vant til å få stoffet inn i hjernen gjennom bilder at de har mistet evnen til å fordype seg i det skrevne ord, de har ofte ikke tålmodighet til å konsentrere seg om tekstene i skolebøkene.

Pussig hvordan ting gjentar seg...

onsdag, november 06, 2013

Teaterbyen London: The Cripple of Inismaan

Vi led jo litt valgets kval da vi skulle bestille teaterbilletter til sommerens London-tur - det var så mange fristelser å velge i. Les Miserables var et opplagt valg, og da vi oppdaget Pride and Prejudice i Regent's Park var heller ikke tvilen stor. Men så. Planen var å forhåndskjøpe tre forestillinger - hvilken skulle bli den siste utvalgte? Phantom of the Opera? Lion King? Once? Så satt jeg en kveld og så Graham Norton Show, hvor Daniel Radcliffe var gjest og snakket om sitt nye West End-stykke. Hmm, Harry Potter (beklager, Daniel, du vil alltid være litt Harry...) på scenen? Kan vi ha så flaks at den faktisk går mens vi er der? Kjære google, fortell meg alt du vet...

Google hadde godt nytt. Ikke bare gikk stykket i den ønskede tidsperioden, det viste seg å fristet også med andre kjente navn enn bare mr Radcliffe. Det slo meg da jeg begynte å lese mer om stykket at ikke bare minnet tittelen The Cripple of Inismaan veldig om The Lieutenant of Inishmore (Løytnanten frå Inishmore) som Det Norske Teatret satte opp for noen år siden, stikkord som irsk landsbygd og rå og brutal humor ringte også noen bjeller. Jeg lo overraskende godt og mye av Løytnanten, blodbad, vold og tortur til tross, og var helt klar for en ny dose av dramatiker Martin McDonaghs rå og rurale irske univers. Reisefølget var ikke vond å be (det er hun sjelden. dagens tips: Velg ditt reisefølge med omhu), og teater nummer tre var i boks.

The Cripple of Inishmaan forgår på en liten irsk øy i mellomkrigstiden. Da ryktene om at det spilles inn en film på naboøya, ser den foreldreløse krøplingen Billy, en mulighet til et nytt liv et annet sted. Må han lyve og manipulere for å få det som han vil, er ikke det noen hindring. I tillegg til Billy og hans historie, som avdekkes i stadig nye lag og versjoner, er det søskenparet Helen og Bartley som er i fokus. Helen (fantastisk spilt av Sarah Greene) er øyes skrekk og har det både i kjeften og i kastearmen (det går noen egg i løpet av forestillingen), hun herser med Billy (som likevel er mer enn en smule svak for henne) og lillebroren (som gjør det han kan for å ta igjen verbalt, og tidvis lykkes) og de fleste andre som kommer i skuddlinjen.

Det hele foregår på bred irsk dialekt, med unntak av Daniel Radcliffe (som hos Graham Norton innrømmet at uttalen var det han hadde jobbet hardest med og også gruet seg mest til) er alle skuespillerne irske. Jeg var litt spent på om det ville være vanskelig å få med seg replikkene, men etter et par minutters tilvenning gikk det veldig greit. Som i Løytnanten frå Inishmore er humoren rå og brutal, men sårheten er sjelden langt unna, latteren setter seg ofte fast i halsen. Innimellom sniker en tåre seg fram også.

Til tross for en i mine ører overbevisende irsk aksent og imponerende gjennomførte fysiske skavanker slipper ikke Radcliffe helt unna har-spilt-samme-karakter-i-10-år-forbannelsen - det er vanskelig å unngå å tenke på Harry Potter fra tid til annen, selv om det ikke kommer i veien for teateropplevelsen. Det blir egentlig mer som en bonus - vi så et morsom, sårt og tankevekkende stykke med gode skuespillere - og fikk litt Harry Potter på kjøpet..


Og med dette avsluttes høstes rapporter fra sommerferien. Tror jeg... (min blogg - jeg forbeholder meg retten til å ombestemme meg når jeg måtte ønske...)

tirsdag, november 05, 2013

Blomstrende lopper

Det har blitt en del loppemarkeder i høst, og fangsten ble stor og variert. Ved nærmere ettersyn dukket det opp en åpenbar fellesnevner - blomster!


En søt liten knagg tiltenkt soverommet og min kinesiske silkemorgenkåpe (fra Harstad...). 


Et tynt skjerf med liljer, valmuer og drueklaser


Blomstede sko fra Camper!


En ampel til hoyaen i vinduet. Den hvite plast-saken fra Ikea den henger i nå er jo ikke akkurat en estetisk nytelse. Den slitne tråden (som noen tydeligvis har forsøkt å reparere med tape - se det var jo en strålende idé) er byttet ut - nå er det bare opphengingen som gjenstår.


Et par små potteskjulere. Ikke at jeg egentlig trengte dem, men hva har det med saken å gjøre?


Jakker trenger jeg derimot alltid (joda).


Armbånd også. Særlig i grønt.

Alt dette i tillegg til nevnte fascinator. Og Kirsten Flagstad. Og noen glasskåler. Og et kjede. Og noen bøker og litt annet smårusk. Som jeg savnet Oslos loppemarkedutvalg de årene jeg bodde i distriktet og det var ett i året om jeg var heldig.

søndag, november 03, 2013

November

Jeg tror det var Emily Dickinson som sa at November always seemed to me the Norway of the year, uten at jeg er sikker på hvem som kommer best ut av den sammenlikningen... Sikkert er det hvertfall at det er høst, og at det medfører regn nog inneliv - og det trenger jo ikke være en dum ting.

Høsten innebærer hvertfall at fjordutsikten min kommer tilbake. Det var mørkt over Nesoddlandet i dag - her var regn i anmarsj.


Regnvåte søndager tilbringes best med bøker, te og tente lys - og en sjokolademuffin eller tre.


Mye lys...
Gulvstakene i smijern fikk jeg med meg da jeg flyttet hjemmefra - det var allment vedtatt at de gjorde seg best foran en kamin, og det var det i stua der jeg flyttet (dette er en annen kamin, mange flyttinger senere).


Det lille paret er et loppis-funn og egentlig en lampe. Støpselet passet imidlertid ikke til norske kontakter, så jeg gjorde kort prossess og kuttet av lesningen.


Håndarbeid hører også høsten til. Mef litt innsats nå burde kyllingene være klare til påske.