tirsdag, oktober 22, 2013

Shockheaded Peter og kjempe-elefanten.

Vi satt på rad 12 i Det Norske Teatrets nokså bratte hovedscenesal. Inn kommer en flosshattprydet Vidar Magnussen ridende på en gigantisk (mekanisk) elefant - når ekvipasjen stopper ytterst på scenekanten sitter han høyt over hodene våre.

Shockheaded Peter skulle egentlig settes opp høsten 2011 (enkelte hadde kjøpt billetter allerede tidlig på våren...), men teateret fant forståelig nok ut at det var en dårlig tidspunkt for et teaterstykke som laget humor av å ta livet av barn på bestialsk vis. Groteskhetene er basert på den gamle tyske barneboka Der Struwwelpeter (norsk tittel Busteper, engelsk Shockheaded Peter), som inneholder moralske historier om hvor galt det går med små barn som ikke gjør som de skal. Det er disse forferdelige følgene som kommer svært grafisk til uttrykk på scenen. Fæle Filip som vipper på stolen blir spiddet av bestikk og knust servise, Harriet som leker med fyrstikker ender opp som en askehaug.

Det er grotesk, blod og gørr og selvfølgelig overdrevet ut i det ekstreme, både i sceneuttrykket og de tilhørende sangene som framføres av Espen Beranek Holm og hans lille og svært mobile orkester med ukulele, tuba og bærbart trommesett, tidvis utvidet med fele og sag. Vidar Magnussen er seremonimesteren som binder det hele sammen og det lille barnet som forsømmer og fortrenges av sine foreldre fordi han er så stygg - forestillingens tittelrolle. Jeg leste et sted (som jeg selvfølgelig ikke finner igjen nå) at Magnussen hadde så lyst på denne rollen at han tilbød seg å lage middag til teatersjef og regissør Erik Ulfsby et år for å få den. Om Ulfsby tok ham på ordet (og hvorvidt han i det hele tatt kan lage mat) er uvisst, men uansett - dette er rollen Magnussen var født for å spille. Dette er hans forestilling fra start til mål, ingen tvil.

Jeg skal ikke påstå at dette er et må-se-stykke. Humoren er rå og svart og grotesk og ikke for alle. Har hørt rykter om at noen trodde det var en barneforestilling - det er det definitivt ikke. Om barn, men ikke for barn - med mindre man snakker voksne barn, da. Jeg så den sammen med faren min, vi lo høyt og rått og lenge begge to og syntes dette var stor stas.

Er du av de sartere sjeler, vil jeg nok heller anbefale noe annet. Men hvis du som meg har en litt makaber sans for humor (evnt akutt behov for litt mental prevensjon - dette er ikke et stykke som gir deg lyst på barn...), så kjenn din besøkelsestid. Om ikke annet for å se Vidar Magnussen - og elefanten...

søndag, oktober 20, 2013

100 år (og litt til) og like stri

Søndag 7. oktober fylte Det Norske Teatret 100 år. Det ble feiret med åpent hus, gatefest og forestillinger på flere scener. Som hyppig gjest på teatret hele året måtte jeg jo være med på festen. 


Jeg var ikke den eneste, det var vanvittig mye mennesker. Da vi møtte opp litt før 11 for å sikre oss billetter til dagens gratisforestillinger, gikk køen allerede langt oppover gata. Ubekreftede rykter skal ha det til at den på en tidspunkt nærmet seg Domkirken. 


Vi sto i kø en drøy time, da vi endelig nådde det forgjettede land (også kalt billettutdelingen) var alle omvisningene fulle. Men vi fikk med oss en musikalkavalkade på hovedscenen, hvor Paul Åge Johannesen som Javert serverte dagens heldekkende gåsehud og bergenseren Jon Bleiklie Devik tolket erketrønderen Bør Børson til stor jubel (måtte han vaske munnen med såpe etterpå...?).  Senere på dagen fikk vi også med oss en kortversjon av et av de første stykkene teatret satte opp, Ervingen av Ivar Aasen (Aasen som musikalforfatterer - hvem hadde trodd...!), og jubileumsstykket 100 år er ingenting - en vandreforestilling bygget rundt oppsetningen av Jeppe på Berget i 1913.


Jeppe på Berget utløste det som senere har blitt kjent som Teaterslaget - målungdom og riksmålsstudenter slåss i gatene slå blodet sprutet, og det skal ha vært opp mot 20 000 i gatene. Da snakker vi engasjement for språk og teater!


Teaterslaget (i nen veldig forkortet og koreografert utgave) ble framført flere ganger i løpet av jubileumsdagen. Hver gang endte det med at nynorskungdommen triumferte og svingte teatrets røde flagg - og inspirerte enkelte(...) til å nynne en nynorsk musikalslager som også bringer tankene til røde flagg og spektakulære slagsmål.

Kan du høyre folket syng...

lørdag, oktober 19, 2013

Fascinerende

Ny helg, nytt loppemarked. Når det finnes et i gangavstand og jeg uansett ikke har noen lørdagsplaner, kan det jo ikke skade å ta en tur...  Etter å ha pådratt meg to notebøker (en med musikalsanger og en med filmmusikk) og en kvinnehistoriebok (Sissel Lange-Nielsen - Fra kosteskaft til konebil (1970). For jeg har jo ingen sånne fra før av) og strengt fortalt meg selv at jeg ikke trenger flere asjetter, hverken med bjørnebærplaner eller blåveis (selv om de var veldig fine), havnet jeg i klesavdelingen. Der fant jeg en fascinator, med slør og fjær og alt som kreves. Ikke akkurat noe jeg trenger, men jeg måtte jo plukke den opp og bare se litt...

En bitteliten korpsaspirantjente, sannsynligvis med på sitt første loppemarked, kom bort til meg.

-Vil du kjøpe den?
-Den er veldig fin, men jeg vet ikke helt hva jeg skal med den...
-Du kan jo ha den på deg når du skal på fest.

Det var åpenbart ikke tvil i hennes sjel om at jeg jevnlig frekventerte festligheter hvor den slags hodepryd var en selvfølgelig del av antrekket. Jeg kunne jo ikke være ansvarlig for å ta fra henne illusjonene om det glamorøse voksenlivet...


Bill.mrk. har hodeplagg, mangler anledning. 


Mangler muligens også litt trening i å sette den på riktig, samt i å ta bilder av eget hode...


fredag, oktober 18, 2013

Fullmåne


I kveld er det fullmåne, tiden for varulver og ekstra bemanning på fødestuene. Slik så forrige nymåne ut, der den tittet gjennom skyene over hustaket.

onsdag, oktober 16, 2013

Veggpryd : Kirsten Flagstad

Jeg har vært på loppemarked igjen. Denne gangen pådro jeg meg blant annet et nytt bilde - og frimerker med førstedagsstempel, alt i samme ramme.
.

Norges store opera-dronning Kirsten Flagstad. Tegningen som er datert 1937 er ikke original, men det er frimerkene fra 1995.


I 1995 var det 100 år siden Flagstads fødsel og hun ble hedret med to frimerker - og et eget Wagner-inspirert stempel.


Hun måtte selvfølgelig henge over pianoet, ved siden av den nye operaen i solnedgang.

fredag, oktober 11, 2013

Teaterbyen London: Les Miserables

Det var en sommerdag midt på 80-tallet at min mor dro til byen for å kjøpe bursdagsgave til min far, og kom hjem med en gave til seg selv. En dobbelt-LP med grått omslag, musikken fra en ny London-musical. Les Miserables. Jeg - ennå ikke skolejente - forelsket meg umiddelbart og tilbrakte mange timer på magen foran høyttaleren med tekstene foran meg (den skal tidlig krøkes som god nerd skal bli). At jeg ikke kunne engelsk og strengt tatt ikke skjønte noe av handlingen var ingen hindring hverken for entusiasmen eller det faktum at jeg snart kunne alle sangene utenat.

Året etter ble den satt opp på Det Norske Teatret i Oslo. Jeg villevilleVILLE! være med, men ble vurdert som for liten til å se den (en annen jente i klassen min fikk lov. Tror aldri jeg noen gang har vært så misunnelig). Jeg var bitter lenge. Kjenner jeg nøye etter, er jeg fortsatt litt bitter, når sant skal sies... Engelskkunnskapene tok seg i det minste litt opp etterhvert, så deler av handlingen begynte å tre fram. Revolusjon. Kjærlighet. Urettferdighet. Og Javert var slem, det var ihvertfall sikkert fra det øyeblikket jeg skjønte setningen We'll be ready for these schoolboys / They will wet themselves with blood. 11 år gammel gjorde jeg mitt første forsøk på å komme meg gjennom Victor Hugos roman, men da jeg hadde kommet meg gjennom drøyt 100 sider uten å finne noen hendelser jeg kjente igjen ga jeg opp...

I 2005, nesten 17 år etter Norgespremièren, kom Les Mis tilbake på en norsk teaterscene - Trøndelag Teater. Lykke og glede og ut på tur. Gåsehuden var heldekkende på det andre slaget i overturen, og jeg var tilnærmet målløs i et kvarter etterpå. En av de absolutt største teateropplevelsene noensinne. Så gikk det plutselig sport i å sette den opp, og både Lillestrøm, Bergen og Oslo fikk sine versjoner -og selvfølgelig så jeg alle, mens tårer og sminke rant. På et tidspunkt kom jeg meg endelig også gjennom boka. (Dessuten kom filmversjonen tidligere i år, men den var som kjent en gedigen skuffelse.)

Poenget med denne lange, nostalgiske innledningen er å forsøke å forklare hvor stort det endelig var å skulle få se den musikalen på originalspråket (ikke et vondt ord om den vakre nynorske oversettelsen) i London, hvor den har gått sammenhengende i over 25 år(!). Det bør vel ikke komme som noen overraskelse at vi var tidlig ute, ei heller at vi hadde plasser på første rad (for sikkerhets skyld hadde vi bildegooglet salen før vi kjøpte billettene, for å være sikre på at vi fikk gode plasser). salen var forøvrig overraskende liten - jeg har alltid sett for meg at de store West End-musikalene spilles på store, moderne stender, men lange tradisjoner = gamle teatre = (relativt) små og intime scener. (Wikipedia kan fortelle at Queen's Theatre, hvor Les Mis spilles, er fra 1907 og har plass til 1099 personer. Ikke akkurat lite, egentlig. Men det føltes sånn... *sta* )

Jeg hadde selvfølgelig studert rollelisten nøye da vi bestilte billettene, uten å finne noen kjente navn. Innen vi kom oss dit hadde de rukket en rolleendring - plutselig fant jeg en kjent (vel, hvertfall for enkelte av oss med over middels interesse for musikaler og Allsång på Skansen...) - Anton Zetterholm i rollen som Enjolras. Han er med klar margin den yngste jeg har sett i den rollen, og også den som likner mest på Hugos beskrivelse i romanen. Dessuten har han stemme så det holder, svenskene har ingen grunn til å skjemmes over sitt bidra til denne store kvelden.



For det ble en stor kveld, med ståpels og tårer og åndenød i rikt monn. Jeg var litt spent på om de etter så mange år og utskiftninger fortsatt klarer å holde et høyt nivå - det var ingen grunn til bekymring, her var det kvalitet over hele linja. Eponine (Carrie Hope Fletcher) var nok kveldens beste, mens kvelden minst imponerende var Javerts selvmord. Der tror jeg samtlige norske iscenesettelser har vært bedre. Men ellers var kvelden en minneverdig opplevelse av den nokså ubeskrivelige typen. Og om noen lurer - jeg kan fortsatt alle tekstene. Jeg hoppet litt i setet da Fantine begynte rett på vers to i Come to me - sang hun feil?! - men orkesteret var helt med på notene (unnskyld), så jeg får vel anta at det var sånn det skulle være.

Joda, det var nerdenes lykkeaften...

tirsdag, oktober 08, 2013

En gang korist...


Skolekor, TenSing, blandakor, damekor - jeg har mange års erfaring som korsanger. De siste årene har det mest blitt synging i dusjen (og i vaskekjelleren - fantastisk akustikk), men sist tirsdag satte jeg for første gang på 6 år mine ben på en korøvelse igjen. I operaen, intet mindre. De har dratt igang et publikumskor, uten opptaks- og kompetansekrav, blott til lyst. Alt vi skal synge i høst er i varierende grad knyttet opp til det operaen spiller i høst - furiekoret fra Orfeus og Evrydike, for eksempel. Både Puccini, Wagner og Offenbach står også på planen, så her får prestasjonsangsten blomstre fritt... På hver øvelse kommer det også besøkende som gir innblikk i operaens indre liv, første besøk kom fra kostymeavdelingen. Både min indre korist og min nysgjerrighet knyttet til alt som skjer bak scenen får med andre ord sitt - hva mer kan man ønske seg? Igjen tyder mye på at det blir en fin høst...

fredag, oktober 04, 2013

Darn it and stich

I en sidegate i Oxford sentrum fant vi en sjarmerende liten sybutikk (a haberdashery- et av mine favorittord i det engelske språk) med det velklingende navnet Darn it and stitch. To små, men imponerende velutstyrte rom, og et loft hvor de leide ut symaskiner på timebasis - det må jo være en genial idé i en studentby.
 

Jeg lot meg lokke til å bryte mitt selvpålagte "ikke kjøpt noe du ikke vet hva du skal bruke til"-regel og kom ut med to stoffbiter - småblomstret cordfløyel og rosemønstret lin. Da vi satt på toget tilbake til London og studerte dagens innkjøp kom mitt reisefølge med de forløsende ord: Det med rosene er jo perfekt til tehette!" 


Som sagt, så gjort (OK, så tok det tre måneder før jeg kom så langt, men i den store sammenheng er det faktisk ganske raskt- Vi kan snakke om stoffet jeg kjøpte i Paris i 2009 en annen gang...)


Svenskene feirer Kanelbullans dag i dag - et eksempel til etterfølgelse, og en unnskylding for å bake og å stappe i seg resultatet... Teen som  holdes varm av min nye roseprydete kreasjon er for anledningen også fra Sverige - rooibush med blåbær og lyngblomster.

torsdag, oktober 03, 2013

Høstens mest etterlengtede

Det var en gang allerede på våren 2010 at jeg deltok på et arrangement i Vennelaget til Det Norske Teatret og fikk høre Alfred Fidjestøl snakke litt om teatrets historie og boka han skulle skrive i anledning 100-årsjubileet - i 2013. Det var bare å smøre seg med tålmodighet...


Og som vi alle vet - den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I formiddag var jeg på boklansering - boka har endelig kommet! Den har fått tittelen Trass alt, og de vitale målene er ca 2 kg tung, 780 sider lang og drøyt 6 cm bred. Alt ligger med andre ord til rette for mange mørke høstkvelder med bok og tekopp (og kanskje litt sjokolade...) i sofaen.

Og på søndag er det jubileumsfeiring med åpent hus og gatefest - det gledes!