torsdag, september 26, 2013

Like a circle in a circle...

På lørdag var planen en tur i høyblokka. Den planen var vi ikke alene om... Vi kom, kastet et blikk på køen og fant ut at vi egentlig ikke hadde  lyst... Istedet tok vi trikken til Jomfrubråten og vandret i høstsola til Ekeberg camping, hvor det var et stort loppemarked. Vi var ikke alene der heller, men køene var ikke like uoverkommelige... Det var mye morsomt som fristet, men det meste strøk på minst ett av testspørsmålene: Har jeg bruk for det? Har jeg plass til det? Kan jeg leve uten det?


Smykker har jeg alltid både plass til og bruk for, og dette kjedet kunne jeg visst ikke leve uten... Det ble mitt for den overveldende sum av 75 kroner. Som vanlig er jeg full av nysgjerrighet på smykkets tidligere liv - hvor kommer det fra? Hvor har det vært? Hvor gammelt er det?


Mitt høstforsett (hvorfor vente til nyttår med å igangsette gode idéer?) er å bli flinkere til å ha friske blomster i huset - en bukett asters for eksempel. Effekten det har på humøret er overraskende stor.


 Hmm. Jeg trodde Like a circle in a circle var fra teksten til Windmills of your mind, men det korrekte er visst Like a circle in a spiral. Men sånne detaljer er da ingen grunn til å ikke unne seg litt Peter Jöback en kald og tåkefull høstmorgen...

tirsdag, september 24, 2013

Kulturmåned Februar 2013

Hvordan jeg synes planen om å blogge om kulturopplevelsene mine måned for måned fungerer? Jo takk, helt strålende. La oss mimre om februar...

Kino: Les Miserables
Idéen om en filmversjon av musikalversjonen av Les Mis var i utgangspunktet strålende - potensialet var enormt og gleden var stor. Så begynte rollebesetningen å komme og forventningene begynte å synke. Hugh Jackman som Valjean? Russel Crowe son Javert? *skeptisk* Jeg gikk på kino, forventningene var lave - skuffelsen var stor. Denne innlemmes neppe i samlingen musikal-dvd, og det er egentlig ganske tragisk med tanke på at dette er en av favoritt-musikalene mine...

Det Norske Teatret - Baksnakk Bibelen
I anledning vårens store Bibel-satsing dro Det Norske Teatret til med en hel baksnakk-serie. Jeg fikk med meg tre av fire arrangement. På det første fikk vi en innføring om Bibelen i populærkultur - påvirkning og referanser i film, musikk og litteratur. Det andre var en paneldebatt om Bibelen som religiøst skrift, med representanter fra jødedommen, islam og kristendommen. Tema nummer tre var om Bibelen. politikk og Midt-Østen, med bl.a. Sidsel Wold. Veldig spennende og lærerike timer, som for min del gjerne kunne holdt på lenger.

Oslo-Filharmonien med Ole Edvard Antonsen - Macmillian, Pärt, Janácek
Jeg vil se Janácek, sa en venninne som hadde les Murakamis 1Q84, det var visst en sammenheng der. Hvem var vel jeg til å protestere...? En kveld med klassisk musikk og Ole Edvard Antonsen som solist kan vel ikke bli feil...

Bibelen
Vårens store teater-hendelse - og selvsagt måtte alt sees på en gang. Konklusjonen etterpå hva at de seks timene hadde fløyet av gårde - det mest langdryge var spisepausen midt i... (selv om vi fikk god mat - og kake). Spennende, men litt variable forstilling, det var ikke alle scener som fungerte like bra. Bryllupet i Kanaan var ikke vellykket, mens historien om Jerikos murer fikk en relevans til dagens verdenssituasjon som satt som en knyttneve i magen - uten at noe egentlig ble sagt direkte. Kveldens store høydepunkt: Frank Kjosås. Jesus. Bergprekenen. Gåsehud. Nye Testamentet-delen var jevnt over bedre enn Gamle Testamentet, men der har man jo unektelig fordelen av en klarere dramaturgi. Bruken av animasjoner i gulvet(!) var utrolig stilig - det vil jeg se mer av!

Riksteatret - Bedrag

Bedrag av Harold Pinter handler om et mangeårig utroskapsforhold. Samuel Fröler og Agnes Kittelsen spiller ekteparet, Nicolai Cleve Broch (jeg har sikkert nevnt det før, men den mannen kler å bli eldre) er hans venn og hennes elsker. Historien fortelles baklengs, det starter med bruddet og gjennom løsrevne enkeltscener følger vi utviklingen tilbake til den første grensen flyttes. Her gjelder det å henge med i svingene, det hjelper at tid og sted oppgis for hver scene. Det blir nesten litt som en krimroman hvor det gradvis nøstes opp hva som har skjedd. Scenografien er enkel, alt bæres av dyktige skuespillere. Jeg ble sugd inn i historien og syntes det var veldig bra - helt til siste scene, den ødela inntrykket litt. Ikke fordi de på scenen gjorde noe galt, men rett og slett fordi jeg ikke likte Pinters forklaring på hvordan forholdet startet. Meget subjektiv misnøye, med andre ord...

Det Norske Teatret - Bikubekveld: Musikalaften
Oppmøtet på DNTs sene fredagskveldarrangementer har vært varierende, men da de bød på utdrag og høydepunkter fra musikalrepertoaret var det smekkfullt. Charlotte Friogner, Trond Teigen, Ingeborg S. Raustøl og Pål Christian Eggen ledet oss gjennom nytt og gammelt, og jeg ble lykkelig overrasket over noe som egentlig var en selvfølge - alle sanger ble framført i de nynorske oversettelsene.

Centralteatret - Trassalder
Trassalder skulle være vinterens store feelgood-komedie - we are not amused. Hvertfall ikke så veldig. Det ble mye platt, enkel og stereotyp humor, jeg sitter stadig med følelsen "jeg skjønner at dette er ment å være morsom, men jeg synes ikke det er det". Handlingens klimaks, hvor den eldre mannen finner igjen sin homofile elsker fra mange år tilbake og gjenopplever følelser de ikke turde å satse på den gangen, er egentlig både sårt og rørende og kunne dannet utgangspunkt for et mye bedre stykke, men det skusles også bort i platt humor. Sluttscenen er søt, da.

Riksteatret - Tvillingsjeler
Historien om vennskapet (kjærlighetsforholdet?) mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier, fram til sistnevnte ble deportert til Auschwitz i 1942. Et veldig nært vennskap, preget av begges til tider nokså ustabile psyke. Det er hele tiden tre personer på scenen - ungjentene Gunvor og Ruth, og den aldrende Gunvor som ser tilbake, et grep som fungerer bra. Det er en i utgangspunktet sterk historie, men jeg gripes ikke like mye som jeg forventet.

søndag, september 15, 2013

Harryhandel og dinner at Tiffany's

Eller: En helg i det lille utland; eller: Hvordan spare seg til fant...

Forrige helg var jeg og en venninne i Karlstad. Ikke fordi det skjedde noe spesielt eller fordi vi hadde noe ærend der, det var ikke engang noe kulturelt involvert - bare fordi. Fordi vi har vært så mye på tur det siste året, først og fremst. Vi har nemlig bodd så mye på hotell det siste året at vi fikk en gratisnatt fra Hotels.com. Den måtte brukes innen 4. oktober, og siden vi ikke hadde noen passende reiseplaner måtte vi lage noen. Man kan jo ikke gå slipp av en gratismulighet - det er jo å sløse. Eller...

Valget falt på Karlstad (som vi med hell har besøkt før) - passe langt unna, hyggelig by med praktisk og kompakt sentrum og gode shoppingmuligheter - og harryhandel. Mer om det senere... Med strategisk pakkede halvtomme kofferter på bagasjehyllen fant vi oss til rette i hvert vårt vindussete (det hadde vært umulig å få plasser ved siden av hverandre da vi bestilte. Hvordan det kunne ha seg når toget bare var halvfullt må fåglarna og SJ vite) og sov og leste oss til Värmland, du sköna.

 Bagasjen ble dumpet på hotellet og det var tid for dagens første fika/second breakfast. Klokka var fortsatt bare 11, sol og himmel dannet passende nok en blågul symbiose over uteserveringen på torget, chai latten var god og livet slett ikke så verst. I bedagelig tempo - vi hadde jo ingenting vi måtte gjøre eller rekke - trålet vi butikkene fram til stengetid, bare avbrutt av en lang utendørs lunsj.

Etter en så anstrengende dag er det jo åpenbart at vi trengte en hvilepause på hotellet før vi kledde oss om og dro ut på leting etter mer mat.Vi hadde en mulig slagplan, men tok en runde på torget og studerte alle utstilte menyer for å være sikre på at vi ikke gikk glipp av noe før vi likevel fulgte planen - Tiffany's. Lite diamanter og glamour, men hyggelig inngbygget-uteservering (det var ute på gata, men hadde både vegger, tak og vinduer, så hva skal man egentlig kalle det?) med gustavianske møbler, blomster og behagelig bakgrunnsmusikk på passe volum. Ikke minst hadde de en spennende meny - da vi mette og belåtna trillet det halve kvartalet tilbake til hotellet hadde jeg satt til livs hvitløksmarinerte snegler, reinsdyrfilet i solbær- og peppersaus og brownie med basilikumkrem og jordbærsalat. En fin kveld for matvrak på tur. Og som de natteliv- og festmenneskene vi er, sov vi kl 23...

Søndagen ble preget at de samme S'ene som lørdagen - shopping, spising og sol. Da vi hadde gjort oss ferdig med de butikken vi ikke rakk dagen før og fikat i gågata (aldri et Sverige-besøk uten kladdkaka), ruslet vi en tur i idylliske omgivelser langs elven. Ganske fantastisk med sånt vær og temperatur en uke ut i september - det var bare å nyte. Så ble pizza spist, kofferter hentet (og stappet fulle med innholdet fra posen vi hadde pådratt oss i dagens løp) og vi innfant på oss på togstasjonen i god tid. Det gjorde ikke toget, som var bortimot en halvtime forsinket, men vi kom oss hjem til slutt.


Helgens harryhandel: Ost, kjeks, knekkebrød, te og sjokolade i ymse varianter, samt saft, posesuppe og is-saus. Alkohol, tobakk og kjøtt? Næh...


Helgens ikke-så-harry.handel: Mer te, svart veske, pute med by-trykk, ildfast form, pulsvanter, kjede og en stoffbit. Samt bøker - svenske pocketbøker er så billige at jeg alltid ender opp med en bunke. Denne gangen ble det tre romaner (Sara Beischer - Jag ska egentligen inte jobba här, Helena Thorfinn - Innan floden tar oss, Sara Lowenstam - Tilbaka til henne) og Klas Gustafsons Enkel vacker öm : Boken om Monica Zetterlund. Filmen om Monica Zetterlund kommer nenmlig på kino snart - den vil jeg se. Og jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at når jeg har sett den filmen vil jeg være nysgjerrig på å lese mer om henne...

Kort sagt - alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Bortsett fra lommeboka, som håper jeg ikke får fleree sånne "gratis"-tilbud på en stund...

mandag, september 09, 2013

Fargeblind

Som nevnt - jeg liker farger. På alt. Hvorfor kjøpe kjedelige nøytrale utgaver når det finnes alternativer i spreke farger?


Derfor har jeg en knall turkis koffert (lett gjenkjennelig på lang avstand på bagasjebåndet på flyplassen)...


...og lilla søppelbøtte på kjøkkenet.



Da jeg fant stjernemønstrede laken på LaRedoute ble jeg naturlig nok ekstatisk. Så ekstatisk at jeg glemte å sjekke størrelsen på dem. Noe sier meg at de muligens egentlig var beregnet på senger i barnestørrelse...

Sånt skjer. De kan jo bli fine duker også...

fredag, september 06, 2013

Teaterbyen London: Pride and Prejudice

Da jeg fortalte kjente at jeg skulle til London i sommerferien, var det ingen som spurte om jeg skulle på teater der. De kjenner meg altfor godt til det. Spørsmålet lød som regel heller: Hvor mange stykker skal du se?... Faktisk var svaret ganske beskjedent – tre stykker på ti dager er jo ikke så langt over snittet mitt hjemme.

Vi startet lørdag kveld på Open Air Theatre i Regent Park. Det åpnet i 1932 og spilte i mange år bare Shakespeares A Midsummer Night’s Dream. Nå har det sesong fra mail til oktober og rekker over ganske mange stykker i den perioden, men Shakespeare er alltid med. Vi skulle se en annen klassiker, med 200-årsjubileum i år – Jane Austens Pride and Prejudice.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men jeg hadde et vagt bilde i hodet av midlertidige stilastribuner og ditto scene. Så feil kan man ta… Teateret har et stort permanent anlegg midt i Regent’s Park med dreiescene, støpte tribuner, flere serveringssteder og skikkelige sanitæranlegg (det siste en lykke for oss med en litt irrasjonell frykt for port-a-loos…). Anlegget har også egne piknik-områder, hvor man kan nyte medbragt eller forhåndsbestille ferdig kurv. Fordi vi er luksusdyr og dessuten er vant til norsk sommer, satset vi heller på å bestille middagsservering – den var nemlig under tak…

Som anbefalt møtte vi opp da portene åpnet og sto pent i kø sammen med eldre engelskmenn og deres solide piknik-utrustning. Vi ble vist til et hyggelig spiseområde i utkanten av området med småbord, levegg av flettede kvister og lysslynger i taket (det er bare den leveggen og tak av bølgeblikk, man sitter fortsatt utendørs), og en blid servitør kom med brød, potetgull og dagens meny, hvor vi hadde tre valg på hovedrett og dessert. Hovedretten - vi var kreative og gikk for beef wellington alle tre - kom fort og forsvant fort, og etter en liten runde i anlegget fant vi plassene våre. (Desserten - vi delte oss mellom lemon meringue pie og strawberry & elderberry tart - ble servert i pausen. Vi gikk tilbake til bordet vårt og der sto det klart).

Det slo meg her, som det gjorde da jeg så filmversjonen med Kiera Knightly for noen år siden, at BBC-versjonen fra 1995 på sett og vis har satt fasiten for hvordan rollene skal besettes og tolkes (selv om vi alle vet at Colin Firth er uerstattelig...). Den som skilte seg mest ut i så måte her var Mr Collins - i BBC-serien er han jo egentlig bare blåst uten at det er noe vondt i ham, men denne mr Collins var mer bevisst pompøs og selvhøytidelig. 

Skuespillerne var en blanding av unge, nyutdannede og mer etablerte. Jeg gjenkjente ingen navn, men søk på IMDb i ettertid kunne fortelle at Mr Bennet (Timothy Walker) spilte brudgommen Angus i det første av bryllupene i Fire bryllup og en gravferd. Jevnt over var det flotte skuespillere som fikk til ironien og sarkasmen hos Austen. Det er jo ingen overraskelse at det er en morsom bok, men jeg ble likevel overrasket over hvor mye jeg lo. Jeg syntes enkelte poeng ble litt borte, men sånn må det jo bli når det skal kuttes ned til en tre timers forestilling (og sannsynligvis bare merkbart for de av oss som har lest boka på to språk og sett tre forskjellige filmatiseringer...)

Jeg tok ingen bilder (det var en prioriteringssak - kamera eller liten veske. Jåla vant...), men reisefølge Trine har publisert noen i sin blogg.

Vi så også Les Miserables og The Cripple of Inishmaan - omtale kommer nok...


Skoball


Skoball er ikke et ord stavekontrollen godkjenner - den forslår i stedet skoleball eller skogball (for det er jo et vanlig ord...?) - men det er et ord som tilhører barndommen min. Når man handlet barnesko på Sko-Hagen i Bogstadveien fulgte det alltid med en liten leke (for alt jeg vet kan det gjøre det fortsatt, det er ikke så ofte jeg kjøper barnesko), som oftest en av disse små plastballene. Navnet ga seg jo selv...

De kom i mange farger, men nå er alt jeg har denne slitte grønne. De andre har vel vandret ditt de fleste barneleker etterhvert havner, det er igrunnen et større mysterium at denne faktisk har overlevd...

onsdag, september 04, 2013

Alt har sin pris

Akkurat hva denne prisen er kommer imidlertid an på så mangt, ikke minst på loppemarked.

Jeg fant en fin liten glass-skål i kjøkkenavdelingen og tenkte at den ville gjøre seg fint sammen med sin tvilling og øvrige slektninger i det grønne glasserviset i skapet mitt. Ergo spurte jeg en av selgerne hvor mye han skulle ha for den. Han ville at jeg skulle forslå en pris, så jeg tilbød en femmer - særlig mer var jeg igrunnen ikke villig til å gi. Å nei, den måtte han nok ha 20 kroner for. Da kan du bare glemme det, sa jeg og gikk videre - til naborommet, hvor det var mer glass. Det sto det jammen tre av samme slaget, så jeg gjorde et nytt forsøk og spurte etter prisen - 15 for alle tre. Sånt blir det salg av...


Dette var selger nummer tos definisjon av en bolle hun måtte ha 20 kroner for. Igjen en sjokkerende pris - så lite?! 


Sett ovenfra ser den ut som en stor blomst. Jeg vet ikke hvor jeg skal ha den eller hva jeg skal bruke den til, men det var ingen tvil om at den måtte bli med hjem.


Hva han som mente at den lille grønne var verdt 20 kroner ville tatt for den store rosa, kan man jo bare lurt på...

tirsdag, september 03, 2013

Veggpryd #6

På soverommets vegger samles ymse jeg gjerne vil ha oppe, men som ikke nødvendigvis hører hjemme i stuen...

Regnbuefredsflagget er kjøpt i Firenze for noen år siden. Vi kjørte rundt på den italienske landsbygda og selv i de minste fire-hus-og-en-kirke-i-et-veikryss-landsbyene kunne du være sikker på at minst ett hus hadde et sånt flagg hengende i vinduet.

De små blomsterbildene har jeg brodert selv, den sommeren jeg var student og hadde sommerjobb i en liten glass- og gave-butikk. Den dagen jeg begynte å jobbe kom hetebølgen og alle dro på stranden i stedet for på shopping. Jeg satt ensom bak disken og broderte -godt jeg ikke hadde provisjonsbasert lønn...


I følge notatet på baksiden er dette bildet brodert av en 8 år gammel gutt. Kjøpt på loppemarked da jeg var liten. Hvorfor jeg falt sånn for det skal være usagt, strengt tatt har jeg aldri likt hester...


Mer dyrerelatert loppemarkedkunst innkjøpt i ung alder.


Dette er meg! Eller, dette er en alternativ versjon av meg der jeg har klassisk pene trekk i stedet for oppstoppernesen og haken jeg egentlig har. I make you a beautiful princess, sa den pågående tegneren på markedet i Moskva og ga meg helt nye ansiktstrekk (det kan jo bare ha vært en unnskyldning for at han ikke var så flink til å tegne likheter...). Prisen han forlangte for "kunstverket" var selvfølgelig før pruting, men det har jeg aldri vært så god på. Dessuten, selv om han antagelig fikk mer av meg enn han tjente på en middels uke var det en ubetydelig sum for meg - jeg betalte mer for rammen - og han hadde sikkert familie og barn å forsørge. Morsomt reiseminne å ha - og håret, brillene og skjerfet likner ihvertfall...

søndag, september 01, 2013

Teatersko

Teatersesongen er i gang! Skjønt, det ble egentlig aldri noen sommerpause i år, med flere teatre i London og operabesøk hjemme i juli ble det bare såvidt litt lavsesong. Men nå åpner alt og alle igjen, og jeg har vel knapt en uke uten minst en kulturell plan på denne siden av juleferien. I dag skal jeg se Figaros bryllup i operaen. Jeg så oppsetningen sist den gikk (to år siden?) og hadde egentlig ikke tenkt å se den igjen - det er så mye annet jeg skal og vil se - men så ble en billett ledig med akutt behov for ny eier...


Fordi jeg er ei jåle med (litt for) fulle klesskap, liker jeg å pynte meg litt når jeg skal ut og være kulturell. I den anledning lette jeg hele forrige sesong uten resultat etter nye teatersko - pene svarte sko med hæl man både kan føle seg elegant i og klare å gå med uten overhengende fare for beinbrudd. I London, hos min gamle venn Deichman (som tidligere har bidratt med både lilla og grønne sko, samt et skjerf, til samlingen) fant jeg endelig det jeg lette etter. Riktignok er jeg ikke så begeistret for borrelås på skoene mine - jeg vil ha skikkelige metallspenner - men når jeg får så fine rosetter på istedet kan jeg leve med det...