lørdag, februar 23, 2013

Lilla gevanter


Noen gikk på en ørliten smell da Ellos lokket med halv pris av salgspris. Enhver antydning om at noen muligens er en anelse ensporet i fargevalget vil bli møtt med en demonstrativ mangel på forståelse.

torsdag, februar 21, 2013

Vinterferie

Ferietid gir en litt blandet følelse når man jobber på skole og likevel bare har de vanlige fem ferieukene. Ulempen er jo åpenbar - man må jobbe mens nesten alle andre har ferie (jada, jeg vet at ute i den virkelige verden har de fleste voksne ikke vinterferie, men skolen er en verden for seg. Når 1100 av de 1120 menneskene man vanligvis har rundt seg har tatt ferie, føler man seg ganske i mindretall...). Fordelen er at når alle andre er borte, kan man jobbe nokså uforstyrret og effektiv og få unna ting man ikke har til ellers. Jeg bruker uka til å omorganisere hyllene - adskillig morsommere og mer tilfredsstillende enn det kan høres ut... 


Te må man ha... Og nå som VM er i gang, er nrks nett-tv min venn.


Hyllerydding medfører alltid litt kassering. Noe er for gammelt, noe er utslitt, noe er begge deler.


Sitronbåten er både gammel og utslitt - og på helt feil hylle.


Det var først da jeg så klistremerket at jeg skjønte hva dette er/har vært - et rødt eple.

Å forvente at tenåringer skal finne nærmeste søppelbøtte er visst i overkant...

tirsdag, februar 05, 2013

Nokså elendig

OK, elendig er kanskje å ta litt hardt i, men det er jo lov når man skal lage tabloide overskrifter - det har jeg lært av VG og Dagbla'... Det handler selvfølgelig om Les Miserables, fine yndlingsmusikalen som har kommet på kino. Forventningene var store, fallhøyden større - og man falt og falt...

 Å si at jeg skred til verket (eller kinosalen, som et også kalles) med et åpent sinn, er muligens ikke helt sant... Jeg kunne tekstene utenat før jeg kunne engelsk, jeg har sett fire forskjellige sceneversjoner, en filmversjon, et par konsertversjoner, lest boka og har innspillinger på fire forskjellige språk. Denne filmen har jeg sett fram til med skrekkblandet fryd og en ikke ubetydelig mengde skepsis til rollelisten.

 La oss begynne der. Hugh Jackman som Jean Valjean. Jeg vet at han nå kan skryte av en Oscar-nominasjon for rollen, men det hjelper ikke. For meg blir han aldri Valjean, og det er et dårlig utgangspunkt. Verre er det han gjør med Bring him home - det burde være mer straffbart enn det ene brødet han stjal til en sulten unge... Joda, han kan synge - til et visst punkt, og Bring him home ligger langt forbi det punktet. Russell Crowe er utseendemessig grei som Javert, men han sliter enda mer med sangen. Det skal sies - ut fra hva jeg hadde hørt på forhånd sang han bedre enn fryktet, men det er åpenbart at det koster ham så mye konsentrasjon og anstrengelse at han ikke har så mye overskudd igjen for andre ting - formidle følelser og sånt, for eksempel. Det blir, både på ham og andre (Jackman også) mye flat synging - teksten er der, tonene er (stort sett) der, men budskapet, følelsene, innlevelsen og troverdigheten skorter det en del på.

En god skuespiller som kan synge blir ikke nødvendigvis en god musikalskuespiller - det er denne filmen et klart eksempel på. Det var en lise når de ordentlige musikalskuespillerne dukket opp, som Samantha Barks (Eponine), Aaron Tveit (Enjolras) og ikke minst Colm Wilkinson - den originale Valjean, som har en liten rolle som Biskopen.

Billedutsnittene er gjerne ekstreme, i begge retninger. Det florerer av ultranære invaderende se-hvert-øyehår-og-hver-spyttdråpe-bilder av folk mens de synger -det er ærlig talt ikke så spennende. Jeg vil ha kontekst! Når Marius synger Empty chairs at empty tables har jeg ikke behov for å telle fregnene hans eller studere ansiktsutrykket hans i detalj (han har uansett ikke så mange å by på), jeg vil se den tomme kaféen, barrikaderestene, bli minnet om hvorfor han faktisk synger den sangen. I den andre enden av skalaen har vi de grandiose åpenbart dataanimerte nå-skal-dere-bli-imponerte-nå-panoramaene. Åpningsscenen, for eksempel, hvor enorme mengder straff-fanger sleper et svært skip - hvorfor? Ja, en film gir flere muligheter enn en teaterscene, det betyr ikke at man må bruke alle bare fordi man kan. Jeg ser for meg en regissør som gnir seg i hendene av lykke -"Se, jeg har råd til å bruke masse fancy og dyre effekter!" (Tenk om han hadde brukt pengene på skikkelige musikal-utøvere i stedet...)

Så, hva likte jeg ved filmen? Jeg er veldig glad for at de (stort sett) holder seg til bare sangene, jeg var litt redd for nyskrevet dialog i tillegg. Dessuten holder de seg fint til historien (enkelte sanger har byttet plass, uten at det egentlig har noe å si. At de tidvis har kuttet i sangene, synes jeg derimot er en uting, men det er mulig man skal kjenne tekstene ganske godt for å legge merke til det...), og de scenene som er lagt til ift sceneversjonene er stort sett hentet rett fra boka - det er jeg veldig begeistret for. Dessuten har de med elefanten - jeg elsker elefanten!

Men jeg blir nok aldri ferdig med å sukke over at når det endelig skulle lages en skikkelig påkostet filmversjon av denne musikalen, så valgte de å ikke prioritere gode sangere. Den kunne ha vært så fantastisk...