lørdag, desember 14, 2013

Hjertelig avskjed

Jeg prøver å bli flinkere til å kaste ting. Ting som er utslitt. Ødelagt. Ubrukelig. Problemet er bare at jeg er litt for flink til å få sentimentale forhold til de samme tingene - vi har jo vakre minner sammen - og da blir det så trist å kaste dem. Men jeg prøver. Og det hjelper jo å ta bilder av dem og skrive et lite minneinnlegg over tidens forgjengelighet...


17. mai ca 1990. Leker og loddsalg på skolen. Blant lotterigevinstene står det en hjerteformet svart sponeske med store rosa roser på lokket. Forelskelsen er voldsom og umiddelbart, mitt 10-årige liv er rett og slett ikke komplett uten denne. Trekningen kommer og skuffelsen er et faktum. Tror jeg. Den heldige vinner melder seg imidlertid ikke, så det blir ny trekning, som vinnes av... pappa! Hvilket jo i praksis betyr at den er min, noe annet er ikke tema. Det er da foreldres lodd her i livet å ofre seg for sine barn lykke, ja? Esken og jeg får drøyt 20 lykkelige år sammen før den går så i oppløsning at den ikke lenger er i stand til å skjøtte sin oppgave som smykkeskrin.

Den stakkars faderen må igjen ofre seg... Året har blitt 1996, sommerferien er såvidt begynt og det er statsbesøk fra Kina. Det blir store protester og gule t-skjorter påtrykt "Menneskerettigheter" på kinesisk av slikt. Problemet var bare at jeg, i min mest politisk engasjerte alder, var bortreist, på TT i Bergen og uten mulighet til å delta i protestene eller i det hele tatt få tak i sommerens heteste plagg. Da var det jo kjekt at andre hadde kjøpt seg en ny t-skjorte - så snart jeg kom hjem fra vestlandet skiftet den klesskap...



Disse kjøpte og betalte jeg derimot helt selv. Lilla, patchwork, blomster - det tok ikke mange jinuttene fra jeg så dem til jeg hadde dratt kortet. Det eneste jeg angret på i ettertid var at jeg ikke kjøpte dem i grønt også.


Kanskje et av de mest trendy tilbehørene jeg noen gang har eid. Vi var 12-13 år og alle hadde store skuldervesker med stoff i ymse blomstermønster og lik rominndeling. Min kom som bursdagsgave fra mormor og morfar, helt uten at jeg hadde ønsket meg noe sånt. Mistenker at det var ren flaks at de traff så trend-blink, men det var særdeles vellykket. Den levde i nesten 20 år og var blant annet med på Englandstur da jeg var 19 - der innhentet den komplimenter fra de amerikanske jentene jeg delte ungdomsherbergerom med, så den holdt seg godt.

Men ein skigard kan'kje vara evig, veit du...

1 kommentar:

Sulvis sa...

Til og med jeg savner disse tingene nå!