onsdag, november 06, 2013

Teaterbyen London: The Cripple of Inismaan

Vi led jo litt valgets kval da vi skulle bestille teaterbilletter til sommerens London-tur - det var så mange fristelser å velge i. Les Miserables var et opplagt valg, og da vi oppdaget Pride and Prejudice i Regent's Park var heller ikke tvilen stor. Men så. Planen var å forhåndskjøpe tre forestillinger - hvilken skulle bli den siste utvalgte? Phantom of the Opera? Lion King? Once? Så satt jeg en kveld og så Graham Norton Show, hvor Daniel Radcliffe var gjest og snakket om sitt nye West End-stykke. Hmm, Harry Potter (beklager, Daniel, du vil alltid være litt Harry...) på scenen? Kan vi ha så flaks at den faktisk går mens vi er der? Kjære google, fortell meg alt du vet...

Google hadde godt nytt. Ikke bare gikk stykket i den ønskede tidsperioden, det viste seg å fristet også med andre kjente navn enn bare mr Radcliffe. Det slo meg da jeg begynte å lese mer om stykket at ikke bare minnet tittelen The Cripple of Inismaan veldig om The Lieutenant of Inishmore (Løytnanten frå Inishmore) som Det Norske Teatret satte opp for noen år siden, stikkord som irsk landsbygd og rå og brutal humor ringte også noen bjeller. Jeg lo overraskende godt og mye av Løytnanten, blodbad, vold og tortur til tross, og var helt klar for en ny dose av dramatiker Martin McDonaghs rå og rurale irske univers. Reisefølget var ikke vond å be (det er hun sjelden. dagens tips: Velg ditt reisefølge med omhu), og teater nummer tre var i boks.

The Cripple of Inishmaan forgår på en liten irsk øy i mellomkrigstiden. Da ryktene om at det spilles inn en film på naboøya, ser den foreldreløse krøplingen Billy, en mulighet til et nytt liv et annet sted. Må han lyve og manipulere for å få det som han vil, er ikke det noen hindring. I tillegg til Billy og hans historie, som avdekkes i stadig nye lag og versjoner, er det søskenparet Helen og Bartley som er i fokus. Helen (fantastisk spilt av Sarah Greene) er øyes skrekk og har det både i kjeften og i kastearmen (det går noen egg i løpet av forestillingen), hun herser med Billy (som likevel er mer enn en smule svak for henne) og lillebroren (som gjør det han kan for å ta igjen verbalt, og tidvis lykkes) og de fleste andre som kommer i skuddlinjen.

Det hele foregår på bred irsk dialekt, med unntak av Daniel Radcliffe (som hos Graham Norton innrømmet at uttalen var det han hadde jobbet hardest med og også gruet seg mest til) er alle skuespillerne irske. Jeg var litt spent på om det ville være vanskelig å få med seg replikkene, men etter et par minutters tilvenning gikk det veldig greit. Som i Løytnanten frå Inishmore er humoren rå og brutal, men sårheten er sjelden langt unna, latteren setter seg ofte fast i halsen. Innimellom sniker en tåre seg fram også.

Til tross for en i mine ører overbevisende irsk aksent og imponerende gjennomførte fysiske skavanker slipper ikke Radcliffe helt unna har-spilt-samme-karakter-i-10-år-forbannelsen - det er vanskelig å unngå å tenke på Harry Potter fra tid til annen, selv om det ikke kommer i veien for teateropplevelsen. Det blir egentlig mer som en bonus - vi så et morsom, sårt og tankevekkende stykke med gode skuespillere - og fikk litt Harry Potter på kjøpet..


Og med dette avsluttes høstes rapporter fra sommerferien. Tror jeg... (min blogg - jeg forbeholder meg retten til å ombestemme meg når jeg måtte ønske...)

Ingen kommentarer: