fredag, oktober 11, 2013

Teaterbyen London: Les Miserables

Det var en sommerdag midt på 80-tallet at min mor dro til byen for å kjøpe bursdagsgave til min far, og kom hjem med en gave til seg selv. En dobbelt-LP med grått omslag, musikken fra en ny London-musical. Les Miserables. Jeg - ennå ikke skolejente - forelsket meg umiddelbart og tilbrakte mange timer på magen foran høyttaleren med tekstene foran meg (den skal tidlig krøkes som god nerd skal bli). At jeg ikke kunne engelsk og strengt tatt ikke skjønte noe av handlingen var ingen hindring hverken for entusiasmen eller det faktum at jeg snart kunne alle sangene utenat.

Året etter ble den satt opp på Det Norske Teatret i Oslo. Jeg villevilleVILLE! være med, men ble vurdert som for liten til å se den (en annen jente i klassen min fikk lov. Tror aldri jeg noen gang har vært så misunnelig). Jeg var bitter lenge. Kjenner jeg nøye etter, er jeg fortsatt litt bitter, når sant skal sies... Engelskkunnskapene tok seg i det minste litt opp etterhvert, så deler av handlingen begynte å tre fram. Revolusjon. Kjærlighet. Urettferdighet. Og Javert var slem, det var ihvertfall sikkert fra det øyeblikket jeg skjønte setningen We'll be ready for these schoolboys / They will wet themselves with blood. 11 år gammel gjorde jeg mitt første forsøk på å komme meg gjennom Victor Hugos roman, men da jeg hadde kommet meg gjennom drøyt 100 sider uten å finne noen hendelser jeg kjente igjen ga jeg opp...

I 2005, nesten 17 år etter Norgespremièren, kom Les Mis tilbake på en norsk teaterscene - Trøndelag Teater. Lykke og glede og ut på tur. Gåsehuden var heldekkende på det andre slaget i overturen, og jeg var tilnærmet målløs i et kvarter etterpå. En av de absolutt største teateropplevelsene noensinne. Så gikk det plutselig sport i å sette den opp, og både Lillestrøm, Bergen og Oslo fikk sine versjoner -og selvfølgelig så jeg alle, mens tårer og sminke rant. På et tidspunkt kom jeg meg endelig også gjennom boka. (Dessuten kom filmversjonen tidligere i år, men den var som kjent en gedigen skuffelse.)

Poenget med denne lange, nostalgiske innledningen er å forsøke å forklare hvor stort det endelig var å skulle få se den musikalen på originalspråket (ikke et vondt ord om den vakre nynorske oversettelsen) i London, hvor den har gått sammenhengende i over 25 år(!). Det bør vel ikke komme som noen overraskelse at vi var tidlig ute, ei heller at vi hadde plasser på første rad (for sikkerhets skyld hadde vi bildegooglet salen før vi kjøpte billettene, for å være sikre på at vi fikk gode plasser). salen var forøvrig overraskende liten - jeg har alltid sett for meg at de store West End-musikalene spilles på store, moderne stender, men lange tradisjoner = gamle teatre = (relativt) små og intime scener. (Wikipedia kan fortelle at Queen's Theatre, hvor Les Mis spilles, er fra 1907 og har plass til 1099 personer. Ikke akkurat lite, egentlig. Men det føltes sånn... *sta* )

Jeg hadde selvfølgelig studert rollelisten nøye da vi bestilte billettene, uten å finne noen kjente navn. Innen vi kom oss dit hadde de rukket en rolleendring - plutselig fant jeg en kjent (vel, hvertfall for enkelte av oss med over middels interesse for musikaler og Allsång på Skansen...) - Anton Zetterholm i rollen som Enjolras. Han er med klar margin den yngste jeg har sett i den rollen, og også den som likner mest på Hugos beskrivelse i romanen. Dessuten har han stemme så det holder, svenskene har ingen grunn til å skjemmes over sitt bidra til denne store kvelden.



For det ble en stor kveld, med ståpels og tårer og åndenød i rikt monn. Jeg var litt spent på om de etter så mange år og utskiftninger fortsatt klarer å holde et høyt nivå - det var ingen grunn til bekymring, her var det kvalitet over hele linja. Eponine (Carrie Hope Fletcher) var nok kveldens beste, mens kvelden minst imponerende var Javerts selvmord. Der tror jeg samtlige norske iscenesettelser har vært bedre. Men ellers var kvelden en minneverdig opplevelse av den nokså ubeskrivelige typen. Og om noen lurer - jeg kan fortsatt alle tekstene. Jeg hoppet litt i setet da Fantine begynte rett på vers to i Come to me - sang hun feil?! - men orkesteret var helt med på notene (unnskyld), så jeg får vel anta at det var sånn det skulle være.

Joda, det var nerdenes lykkeaften...

4 kommentarer:

trine sa...

Herlig!
Hvorfor reiste jeg hjem så fort fra London? Kanskje fordi jeg ikke hadde mer ferie igjen? Eller? Veldig godt skrevet, Hilde ;)

Men du? Kan du forklare/oversette første delen av denne:
"For det ble en stor pels, med ståpels..."

Hekta på pels?

HildeSol sa...

Haha, en stor pels, faktisk. Sånn går det når man skriver fortere enn man tenker og ikke gidder å lese korrektur etterpå... *retter*

Neste år får du bli med på hele ferien :)

Malin sa...

Utrolig godt innlegg. Tror det er få ting jeg kan si jeg har følt lignede for.

Noe jeg mistenker kan være tilsvarende, på en helt annen måte: Å være den eneste jeg visste om i hele Norge som hadde sett The Princess Bride (jeg hadde til gjengjeld sett den så mange ganger at VHS-båndet jeg hadde tatt den opp på begynte å bli rimelig slitt) Da jeg kom til USA som 15-åring, og oppdaget at når vi skulle ha filmkveld der, og de valgte den filmen, så kunne alle amerikanske tenåringene like mange replikker som meg, antageligvis fler. Jeg fikk i tillegg vite at filmen jeg elsket var basert på en bok,som var veldig annerledes, men også helt fantastisk!

HildeSol sa...

Tenk om du hadde hatt internett da du var 15 - dagens nerder har det så mye enklere ;)