tirsdag, oktober 22, 2013

Shockheaded Peter og kjempe-elefanten.

Vi satt på rad 12 i Det Norske Teatrets nokså bratte hovedscenesal. Inn kommer en flosshattprydet Vidar Magnussen ridende på en gigantisk (mekanisk) elefant - når ekvipasjen stopper ytterst på scenekanten sitter han høyt over hodene våre.

Shockheaded Peter skulle egentlig settes opp høsten 2011 (enkelte hadde kjøpt billetter allerede tidlig på våren...), men teateret fant forståelig nok ut at det var en dårlig tidspunkt for et teaterstykke som laget humor av å ta livet av barn på bestialsk vis. Groteskhetene er basert på den gamle tyske barneboka Der Struwwelpeter (norsk tittel Busteper, engelsk Shockheaded Peter), som inneholder moralske historier om hvor galt det går med små barn som ikke gjør som de skal. Det er disse forferdelige følgene som kommer svært grafisk til uttrykk på scenen. Fæle Filip som vipper på stolen blir spiddet av bestikk og knust servise, Harriet som leker med fyrstikker ender opp som en askehaug.

Det er grotesk, blod og gørr og selvfølgelig overdrevet ut i det ekstreme, både i sceneuttrykket og de tilhørende sangene som framføres av Espen Beranek Holm og hans lille og svært mobile orkester med ukulele, tuba og bærbart trommesett, tidvis utvidet med fele og sag. Vidar Magnussen er seremonimesteren som binder det hele sammen og det lille barnet som forsømmer og fortrenges av sine foreldre fordi han er så stygg - forestillingens tittelrolle. Jeg leste et sted (som jeg selvfølgelig ikke finner igjen nå) at Magnussen hadde så lyst på denne rollen at han tilbød seg å lage middag til teatersjef og regissør Erik Ulfsby et år for å få den. Om Ulfsby tok ham på ordet (og hvorvidt han i det hele tatt kan lage mat) er uvisst, men uansett - dette er rollen Magnussen var født for å spille. Dette er hans forestilling fra start til mål, ingen tvil.

Jeg skal ikke påstå at dette er et må-se-stykke. Humoren er rå og svart og grotesk og ikke for alle. Har hørt rykter om at noen trodde det var en barneforestilling - det er det definitivt ikke. Om barn, men ikke for barn - med mindre man snakker voksne barn, da. Jeg så den sammen med faren min, vi lo høyt og rått og lenge begge to og syntes dette var stor stas.

Er du av de sartere sjeler, vil jeg nok heller anbefale noe annet. Men hvis du som meg har en litt makaber sans for humor (evnt akutt behov for litt mental prevensjon - dette er ikke et stykke som gir deg lyst på barn...), så kjenn din besøkelsestid. Om ikke annet for å se Vidar Magnussen - og elefanten...

Ingen kommentarer: