fredag, september 06, 2013

Teaterbyen London: Pride and Prejudice

Da jeg fortalte kjente at jeg skulle til London i sommerferien, var det ingen som spurte om jeg skulle på teater der. De kjenner meg altfor godt til det. Spørsmålet lød som regel heller: Hvor mange stykker skal du se?... Faktisk var svaret ganske beskjedent – tre stykker på ti dager er jo ikke så langt over snittet mitt hjemme.

Vi startet lørdag kveld på Open Air Theatre i Regent Park. Det åpnet i 1932 og spilte i mange år bare Shakespeares A Midsummer Night’s Dream. Nå har det sesong fra mail til oktober og rekker over ganske mange stykker i den perioden, men Shakespeare er alltid med. Vi skulle se en annen klassiker, med 200-årsjubileum i år – Jane Austens Pride and Prejudice.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men jeg hadde et vagt bilde i hodet av midlertidige stilastribuner og ditto scene. Så feil kan man ta… Teateret har et stort permanent anlegg midt i Regent’s Park med dreiescene, støpte tribuner, flere serveringssteder og skikkelige sanitæranlegg (det siste en lykke for oss med en litt irrasjonell frykt for port-a-loos…). Anlegget har også egne piknik-områder, hvor man kan nyte medbragt eller forhåndsbestille ferdig kurv. Fordi vi er luksusdyr og dessuten er vant til norsk sommer, satset vi heller på å bestille middagsservering – den var nemlig under tak…

Som anbefalt møtte vi opp da portene åpnet og sto pent i kø sammen med eldre engelskmenn og deres solide piknik-utrustning. Vi ble vist til et hyggelig spiseområde i utkanten av området med småbord, levegg av flettede kvister og lysslynger i taket (det er bare den leveggen og tak av bølgeblikk, man sitter fortsatt utendørs), og en blid servitør kom med brød, potetgull og dagens meny, hvor vi hadde tre valg på hovedrett og dessert. Hovedretten - vi var kreative og gikk for beef wellington alle tre - kom fort og forsvant fort, og etter en liten runde i anlegget fant vi plassene våre. (Desserten - vi delte oss mellom lemon meringue pie og strawberry & elderberry tart - ble servert i pausen. Vi gikk tilbake til bordet vårt og der sto det klart).

Det slo meg her, som det gjorde da jeg så filmversjonen med Kiera Knightly for noen år siden, at BBC-versjonen fra 1995 på sett og vis har satt fasiten for hvordan rollene skal besettes og tolkes (selv om vi alle vet at Colin Firth er uerstattelig...). Den som skilte seg mest ut i så måte her var Mr Collins - i BBC-serien er han jo egentlig bare blåst uten at det er noe vondt i ham, men denne mr Collins var mer bevisst pompøs og selvhøytidelig. 

Skuespillerne var en blanding av unge, nyutdannede og mer etablerte. Jeg gjenkjente ingen navn, men søk på IMDb i ettertid kunne fortelle at Mr Bennet (Timothy Walker) spilte brudgommen Angus i det første av bryllupene i Fire bryllup og en gravferd. Jevnt over var det flotte skuespillere som fikk til ironien og sarkasmen hos Austen. Det er jo ingen overraskelse at det er en morsom bok, men jeg ble likevel overrasket over hvor mye jeg lo. Jeg syntes enkelte poeng ble litt borte, men sånn må det jo bli når det skal kuttes ned til en tre timers forestilling (og sannsynligvis bare merkbart for de av oss som har lest boka på to språk og sett tre forskjellige filmatiseringer...)

Jeg tok ingen bilder (det var en prioriteringssak - kamera eller liten veske. Jåla vant...), men reisefølge Trine har publisert noen i sin blogg.

Vi så også Les Miserables og The Cripple of Inishmaan - omtale kommer nok...


Ingen kommentarer: