tirsdag, april 23, 2013

Var det der det var...!

Det dukket opp mye rart i eskene fra loftet, i tillegg til gammelt glass. Til min store glede dukket det opp flere ting som jeg har, om ikke akkurat savnet, så tenkt på fra tid til annen og lurt på hvor de ble av. Eller ikke tenkt på i det hele tatt, men som likevel frambrakte stor gjensynsglede og mer eller mindre glemte barndomsminner. Litt mine madeleinekaker, om man skal briefe med sine (nokså mangelfulle) Proust-kunnskaper.


Knivsamlingen (joda, tre objekter = en samling). Speiderkniven (som jeg har savnet fra tid til annen) fikk jeg da jeg var 5-6 år, er tross alt barn av gamle speidere (foreldrene mine traff hverandre i speiderbevegelsen) og friluftsmennesker. Litt kutt og plaster ble det jo, men ingen store skader. Å lære å spikke pølsespidd og pinnebrødpinner er en viktig del av barndommen.


Man kan lure på hvem det var som en gang bestemte at det var en lur idé at alle barneskoleelever skulle lære å spille blokkfløyte, og hvordan det egentlig sto til med musikaliteten og hørselen hans. Vi spilte (en svært forenklet og forkortet versjon av) Finlandia av Sibelius. Kanskje like greit for komponisten at han ikke var i live og kunne få med seg denne... spesielle... tolkningen av hans store verk. Legg også merke til det vakre håndsydde futteralet.


Memory-spill fra SAS -jeg reiser alene ca 1989. Tror jeg hadde flere sett, nå er det bare et ukomplett igjen. Undulaten nede til venstre var favoritten - vi hadde jo en ekte som liknet.


En eller annen forelder i barnehagen drakk åpenbart store mengder russisk te. En hel bærepose tomme bokser ble nemlig donert i håndarbeidsøyemed, og vi dekorerte av hjertens lyst med filt, fjær og det vi ellers hadde for hånden. Husker at jeg var veldig tilfreds med resultatet - og egentlig er jeg det fortsatt...


Det var en gang rundt midten av 80-tallet at alle hadde jordbærluer (bortsett fra de som hadde blåbærluer. Hvor de hadde sett blåbær med frøene utenpå, er et annet spørsmål). Jeg ville også ha, så mamma og jeg dro til strikkebutikken i Vika for å kjøpe garn. Der hadde de utstilt en litt annen modell en den vanlige, i tynnere angora-liknende garn og med en lang stilk med et jordbær i enden heller enn den korte rett-opp stilken. Jeg ville ha sånn med jordbær-stilk, ingen tvil - det var jo mye finere! Det mest fantastiske av alt - fordi den var litt stor da, passer den perfekt nå. Se opp for jordbær på vandring neste vinter (og hvis noen tror at jeg har noen som helst skrupler når det gjelder å vandre rundt som 30+ med et jordbær på hodet, så har vi åpenbart aldri møtt hverandre).

2 kommentarer:

Sulvis sa...

Jeg liker dette blogginnlegget. Jeg kjenner meg så godt igjen, selv om jeg hverken hadde jordbærlue, memorykort fra SAS eller dekorert teboks.

Men jeg hadde mitt ...

Malin sa...

Tror jeg var en av de få som aldri hadde jordbærlue. Hadde til gjengjeld en lang rekke hjemmestrikkede gensere istedenfor.