onsdag, mars 06, 2013

Kulturmåned Januar 2013

Operaen: Flaggermusen
Jeg har full forståelse for at Rosalinde blir en tanke svak i knærne når Alfred (i en annen oppsetning, ikke helt uten grunn, omtalt som tenoren med "den høye C i halsen og den store pausen i hodet"), i Daniel Johanssons (hurra, endelig friskmeldt!) smokingkledde skikkelse, i beste James Bond-stil ankommer verandaen hennes i fallskjerm og bryter ut i O Soave fanciulla... Jeg har også balkong, jeg bare nevner det.

Handlingen er flyttet fram til nåtid, nærmere bestemt motemiljøet på Manhatten, sannsynligvis først og fremst til glede for kostymeansvarlig, som kunne boltre seg i ville og fantastiske kostymer som hyller ulike moteskapere (dette vet jeg fordi jeg var på formidlingen før forestillingen, ikke fordi min motekunnskap er så stor at jeg så dette helt av meg selv). Tidsforflytningen har ikke særlig innvirkning på annet enn det visuelle, og jeg håper vel egentlig at fengselet i siste akt, hvor Alfred står lenket fast i en mørk kjeller, ikke gjenspeiler dagens fengselsstandard...

Kveldens mest minneverdig: Fengselsdirektør Carsten Stabell (fra nå av bare omtalt som Pus) i tigerdrakt, med en svært lang hale han viet mye oppmerksomhet.

Universitetes Aula: KORK, Ingrid Bjørnov og Kari Slaatsveen - Hopp Karoline, men ikke i Vikersund
Stemmerettsjubileumsåret ble innledet med en ord- og humorrik konsert med de munnrappe damer Kari Slaatsveen og Ingrid Bjørnov, som hadde fått et helt orkester å leke med - sånt blir jo aldri feil... Nytt og gammelt (Abba-sonaten i Greig-moll fikk en ny dimensjon med fullt orkester), humor og alvor, et ubeskrivelig multekrem-skjørt (joda) og skrevet-for-anledningen tungegymnastikk-allsangsavslutning. Og spesiallaget rød løper, satt sammen av lapper samlet inn fra det ganske land.

Ridehuset: Forsvarets Stabsmusikkorps, Heine Totland og Benedicte Barra
Vi så annonse for nyttårskonsert med Heine Totland og stabsmusikken og tenkte "Hvorfor ikke". At halve konserten var viet musikalsanger av duoen Ulvæus/Anderson var svært overraskende, men ikke mindre gledelig, man sier jo aldri nei takk til å høre Totland synge Our last summer. Medsolist Benedicte Barra var et nytt bekjentskap, men det var henne vi snakket om etterpå. Hun er min nye favoritt til å spille tittelrollen i Kristina från Duvemåla (ærlig talt, nå må da et teater der ute snart ta ansvar for å få satt den opp i Norge? Det er begrenset hvor ofte jeg kan reise til Helsinki...) etter den fremføringen av Du måste finnas. Godt man har lange ermer når lommetørklet mangler...

Operaen: Rape of Lucretia
Brittens opera med handling fra antikkens Roma, om den trofaste Lucretia som bli voldtatt av prins Tarquinius når han ikke lykkes i å forføre henne, er sterke saker. I denne oppsetningen er Male og Female Chorus (som til tross for navnet bare er to personer til sammen) , i stedet for å inneha den tradisjonelle kommentatorrollen, et moderne speilbilde av dem antikke historien. Scenen er en moderne leilighet hvor både den antikke og den moderne historien utspiller seg, parallelt og samtidig. Effekten er at historien kjenner mye mer oppdatert og relevant, samtidig som vi ser at verden tross alt har gått fremover: Det Lucretia tar livet sitt i skam, pakker Female Chorus vesken og går. Flotte rolleprestasjoner og en stor opplevelse.

Operaen: Don Pasquale
Og så var vi i avdelingen for de mer lettbente operaer igjen. Intriger og forviklinger og komikk og tull og fjas, og til slutt får de elskende hverandre og alle er glade. Men slenge bøker rundt på den måten, da...?

Litteraturhuset: Lars Saabye Christensen
Med Halvbroren på tv ble plutselig Lars Saabye Christensen hyperaktuell, uten å ha en ny bok ute. Dermed fikk han sitte på Litteraturhuset og snakke litt om Halvbroren, litt om sin nyeste - Sluk - fra i høst og endel om forfatterskapet og skriving generelt. Innså hvor lenge siden det egentlig er jeg leste noe av ham, kanskje på tide å la seg inspirere... Forøvrig synes jeg, som har skrytt av Frank Kjosås i mange år, det er litt underholdende å lese om hvordan han har fått sitt "gjennombrudd som skuespiller". Går ikke kulturjournalister på teater...?

Folketeatret: My fair lady
Nok en av de store musikalene som jeg egentlig kjenner ut og inn, men aldri har sett på en scene før. Folketeatrets oppsetning har blitt stor (både når det gjelder kulisser og ensemble) og fargerik, og særlig gatescenene er minneverdige. Med Kåre Conradi som professor Higgins får jeg for første gang også en viss forståelse for hvorfor Eliza faktisk faller for ham, i filmen har jeg aldri helt fått tak på det. Jeg mener forøvrig å ha lest et sted at Bernhared Shaw, forfatteren av Pygmalion, som musikalen er basert på, ikke likte at musikalen antydet at  det ble noe mellom Higgins og Eliza. Han mente at Higgins var altfor gammel for henne og at hun heller burde satse på Freddie...

Det Norske Teatret: Antichrist
Min umiddelbare magefølelse da vårprogrammet til teateret ble lagt ut, var at dette skulle jeg ikke se. Så leste jeg litt mer om det og tenkte "Jo, kanskje...", så dumpet billett-tilbud inn i innboksen og så var det ingen vei tilbake. Note to self: Undervurder ikke magefølelsen... Antichrist er ikke et dårlig stykke - skuespillerne er gode, jeg liker scenografien med veggen som plukkes fra hverandre og får stadig flere bruksområder, og det er mye spennende i teksten - men det er så intenst ubehagelig at jeg distanserer meg fra det som skjer på scenen.

Ingen kommentarer: