fredag, januar 11, 2013

Kulturmåned oktober 2012

Oktober skulle også inneholdt Next to Normal på Stockholm Stadsteater. Om jeg forsatt er litt grinete på Lisa Nilsson som var syk og måtte avlyse akkurat den dagen? Neeida...

Riksteatret - Blackbird
Mulig det sier mest om oss, men den første samstemte reaksjonen fra med og mine to teatervante følgesvenner var "Når så vi sist Marie Blokhus i et stykke uten at hun kledde av seg...?" (Vi er fulle av lovord om henne som skuespiller, bare så det er sagt, vi begynner bare å ane en trend...) Og ikke minst -hvilken relevans hadde det egentlig for historien her? Vi stusset også på andre valg -frittstående vegger som dyttes overende, en kopimaskin som flyttes rundt på scenen og brukes til å kopiere ymse kroppsdeler -ingenting av dette står i originalteksten, som har ganske spesifikke sceneanvisninger.

Det er et sterkt stykke - Una oppsøker Ray, som hun hadde et forhold til for 15 år siden, da hun var 12 og han var 40. Teksten problematiserer spørsmål rundt skyld og ansvar, motivasjon og baktanker. Hvorfor skjedde det? Var det, som Ray hevder, forelskelse og følelser også fra hans side? Den voksne Una tror ikke lenger på det -"Kva hadde vel eg å tilby deg, anna enn den 12 år gamle kroppen min?" Blackbird gir ingen svar, men mye å tenke på, og er ubehagelig aktuell.

Göta Lejon, Stockholm - Jesus Christ Superstar
Å spille Jesus krever sin mann, for ikke å si sin stemme. I utgangspunktet ville jeg ikke trodd at The Ark-vokalist Ola Salo hadde det som skulle til, men når youtube gikk langt i å antyde at det hadde han, måtte jeg jo ta en nærmere titt... La meg slå fast: Ola Salo er en fantastisk Jesus.

Oscarsteatern, Stockholm - La Cage aux Folles
For noen år siden fikk jeg en aha-opplevelse etter å ha sett Sven Nordin, som jeg til da forbandt primært med kvalitetsserier som Mot i brøstet, i Markens Grøde (og senere også Brandt) på Nationalteatret - mannen var jo en særdeles dyktig skuespiller. På Oscarteatern oppdaget jeg at han faktisk kan synge også.  Loa Falkman er misunnelseverdig fjellstø på høye hæler, og sammen utgjør de et rørende søtt og hylende morsomt eldre homsepar.

Operaen - Nasjonalballettens Music Hall
Scene 2 er omgjort til cabarethall med rød fløyel lysekroner og småbord, og Bjarte Hjelmeland som velkledt konferansier. På scenen en salig blanding av kjent og ukjent, seriøst og litt mer løssluppent. Det er sjelden man får se fire av Nasjonalballettens mannlige medlemmer - yndige i rosa tyll - danse tåspiss -tror de hadde øvd en stund på det... Kveldens absolutte høydepunkt var likevel gjestedanserne Daisy Phillips og James O’Hara med Sidi Larbi Cherkaouis Faun - utrolig fascinerende, dampende sensuelt og en kroppsbeherskelse uten sidestykke.

Det Norske Teatret - Bikubekveld: Musikaler
Nye musikalartister presenterer sanger nye og/eller ukjente aldri-satt-opp-i-Norge-musikaler.her var det mye jeg gjerne ser på en scene nær meg, både hva stykker og skuespillere angår. Kvelden kunne trengt en konferansier (eller et program -et liste på et stykke papir hadde holdt) som presenterte både sang, musikal og skuespiller. Nå er det opp til hver enkelt, og de færreste tenkte på å presentere seg selv. Jeg tror jeg kjente igjen flere fra Bårdars oppsetning av Cabaret sist vinter, men det er ikke så lett å vite uten navn, og som den nerden jeg er, så liker å vite sånt.. Og når jeg først er i nerde- og pirke-modus, skulle jeg også ønske at flere hadde tenkt litt på (mangelen på) samsvar mellom hvordan de framsto og hva det de framførte skulle formidle. Ikke at man skal stille i kostyme i konsertsammenheng, men bare en antydning om tid/sted/miljø/karakter. Hun som sang fra en 1920-jazzmusikal og stilte i frynsekjole hadde skjønt det. Det hadde ikke hun som sang fra Little Women i skinny jeans...

Oslo Domkirke - Oslo Bachkor: Iver Kleives Requiem
Den første gangen jeg hørte dette stykket gråt jeg -det er spå mektig og følelsesladet. Framført på Domkirkens stor orgel gir det fullstendig bakoversveis.

Oslo Spektrum - Peter Jöback
Peter Jöback har vendt tilbake til det han gjørt best - musikallåter. Jeg ble aldri noen fan av East Side Stories-prosjektet hans -REM og Coldplay har dørgende kjedelige låter uansett hvem som synger dem... Nå, derimot, snakker vi. Stort orkester, gjestesolister i toppklasse og musikalslagere på løpende bånd, ispedd Jöbacks karakteristiske sjarmerende sceneskravling. Hadde man i tillegg flyttet det til enn mer intim scene med bedre lydforhold enn spektrum, ville det vært en perfekt aften.

Oslo Konserthus - Nordic Tenors
Ingen kan som Nordic Tenors kunsten å gi meg gåsehud og latterkrampe samtidig. her skiftes det hurtig og sømløst mellom skjønnsang og de mest absurde humorinnfall. Ukulele og opera, The Prayer og indisk dans, Seterjentens søndag og grilling av kontrabass, og til slutt en ønskereprise av det Komipris-nominerte jodler-nummeret.

Kulturhuset - Viggo Sandvik og Göran Fristorp: Prøysen møter Taube
Denne konserten ble markedsført som en del av Den kulturelle spaserstokken -vi var ikke så mange under 50 i salen... Men jeg liker både Prøysen og Taube og en mulighet til å høre Göran Fristorp synge Tabue-viser var det ikke aktuelt å gå glipp av. Viggo Sandvik er en god Prøysen-tolker og underholdende forteller, og samspillet dem imellom -og med musikerne de har med seg - er godt. Kosekveld med rullatormafiaen - alt jeg savnet var en allsang eller tre...

Ingen kommentarer: