lørdag, januar 12, 2013

Kulturmåned november 2012


Det Norske Teatret - Dødsdansen
Jeg er litt usikker på om sarkasme og svart humor egentlig var det Strindberg hadde i tankene da han skrev da han skrev historien om det dysfunksjonelle ekteparet Alice (Ingrid Jørgensen Dragland) og Edgar (Paul Ottar Haga) som bryter ned hverandre og alle som kommer i deres vei (ikke særlig mange, pussig nok omgås de ingen andre på den lille øya. Fordi det er noe galt med alle andre, selvfølgelig...) Det er mørkt og dyster og destruktivt og deprimerende, men altså også humor, selv om latteren fort setter seg fast i halsen. Som alltid på Scene 3 er det minimalt med scenografi og rekvisitter, og det er imponerende å se hvor mye gode skuespillere kan formidle uten ytre hjelp.

Det Norske Teatret - Bikubekved: Paul Ottar Haga: Snorre, Asbjørn Selsbane -og Æ
En litt alternativ tolkning av deler av kongesagaen -ført i pennen av Hans Rotmo og upåklagelig framført av Paul Ottar Haga. Dette burde da vært noe for den kulturelle skolesekken? Jeg ville ihvertfall gjerne hatt med meg både elever og norsklærere.

Oslo Konserthus: Oslo-Filharmonien - Poulenc: Gloria/Orff: Carmina Burana
Litt lekne Gloria forsvinner delvis i irritasjon -over skoleelevene som sitter ved siden av meg og er mest opptatt av å prate (jeg hysjer sint, det hjelper en stund), og over læreren deres, som sitter rett bak meg og er så opptatt av å synge med (!) at han enten ikke får med seg eller ikke bryr seg om elevenes uro.Vi flytter oss i pausen, og da blir alt så meget bedre... Åpningen av Carmina Burana er en "Å-ja-den-ja"-låt -veldig kjent, men jeg husker aldri hvor den er fra. Tekstene er overraskende lyse og muntre, og i en relatert klage hadde jeg ønsket meg teksten de faktisk synger, ikke bare oversettelsen (på svensk, pussig nok). Lett dag på jobben for tenoren, hvis eneste solostykke er som stekt svane.

Det Norske Teatret - Gjøglaren
Jeg dro med meg Lille Ville på snart 5 (det var jo på tide å indoktri -unnskyld, introdusere henne for nynorsk teater) som alibi på denne barneforestillingen om fattiggutten som blir stor gjøgler, helt til alle går lei av kunstene hans igjen. Rørende (jeg burde hørt på de som sa anbefalte å ta med lommetørkle) fortelling og mye imponerende sjonglering -vi hadde det litt gøy med cherrytomatene til middagen etterpå...

Det Norske Teatret - 33 variasjonar
Da musikkforlegger Diabelli i 1819 sendte en vals han selv hadde skrevet til et utvalg komponister og oppfordret dem til å skrive en variasjon over komposisjonen sin, avviste Beethoven blankt - dette hadde han ikke tid til. Så ombestemte han seg og skrev hele 33 variasjoner, nå kjent som Diabelli-variasjonene (Opus 120). Men hvorfor? Det er det musikkforsker Katherine Brandt (Marianne Krogh) vil til bunns i, snarest mulig. Hun har ALS og begrenset tid igjen, derfor trosser hun datteren Claras (Kirsti Stubø) innvendinger og drar fra New York til Beethoven-arkivet i Bonn.

Stykket foregår langs tre akser. Katherines arbeids i arkivet sammen med antikvaren Gertie (Marit A. Andresen), forholdet mellom Katherine og Clara og Claras gryende forhold til morens sykepleier Mark (Kyrre Hellum) og Beethovens (Jan Grønli) arbeid med variasjonene. Alt foregår, til dels samtidig, i samme scenebilde - tre bord omkranset av høye arkivhyller. I tillegg sitter konsertpianist Ingrid Ansnes ved flygelet i utkanten av scenen og spiller musikkbrokkene det snakkes om.

Et veldig fascinerende stykke, særlig når det "klippes" mellom Katherines forskning og oppdagelser i arkivet og Beethovens arbeid og samtaler med Diabelli (Kyrre Haugen Sydness) og sekretær/slave/venn Schindler (Bjørn Skagestad). Den delen som omhandler mor/datter-forholdet er mindre spennende - jeg vil heller ha mer musikknerding... Marianne Krogh gjør en imponerende rolleprestasjon som forskeren som er helt oppslukt av arbeidet samtidig som kroppen er i hurtig forfall. Grepet med pianist på scenen er effektfullt, særlig samspillet med Beethoven i det han skriver avslutningen. Jeg kunne gjerne sett en hel konsert i den formen...

Josefine Viseklubb - Jan Erik Vold og Håkon Paulsberg: Prøysen / Vreeswijk
Da jeg for noen år siden var på jakt etter en innspilling av Prøysens Trassvisa hennes Tora, fant jeg Håkon Paulsbergs Prøysen-plate Jinter. Fine, fine platen. Å tilsette Cornelis Vreeswijk og Jan Erik Vold og samle dem på scenen på Josefine, hørtes ikke ut som noen dårlig idé. Rollefordelingen var klar og opplagt -Vold snakket, Paulsberg sang. Fakta og anekdoter, likheter og forskjeller, kjent og ukjent - men mest det første. Balladen om Fredrik Åkare (dagens åpenbaring: Jeg har aldri tenkt på Åkare som annet enn et etternavn, men det er et yrkesrelatert kallenavn. Vår venn Fredrik eier et drosjeselskap -et åkeri...), Kjærest på en stolGrimasch om morgonen og Så seiler vi på Mjøsa -sistnevnte holder Vold et langt (jeg lurte litt på hvem som putta på ham en tier når det hadde holdt med ei krone..) kåseri om - tolkninger og geografi og Prøysens vannskrekk. men kjære Håkon Paulsberg, ingen av Prøysen-sangene du sang så godt denne kvelden er jo på Jinter -på tide med en oppfølger? Værsåsnill...?

Det Norske Teatret - Evita
Selv om jeg så en prøveforestilling i september, måtte jo Evita sees en gang til, når ting har satt seg, justeringer er gjort  og alle har blitt varme i trøya. I det hele tatt kan det å se teaterstykker flere ganger -gjerne med litt tid imellom (men to dager på rad funker det også...) - anbefales, da oppdager man virkelig hvilken dynamisk kunstform teater er.

Det Norske Teatret -Bikubekveld: Sigve Bøe
Sivge Bøe, med hjelp av operasanger Eli Kristin Hansveen og navnløs pianist (han ble presentert, det er bare jeg som ikke husker...) synger revy- og musikalslagere, og en og annen operaperle. Kveldens desiderte høydepunkt og ståpels-øyeblikk når Hansveen synger fra Madama Butterfly.


Ingen kommentarer: