onsdag, januar 02, 2013

Kulturmåned: Mars - mai 2012

Dette med å starte faste spalter i bloggen og faktisk klare å følge dem opp er åpenbart ikke min sterke side, her blir det å stole på langtidshukommelsen og prøve å fatte seg i korthet. Bill. mrk. Få unna fjorårets innlegg før det nye året slutter å være nytt...

Mars

Litteraturhuset: Sigrid og Hulda
Arnhild Skre og Sigrun Slapgaard om henholdsvis Hulda Garborg og Sigrud Undset. De har biografert hver sin forfatter og snakket om deres liv og forfatterskap, i samtale med Ivo de Figureido. Spennende og interessant, og som vanlig på Litteraturhuset fikk jeg lyst til å gå rett hjem og lese de omtalte bøkene (og som vanlig har jeg ennå ikke faktisk kommet så langt...).

Raadhusteatret: Totland/Styve
Radarparet Heine Totland og Gisle Børge Styve er aldri feil. Musikalske og morsomme, med en fantastisk kjemi seg imellom og evne til å improvisere og ta ting på sparket. Men det er kanskje på tide å fornye showet en smule...? Har sett dem tre ganger de siste årene (inkludert en gang før på Raadhusteatret), og veldig mange av numrene er de samme.

Konserthuset: Halvdan Sivertsen/Jan Eggum
 Flere duoer med god kjemi på scenen. De etterhvert grånende herrer kjenner sine egne og hverandres styrker og særheter ut og inn og vet å spille på dem. Det kommer stadig litt overraskende på meg hvor politisk Halvdan Sivertsen er, ettersom jeg tross alt (i motsetning til det store flertallet i salen) ikke hadde mitt første møte med ham som engasjert visesanger på 70-tallet, men som barnetv-onkel og hundeeier på 80-tallet. Nytt og gammelt og høy allsangfaktor. Dagbladets anmelder presterte forøvrig å si at Morsomme er de og langt ifra uhøytidelige -jeg regner med at selvhøytidelige var ordet han egentlig var ute etter...

Det Norske Teatret: Felix' fantastiske orkester
Ny barnemusikal med musikk av Julian Berntzen. Passe skummel, passe morsom og helt fantastiske kostymer. Teodor Janson var et minneverdig tusenben...


Helgerud kirke: Oslo Bachkor - Händels Messias
Mektig, vakkert. Hva mer kan man si?

Operaen: Tristan og Isolde
Min Wagner-debut. Jeg stilte forberedt med sjokolade i veska... Tristan og Isolde skal være ung, lidenskapelig kan-ikke-leve-uten-deg kjærlighet - da sliter jeg litt når jeg blir prensentert for en gråhåret Tristan på 50+ med et dårlig kne (men han skal ha ros for å hoppet inn i rollen på to dagers varsel -det er imponerende). Når Tristan og Isolde litt omstendelig legger seg ned i valmue-engen gir det mer inntrykk av middagshvil enn hett og heftig samkvem. Og hva er greia med de to nakne menneskene som legger seg sammen med dem i en litt merkelig, men forsatt svært lite lidenskapelig firkant og som kanskje er Adam og Eva eller en gestaltning av Tristan og Isolde selv eller kanskje noe helt annet? For å ikke å snakke om -hvorfor i all verden er begeret med kjærlighetsdrikken byttet ut med en sprøyte med blod? Litt merkelig, litt stillestående og litt langt -og publikumsfrafall i hver pause..

Konserthuset: Oslo-Filharmonien - Bruchner/Mozart
Å høre Filharmonien er mentalrenselse og meditasjon -helt nydelig. Men som den klassisk-novisen jeg fortsatt er, sliter jeg litt med å huske og holde forskjellige verkene fra hverandre...

April

Universitetes aula: Det norske solistkor, Det norske kammerorkester -Haydens Skapelsen
-Hvis du ikke har hørt Johannes Weisser bør du gjøre det! Han er fantastisk! var argumentet til min venninne som ville ha meg med på påskekonsert. Jeg var som alltid veldig vond å be, at de øvrige solistene var Marita Sølberg og Magnus Staveland var heller ikke noe aber... Overraskende lett og munter musikk, siden det var i påsken forventet jeg noe litt dystrere...

Klingenberg: The Artist.
Stumfilm -så gammeldags at det oppleves som nyskapende... Morsom å se og imponerende laget, men helt greit at det forblir en engangshendelse. Singin' in the Rain-assosiasjonene kom tett, men det er mulig det bare var meg...

Latter: BBC Comedy Club
Den lørdagen jeg så at Ed Byrne skulle opptre på Latter hylte jeg høyt og hadde bestilt billett før ekkoet hadde lagt seg. Geniale komiker-mannen. At jeg fikk med et par andre stand up-komikere på kjøpet, var en sjanse man måtte ta... Craig Campbell som åpnet var en positiv overraskelse, mens Frankie Boyle ville fått meg til å skifte kanal etter første vitsen hvis jeg hadde sett ham på tv. Han åpnet med to voldtektsvitser og forsatte med vitser om misbruk av barn og liknende "morsomheter". Stemningen i salen bar preg av at jeg ikke var den eneste som ikke lot meg underholde -vi fikk oppleve en komiker som surnet og begynte å kjefte på publikum...  Så kom Ed Byrne endelig og var verdt å vente på - han var like fantastisk som forventet. Han så ingen grunn til å klage på publikum, snarere tvert imot: "You've even made me find this stuff funny again -that's the biggest compliment I can give you" Neste gang kan han godt komme alene...


Operaen: Is-slottet
Helt ny moderne ballett, basert på Tarjei Vesaas' roman. Veldig stilig, og scenen i is-slottet, med led-istapper som kom ned fra taket så langsom at man knapt la merke til at de beveget seg før danseren var fanget, ga meg frysninger.

Wermland Operaen: Next to normal
Jada, man dro til Karlstad for å se nok en oppsetning av Next to normal. Blåkopi av Oslo-oppsetningen (mange av de samme menneskene involvert bak scenen), med litt svakere sangere og snyggare doktor...

Drammen Teater: To tenorer -og en te
Stephen Brandt Hansen, Erik Wenberg Jacobsen og Tore Johansen sang bl.a. Guldet ble til sandGethsemane og Bring ham hjem -kort sagt en særdeles vellykket aften.

Oslo Spektrum: Michael Bublé 
Jeg blir litt grinete av oppvarmningsband -særlig når de ikke er varslet på forhånd -men jeg ble fort i godt humør igjen da mr Bublé endelig kom på. At han var en mumler, kom dog som en overraskelse... Litt søtt at han tok med seg Det Norske Jentekor på scenen etter å ha hørt dem tilfeldig på hotellet og falt pladask.

Nationaltheatret: Abigail's party
 Langtekkelig, stillestående og kjedelig er vel kortversjonen... Skuespillerne hadde en veldig kunstig og affektert måte å snakke på -selvfølgelig meningen, men det ble veldig irriterende veldig fort. Det mest positive vi fikk ut av denne forestillingen var et par nye uttrykk: Strålende! og Yeah...

Ridehuset: Ingrid Bjørnov og Forsvarets stabsmusikk
Ingrid Bjørnov er alltid morsom og misunnelsesverdig musikalsk, og ikke mindre så når hun får et helt korps å leke med. Dessuten fikk vi testet et til nå ukjent konsertlokale.


Operaen: Aida
Mitt første møte med en operaklassiker. Det vi snakket mest om etterpå var Yngve Søberg fantastiske evne til å eie scenen og at prinsessen så ut som hun kom fra en scifi-film... Men det sier kanskje mest om meg -det var en flott oppsetning.

Nationaltheatret: Frøken Julie 
Nationalteatret lykkes hakket bedre enn Riksteatret i forsøket på å modernisere Strindbergs klassiker, men noen innertier er det ikke. Frk Julie (en usedvanlig suffli-trengende Kjersti Holmen) er her en god del eldre enn i originalen, det gir henne makt over den yngre ansatte Jean (Hermann Sabado) som er mer forståelig i våre dager enn overklasse/tjener-forholdet (og for de som lurer (det gjorde jeg på forhånd) -ja,  gravid-problematikken var fjernet). Men det er fremdeles det forholdet som er utgangspunktet, og det er vanskelig å få til å fungere i en moderne ramme. Å overføre Kristin-figuren til en moderne setting er enda vanskeligere, hun blir fort veldig anakronistisk. Her spilles hun av Andrea Bræin Hovig med nokså udefinerbar dialekt/aksent. Jeg tolket det som at hun skulle fremstå som østeuropeisk, andre jeg har snakket med hadde helt andre tolkninger. Mer enn noe annet ble det forstyrrende. Kanskje vi bare skal innse at enkelte stykker gjør seg best i opprinnelig tidsperiode? 

Mai 

Konserthuset: UngKom med Oslo-Filharmonien
UngKom er et komposisjons-prosjekt hvor elever fra musikklinjene på en del videregående skoler på Østlandet, deriblant den jeg jobber på, lærer å komponere for orkester og får verkene sine fremført av Oslo-Filharmonien. Veldig spennende å høre hva de hadde fått til, og hvor forskjellige komposisjonene ble.

Det Norske Teatret:  Norge-Brasil
Fotballopera basert på vm-kampen mellom Norge og Brasil i '98? Ja takk! Jeg var en av de mange som danset og klemte fremmede på Karl Johan den St. Hans-natten -en stor opplevelse som nok kunne tåle en slags reprise. At Are Kalvø sto bak manuset ville neppe gjøre reprisen mindre morsom... Her ble både fotball, lett gjenkjennelige spillere og opera-genren tatt på kornet, og å si at vi lo, vil være en grov underdrivelse... Vi satt fortsatt og hikstet av latter og repeterte stykkets mange høydepunkt, som Ketil Rekdal gjorde meg homo! , Gje meg eit mannfolk! Gje meg ein fest! Og eit mannfolk til! og Den einaste mannen frå Stryn som suuuuug i fotball (jeg kan fortsatt ikke se Moods of Norway-traktoren uten at den siste setningen popper opp i hodet) da Vidar Magnussen (Dommeren) og Niklas Gundersen (Rekdal) kom på scenen for På scenekanten-arrangementet etter forestillingen.De påsto at stemningen i salen hadde vært spesielt god den dagen og skyldte på oss...

Fine pauseballonger -jeg måtte jo ta med meg noen hjem...

Det Norske Teatret: Sorga kler Elektra
 Over 3 timers intenst familiedrama ble litt tungt en sen fredagskveld... Men imponerende bra forestilling som fikk velfortjente Hedda-priser.

Oslo Spektrum: NKOTBSB
Den ultimate konserten for oss som var fjortiser på 90-tallet -New Kids on the Block og Backstreet Boys på samme scene. Det var vanvittig fantastisk gøy, den mentale alderen falt som et lodd og forlengst glemte tekster dukket opp som den selvfølgeligste ting av verden.  Vi sang, vi skrek, vi danset og vaklet hjem nokså stemmeløse og veldig lykkelige...

Oslo Nye: Postkort fra Lillebjørn
En anmelder skrev om Postkort fra Lillebjørn at "Det er jo egentlig ikke teater" -og det var jo ikke det. Ingen handling, ingen karakterer, ingen fremdrift. Jeg ville heller kalt det en cabaret/hyllningskonsert, og som det var det en god, om enn litt ujevn opplevelse. Jeg er flasket opp på Lillebjørns sanger og kunne med ett unntak alle fra før av -lysten til å synge med var stor...

Svenska Teatern, Helsinki: Kristina från Duvemåla
 Musikalversjonen av Vilhelm Mobergs utvandrer-epos har toppet listen over stykker jeg vil se lenge, så da den endelig skulle settes opp igjen var det bare å finne en dato. At det innebar en tur til Helsinki var da ikke noe problem? En overveldende og ikke helt tårefri opplevelse med høy gåsehud-faktor.


 

Ingen kommentarer: